Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

Metal Gear Rising: Revengeance

Jeg er en Platinum Games Fan. Å spille spill som kommer fra dette studioet er noe jeg alltid gleder meg til. Derfor var forhåpningene høye til det ultra-stilfulle Metal Gear Rising Revengeance. Uten erfaring fra Metal Gear serien fra tidligere var jeg nysgjerrig på hva jeg kom til å få servert...
Hvem er det jeg lurer? Jeg visste hva jeg ville få servert, for dette er et Platinum Games spill, ikke et spill laget av Konami, selskapet bak den ellevilt populære serien. Dette er et HACK and slash spill som strekker seg etter å oppnå en helt sinnsyk opplevelse av action. Men klarer spillet alltid dette?

Svaret er nja, men dette vil jeg komme tilbake til. For spillet har både elementer av kjedsomhet og av helt utrolige actionsekvenser. Det første du legger merke til med spillet er en grafikk og animasjoner som vil ta pusten fra de fleste innbitte PC-gamere, vil jeg tro. Nå skal jo spillet også komme til PC, men på konsoll er det bare et par spill jeg kommer på som ser bedre ut enn dette i bevegelse. I likhet med i anmeldelsen min av Vanquish trekker jeg også fram her at spillet ser "next-gen" ut. Spillet foregår i en fremtid med tøff teknologi, og spillets stil fremhever dette til enhver tid. Man kunne kanskje si at spillskaperne er litt høye på seg selv, ved at de lar kameraet hvile på alle de stilige detaljene i spillet, men det har de også lov til med det prikkfrie resultatet.

Før jeg begynner å presentere historien vil jeg bare si at det er en del referanser til tidligere spill i Metal Gear serien her, og jeg føler ikke jeg kan kommentere de da jeg ikke har noen kjennskap til serien. Okei, la meg begynne. I spillet følger vi Raiden, en cyborg som driver med fredsbevarende arbeid ved å være livvakt. En dag på arbeid går alt galt, han mister den han skulle beskytte, og ender selv med å bli skadet. Han blir reparert igjen, men skjønner at mordet av den han skulle beskytte var en del av en større plan. Ved hjelp av teamet sitt drar han rundt i verden for å finne ut hva som virkelig foregår. Etterhvert vil han oppdage mer enn han kanskje har lyst til å vite.

Musikken i spillet er rå og rocka. Bandet bak sangene med vokal har gjort en god jobb, og jeg må si at rock passer perfekt til gameplayet. Hva gjelder dialog er stemmene godt synkronisert med hvordan figurene beveger seg. Stemmeskuespillet er av varierende kvalitet, ihvertfall hva gjelder innhold og innlevelse. Jeg må trekke fram at jeg synes at stemmeskuespillerne ikke alltid er like flinke med å engasjere meg i historien. Stemmene kan føles flate, eller jeg føler ikke de leverer replikkene med nok intensitet til at jeg skal bry meg. De skal likevel ikke ha all skylden, da selve dialogen heller ikke er så god mesteparten av tiden. Dette er dumt, for en bedre historie kunne trukket spillet betydelig opp for meg.

Replikkene bærer mye av historien, og når både dialog og stemmeskuespill er midt på treet medfører det at historien også er det. Det er noen få lyspunkt og mange surrealistiske ting som skjer, så spillet skal ha for at det er interessant. Noen karakterer er godt portrettert og man bryr seg etterhvert om disse. Karakterene som er dine hovedfiender er kule både i design og i dialog og her treffer spillet godt.

Jeg spilte på normal vanskelighetsgrad og har etter at jeg kom sånn ca. over halvveis angret på dette. Jeg har måttet startet mye på nytt, så jeg synes spillet er vanskelig, og anbefaler dermed (hvis du er i tvil) å starte på easy. Selve spillet er repeterende nok i seg selv, og jeg startet i tillegg mye på nytt, noe som forsterket følelsen. I starten vil mekanikkene føles friske og nyskapende, men nye ideer blir det færre og færre av, selv om de er der. Dette, i tillegg til unødvendig mye fiendedreping i de samme miljøene, er grunnen for at jeg kaller spillet repeterende.

Jeg vil likevel si at selve hovedmekanikken, det å styre sverdet til Raiden i sakte film gjennom fiendene for å dele dem opp som i Fruit Ninja, er utrolig gøy. Litt trøblete er denne mekanikken å bruke, men tilfredsstillende er den likevel. Resten av slåssingen flyter meget godt særlig med full konsentrasjon og god trening. Slåssingen er heller ikke så komplisert at det er flere angrep man aldri bruker osv., og dette foretrekker jeg, selv om jeg kan se at kjernefansen kanskje ville ønsket mer av slåssesystemet. Utenom slåssingen er det bossfights og en rekke halsbrekkende stunts som må gjennomføres av deg som spiller. Bossene er godt laget, vanskelige og byr på mange overraskelser. "Stuntene" er latterlige, men underholdende som få andre spilløyeblikk.

Som avslutningsord kan jeg si at sluttscenen i spillet rørte meg og var verdt hele reisen. Det ble også hintet om en oppfølger der, noe jeg virkelig håper skjer. Det skal likevel sies at mens jeg spilte var det tider hvor jeg kjedet meg, og dette er fordi spillet var for repeterende. Selv så fantastisk spillet ser ut, så vil jeg ikke se det samme om og om igjen. Det at jeg syntes at spillet var vanskelig er jo ikke spillets skyld, kanskje med unntak av kameraet som det er vanskelig å beregne hvor bør være til enhver tid. Metal Gear Rising Revengeance er verdt å få med seg for hack og slash fans, og særlig om du er fan av Platinum Games. Det er dumt at middelmådigheten i så mange av aspektene ved spillet skal trekke ned de tingene som er helt utenomjordisk gode.

+ Pent og stilig
+ Action og gameplay i perfekt blanding til tider
- Repeterende
- Uinspirert historie

Karakter: 7/10

Samlet karakter: 8/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10