Norsk
MEDLEMSANMELDELSE

The Legend of Zelda: A Link Between Worlds

Nintendo er i hardt vær om dagen. Wii U selger ikke så bra som de forutså. Mangelen på en legitim konkurrent til Playstation Network og Xbox Live driver kundene til vanvidd og det kan virke som om hele firmaet ikke helt klarer å henge med i tiden lengre. Men på tross av alt dette har Nintendo fortsatt å levere på spill fronten i sine egne serier. I løpet av litt over et år har de sluppet to Mario spill til stående jubel og nå er turen kommet til Legend of Zelda serien, Denne gangen på 3DS.

The Legend of Zelda: A Link Between Worlds er særegent på mange måter. Blant annet er det det første spillet i serien som er sluppet eksklusivt til 3DS og det eneste spillet som er en direkte oppfølger til det kritikerroste Super Nintendo spillet A Link to the Past. Her brukes det samme 2D sett-ovenfra perspektivet som serien først ble kjent for i det aller første Legend of Zelda spillet, men alt presenteres gjennom 3DSen's stereoskopiske 3D skjerm som gir en ekstra dybde på designet.

Historien tar sted etter A Link to the Past (det vil også si etter Ocarina of Time for de som liker å holde det komplisert) hvor vi møter en ny Link som nok en gang ligger å sover. Tradisjon tro blir han vekket og sendt ut med en oppgave som raskt utvikler seg til noe helt annet. Og nok en gang er det opp til Link å ordne opp.

Vi kjenner denne historien fra før av, og selv om det er mange som ville trukket spillet ned på grunn av manglende nyskapning i historien er jeg ikke helt der. En av de tingene jeg finner stor glede i når det kommer til Zelda serien er hvor varierte spillene kan være innenfor den samme ramme historien. Ikke ulikt for eksempel Ocarina of Time skal man først komme seg igjennom tre huler i søken etter tre hellige gjenstander. Og etter det venter syv andre huler med syv andre gjenstander. Men det er i utførelsen og utfordringen jeg ser etter kvaliteten i et Zelda spill og her stiller A Link Between Worlds sterkt.

For første gang i seriens historie kan man nå velge å utføre de syv siste hulene i hvilken som helst rekkefølge man selv vil. Man trenger fortsatt forskjellig utstyr som for eksempel pil og bue, Hookshot og Boomerangen for å utforske hulene. Men man må denne gangen leie dette utstyret fra Ravio, en mystisk selger som setter opp butikk i huset til Link. Når jeg sier leie så mener jeg og akkurat det. Hvis man dør så kommer fuglen til Ravio og henter utstyret tilbake og du må leie utstyret på nytt. Man kan senere i spillet kjøpe og oppgradere utstyret avhengig av hvor mye samlemani spilleren har men dette er ikke nødvendig for å fullføre spillet.

Flere ganger oppdaget jeg også at jeg måtte begynne å tenke tredimensjonalt i utførelsen av oppgavene. Etter et (u)heldig møte med slemmingen i spillet ender Link nemlig opp med evnen til å gjøre seg selv om til et veggmaleri som kan bevege seg langs veggene. Nivåene er designet med dette i tankene og etter en liten stund ble dette noe som var helt naturlig å gjøre. Jeg gruer meg litt med å gå tilbake til de eldre spillene da dette er noe som er unikt til A Link Between Worlds. Flere av nivåene er også designet slik at man må prøve å huske hvordan etasjen under ser ut i henhold til den etasjen man befinner seg i for å nå enkelte punkter. Jeg satt aldri lenge fast på et sted men jeg er overrasket over at utvikleren forsatt greier å sette en veteran til serien fast så ofte som de gjorde.

Musikken i spillet er slik vi kjenner den fra før av, Med andre ord fantastisk. En av fordelene av at spillet kom ut etter Skyward Sword er at flere segmenter av lydsporet fungerer som klare hint og vink til tidligere spill i serien og dette gjør en Zelda geek som meg selv svært glad. Grafisk er spillet så nydelig som Zelda spill skal være, men 3D effekten var noe jeg lot vær å bruke for det meste på tross av hvor imponerende den var.

Jeg følte den gjorde grafikken litt kornete, og siden undertegnede hovedsakelig spiller spill uten brillene sine skaper 3D effekten en unødvendig hodepine for oss med dybdesyn feil. De CG animerte filmsekvensene som sporadisk dukket opp føltes litt malplasserte da historien for det meste ble presentert i god gammeldags JRPG stil, altså bokser på bokser med tekst og minimale bevegelser. Jeg satte til slutt pris på filmsekvensene da vi fikk se hele designet til de normalt todimensjonale figurene.

Som jeg hintet til innledningsvis er det mange grunner til å tro at Nintendo ikke lengre er på selve spissen av spillutvikling, men for å være helt ærlig gjør ikke det noe som helst. Nintendo gjør det Nintendo gjør best, Og det er å levere kvalitetspill som få andre utgivere kan måle seg med. Riktignok er ikke A Link Between Worlds det mest imponerende eller det mest nyskapende spillet i verden, Men det står som et klart budskap fra Nintendo om at de kan være nyskapende uten å måtte inngå kompromisser i henhold til sin egen identitet.

Samlet karakter: 9.6/10
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10