Lightning Returns: Final Fantasy XIII

Final Fantasy er en av tidenes lengstlevende spillserier og ser knapt ut til å ha noen ende. Det 15. spillet i serien er nå på vei og i mellomtiden har vi fått servert avslutningen på en trilogi som har fått blandet mottagelse. Final Fantasy XIII ble det første Final Fantasy spillet på Playstation 3 og viste frem nye hovedkarakterer og en svært storslått grafikk. Spillet led dog av voldsom linearitet og et noe simpelt kampsystem. Den direkte oppfølgeren FFXIII-2 ordnet på noe av dette og innførte blant annet tidsreiser, en litt friere verden og et mer polert kampsystem. Allikevel ble det, som originalen, noe lunkent og spørsmålet er da hvordan avslutningen på XIII-serien skulle komme til å bli. Svaret mitt er som følger:

I Lightning Returns: Final Fantasy XIII, som kanskje bare burde hett Final Fantasy XIII-3..., står dommedag på menyen og nærmere bestemt 13 dager gjenstår før verden går under. Her får vi et gjensyn med Lightning, en av hovedpersonene i det første spillet. Lightning blitt utpekt som "The Savior", som gjør henne til en slags demigud med evnen til å samle inn sjeler. Målet er nettopp å samle inn så mange sjeler som mulig, for å skape en ny verden før den gamle går dunken. Med seg på ferden har hun følge av en annen kjenning: Hope, som sitter et sted oppi skyene kalt "The Ark", der han guider Lightning videre og kommer med råd og tips. Ferden går over store deler av verden og i kampen mot klokka møter vi igjen gamle bekjente og får ta del i nye og mørke hemmeligheter.

Hele XIII trilogien har en ganske snål og innviklet historie det er vanskelig å forstå seg på. Mye av dette henger nok igjen i Lightning Returns også. Selv om selve konseptet med frelseren, dommedag, og gud og hvermann er nokså kjent, så fremstilles historien i dette spillet på en noe snodig måte. Du flyr litt rundt som en jojo, får servert det ene fremmedordet etter det andre og må nok klø deg noen ganger i hodet for å prøve å samle trådene. I tillegg er det en svært merkelig sammenheng mellom open-world fremstillingen i spillet og den tikkende klokka. Du har muligheter til å bevege deg over store områder og gjøre mange sideoppdrag, men går tiden ut må du starte helt på nytt. Selv om du beholder alt av utstyr, stats osv., så er det ganske demotiverende å måtte gjøre hele historien om igjen. Det er en kombinasjon som ikke henger på greip, men det skal også sies at du har flere muligheter til å hale ut tiden, så du skal somle en del for å la den gå ut.

Mange har også vært kritiske til Lightning som hovedperson, blant annet fordi hun har fremstått som kald og kjedelig i de tidligere spillene. Selv om hun fremdeles har bein i nesa, har den "småbitchye" holdninge blitt byttet ut med noe som kan minne mer om en depresjon. Allikevel synes jeg hun viser mer følelser her enn hun har gjort i tidligere spill og jeg må innrømme at jeg faktisk liker henne bedre nå. Noe av problemet som oppstår i stedet, er dog at alle andre karakterer oppfører seg direkte merkelig. De gamle vennene til Lightning er plutselig kjempegretne og har lyst til å ta livet av henne og Hope fremstår mer som en robot enn et menneske. Dog skal det sies at noen av karakterene er bedre enn andre og et par av bossene er så også ganske heftige. Det blir derfor litt både og for meg. Historien er ikke skuffende, men heller noe snål og jeg sitter fremdeles igjen som et lite spørsmålstegn etter endt spilletid.

Det serien kanskje har vært mest kjent for er grafikken og nok en gang holder det hvertfall i lange baner for min del. Filmsekvensene er heseblesende og hele spillet er i bunn og grunn veldig pent designet. Noe jeg derimot må peke litt på, er teksturene til karakterene. For i dette spillet er det nemlig noen antydninger til forskjell i designet mellom hovedkarakterene og vanlige personer. Lightning og de andre hovedpersonene ser ut som de alltid har gjort, mens tilfeldige mennesker du støter på rundt omkring, tydeligvis har blitt hentet inn fra et spill noen år tidligere. Selv om jeg aldri pleier å bry meg spesielt om grafikk og teksturer, så må jeg ærlig innrømme at det så ut som to vidt forskjellige spill når Lightning sto og snakket med vanlige personer.

Musikken skal jeg derimot ikke sutre noe over, for som alltid leverer denne sjangeren som perler på en snor. Lightning Returns har et godt utvalg av nye heftige låter, samtidig som det også har hentet inn noen gamle kjenninger fra de forrige spillene. Jeg har alltid likt låtene i XIII-spillene og setter derfor stor pris på å få høre de igjen. Slår du de gamle klassikerne sammen med de nye, så leverer Lightning Returns en svært storslått lydopplevelse. Mine ører jubler av glede.

Gameplayet og da spesielt kampsystemet, er nok det jeg har vært aller mest skeptisk til på forhånd av dette spillet. Med unntak av Crisis Core, har nemlig Final Fantasy serien alltid hatt et turbasert kampsystem som jeg har opplevd som tregt og kjedelig. Det er nok ikke til å legge skjul på at jeg i de aller fleste tilfeller, foretrekker sanntidsbaserte kampsystem med et litt høyere tempo. Derfor er det svært befriende at Square Enix endelig leverer så det holder, for kampsystemet i Lightning Returns er nemlig mer dynamisk enn noen gang. Du kan nå bevege deg ganske fritt innenfor et område og har et stort utvalg av evner som du plasserer på de fire fargede knappene. Det er samtidig et større fokus på å time riktig og blokkere fiendens angrep.

"Paradigmeskift"-systemet fra det første spillet er også videreført her. Du kan når som helst skifte mellom tre faser du selv utvikler. Selv fulgte jeg et "standard MMO-opplegg", med en fase for fysisk motstand, en for magisk skade og en for fysisk skade. Det er nemlig mye større fokus på å skape sine egne strategier denne gangen og et oppsett som fungerer svært godt på én fiende, kan være helt katastrofalt på en annen. Kampsystemet er dypt, avansert og kreativt. Og jeg digger det. Det er nok første gang noensinne i et Final Fantasy spill, at jeg går inn i en kamp av egen fri vilje og med glede banker livskiten ut av alle fiendene jeg møter. Takk Square Enix, hjertelig takk for at dere endelig hørte på meg.

En annen side ved gameplayet som tiltaler meg stort, er muligheten til å bytte mellom hundre og ørten forskjellige kostymer. Slike elementer skaper en stor kreativ frihet og større personlighetsfølelse og er noe jeg liker svært godt etter flere år i MMO-sjangeren. Kostymene virker også inn på kampsystemet, der mange av dem har medfølgende evner du kun får brukt til det spesielle kostymet. Igjen er det opp til deg å skape ditt eget personlige system som fungerer for deg. Kreativitet og enda mer kreativitet. I tillegg er jo mange av kostymene grisestilige, kanskje noe av grunnen til at jeg spilte hele spillet med SOLDIER 1st. Class uniformen til Cloud Strife fra Final Fantasy VII.

Final Fantasy XIII-serien har fått mye pepper. Noe av det er nok fortjent, men samtidig har jeg alltid følt at disse spillene har vært helt greie. Lightning Returns avslutter trilogien på en ganske rettferdig måte. Square Enix har mye rart for seg når det kommer til historiefortelling og kombinerer open-world konseptet og tidspress på en noe bemerkelsesverdig måte. Men på den annen side leverer det et svært velutviklet gameplay som oser av kreativitet, personlighet og strategisk planlegging. Kampsystemet er rått, kostymene er stilige og gjør i seg selv hele spillet til en ren fryd å spille. Lightning Returns lider av noen feilsteg, men alt i alt er resultatet mer enn godt nok.