Infamous: Second Son

Så var det endelig her. En av grunnene til at jeg tippet over i Sony's favør denne konsollgenerasjonen var løftet om et nytt InFamous spill fra Nate Fox og resten av folkene hos Sucker Punch. Etter en fantastisk lanseringstrailer i februar 2012, raskt etterfulgt av saftige detaljer om spillets setting og hvilke krefter vi skulle få leke oss med denne gangen var det vanskelig å ikke være ombord på Sony's "InFamous hype train". Men levde spillet opp til forventningene?

InFamous: Second Son er satt syv år etter hendelsene som utspilte seg rundt Cole MacGrath i New Marais fra InFamous 2. Verden er skrekkelig klar over at det finnes personer med superkrefter, såkalte "Conduits", og som en respons til dette har staten etablert Departementet for Forent Beskyttelse (D.U.P). Deres oppdrag er å fange eller drepe alle Conduits de kommer over, ettersom staten anser dem som "Bio-terrorister".

Der InFamous 2 leverte en historie ikke ulik X-men 2: X-men United, tar Second Son det et hakk lengre en hva X-men 3 i sin tid gjorde. Det hele er ikke veldig originalt, men skaper et troverdig bakteppe for historien Sucker Punch prøver å fortelle.

Borte er den barske men til tider kjedlige Cole MacGrath og i hans sted står Delsin Rowe (stemmegitt av fanfavoritten Troy Baker). Delsin har levd hele livet sitt blant Akomish indianerne i en fiskerby utenfor Seattle. I uvisshet om fremtiden som venter han består dagene hans stort sett av å plage storebroren Reggie, som også er byens sheriff, med å drive ugagn. Etter en bussulykke ikke langt fra byen kommer Delsin i fysisk kontakt med en Conduit og oppdager da for første gang at han selv er en Conduit som kan låne superkreftene fra andre Conduits. Etter et uhyggelig møte med D.U.P og deres nådeløse leder Brook Augustine, ender deler av indianerstammen opp på sykehus med store skader som kun kan omgjøres av noen med en spesiell Conduit evne. Delsin og Reggie bestemmer seg for å reise til Seattle i jakt på denne spesielle evnen og avsløre Brook Augusinte for hele verden å se.

Forholdet mellom Delsin og Reggie er en stor del av selve kjernen i InFamous Second Son's historie. Reggie er naturligvis redd for at lillebroren tar eg vann over hode med disse nye superkreftene men ønsker også at Delsin skal finne sin plass i livet, med eller uten superkrefter. Delsin på sin side mener at Reggie ikke forstår hvordan det er å ha superkrefter og er lei den formanende tonen Reggie til tider kan ha. Men likevel er Delsin oppriktig stolt over storebroren Reggie og glad for at han tok følge til Seattle.

Den tematiske forskjellen mellom forholdet til Delsin og broren Reggie sammenlignet med forholdet mellom Cole og bestekompisen Zeke fra de andre InFamous spillene er til å ta og føle på. Den sier også litt av hvert av hvordan verdenen rundt disse figurene er. Zeke var alltid sjalu på Cole på grunn av superkreftene hans da dette med Conduits var helt nytt og spennende. Reggie derimot er bekymret over lillebroren Delsin og viser aldri noen tegn til å være sjalu. Cole og Zeke levde i en tid hvor det å ha superkrefter "kun" hadde sine positive sider, men Reggie er svært klar over hvilken skjebne som kan befalle Delsin nå som han er en "Bio-terrorist". Jeg er svært fornøyd med at Sucker Punch prøver å sette et litt annet perspektiv på dette med superkrefter med Second Son istdenfor å bare gjenta den samme historien fra de andre InFamous spillene.

Troy Baker og Tavis Willingham leverer begge strålende prestasjoner som Delsin og Reggie, og sammen med resten av stemmeskuespillet og lydsettingen skapes et imponerende lydbilde som er med på å bringe det virituelle Seattle til live. Spesielt vil jeg trekke frem hvordan Seattle føles mye mer levende en både Empire City og New Marais. Man ser folk i gatene som ikke bare går rundt i ring uten å gjøre noe spesielt, men som snakker på telefon, kommenterer hendelser rundt dem og faktisk ser ut til å leve sine egne liv. Det eneste jeg vil trekke ned på er at bilene ikke ser ut til å ha noen passasjerer. Hvis man går direkte til angrep på en av byens innbyggere får man "dårlig karma", men dette skjer ikke hvis man sprenger biler i hytt og gevær.

Seattle ser helt fantastisk ut. Nå har ikke jeg vært i Seattle men gleder meg til i sommer når jeg endelig skal ta turen, ettersom flere av bydelene skal være ganske nøyaktig gjenskapt. Grafikkmessig ser spillet helt fantastisk ut og er etter min mening en av de mest grafisk imponerende spillene på denne siden av Crysis serien. Delsin, Abigail, Reggie og de andre figurene ser fantastisk ut. Effektene rundt kreftene til Delsin og de andre er også svært visuelt imponerende med strålende lyseffekter ulikt noe jeg har sett før i et spill.

Hvor InFamous: Second Son kommer litt til kort for min del er når det kommer til tempoet Delsin opplever å få nye krefter. I de to andre InFamous spillene var jeg mektig imponert over hvordan man alltid fikk tid til å venne seg til de nye kreftene og danne strategier rundt bruken av dem før man fikk nye krefter. Hver gang Delsin låner en ny kraft fra en annen Conduit må spilleren løpe rundt i byen å samle inn Blast Core's som avduker en ny underkategori av den gjeldende superkraften. Innen en halvtime av å ha fått en ny type superkrefter har man "mestret" dem, og de eneste oppgraderingene som tar litt tid å samle sammen er forbedringer av disse underkategoriene.

Dette er muligens Sucker Punch sin måte å prøve å distansere seg litt fra måten både InFamous og InFamous 2 gjorde det på, for å tilby en ny opplevelse. Det passer også sammen med Delsin's egne superkrefter ettersom han låner superkreftene fra personer som allerede har mestret og utviklet sine krefter. Uansett grunn savnet jeg den fantastiske struktureringen fra de tidligere InFamous spillene.

Jeg skulle også ønske det var mer variasjon blant kreftene Delsin kan låne. Neon kreftene skiller seg godt nok ut fra Røyk kreftene i utgangspunktet, men når de er fult utviklet er forskjellene nesten borte. Man kan gjøre like mye skade med Neon som med Røyk, eller Video for den del (Jepp, den ene superkraften er... Video...). De eneste klare forskjellene til syvende og sist er hvordan man traverserer landskapet. Neon gir Flash lignende superfart, Video gir Archangel/Hawkman lignende flyveevner og Røyk gir Nightcrawler/Deadpool lignende kortdistanse teleportering.

Liten variasjon er det også å finne både i animasjonene og sideoppdragene. Her har Sucker Punch kopiert smørbrødlisten til UbiSoft og deres Assassins Creed og Far Cry serier. Seattle er nemlig delt opp i flere distrikt. Hvert av distriktene må frigjøres fra D.U.P's kontroll ved at spilleren gjennomfører de samme sideoppdrag hvor de samme animasjonene brukes om og om igjen. Dette var noe jeg først oppdaget når man tilintetgjør et D.U.P kommandsenter, og jeg ble rimelig lei av å se den samme animasjonen, kun variert av hvilken aura Delsin var omgitt av.

Rent spillmekanisk er Second Son mer av den samme fantastiske opplevelsen man kunne finne i de tidligere spillene. De nye superkreftene er alle spennende å bruke, og muligheten til å bytte mellom de forskjellige superkreftene gjør kampene svært interessante. Delsin tåler ikke så altfor mye juling så for å overleve må man bruke guerillataktikker. Det strømmer kuler fra alle vinkler så hvis man baserer seg på å hoppe rett inn der hvor det finnes mest fiender må man regne med å dø svært mange ganger.

I begynnelsen så savnet jeg parkour delen fra de tidligere spillene, hvor man som Cole kunne klatre opp hvilken som helst vegg , Dette var dog et problem som løste seg selv når jeg fikk evnen til å springe opp vegger med Neon kreftene.

InFamous: Second Son er uten tvil en fullverdig "next gen" opplevelse, og det første "must have" spillet til Sony's Playstation 4. Tempoet, repetive sideoppdrag og bruk av animasjoner hindrer spillet fra å nå helt opp til de høydene jeg følte InFamous 2 var på rent spillmekanisk, men en mye mer jordnær historie og fremragende prestasjoner av stemmeskuespillerne gjør at InFamous: Second Son får en 8/10