Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots

La meg klarlegge noe allerede før jeg begynner: jeg er ingen megafan av Metal Gear Solid. Det betyr ikke at jeg hater serien, som noen allerede har spurt meg om. Det betyr bare at jeg synes det er en kul spillserie, som gjør masse bra, men som også bommer på noe. "Men da burde du overlate til en fan å omtale spillet!" skriker du kanskje nå. Dessverre. En blodfan av Vålerenga vil neppe gi deg en balansert anmeldelse av en Vålerenga-kamp, like lite som en blodfan av en spillserie vil gi spillet en balansert vurdering.

Og jeg er ingen blodfan. Men jeg har spilt gjennom de tre forrige spillene og Game Boy Advance-spillet, samt lekt meg på NES-spillene. Så jeg kjenner Snake og Foxhound og Roy Campbell og hele røkla.

Med det som utgangspunkt kastet jeg meg over Metal Gear Solid for snart 36 timer siden, og i over 20 av de siste 36 timene har jeg vært fortapt i Hideo Kojimas forvridde verdensbilde. Og det er til tider et blekt og desperat bilde.

Metal Gear Solid-spillene handler for meg først og fremst om følelser. Til tider pompøse og vulgære og malt med litt for brede penselstrøk, men relasjoner, håp, kjærlighet og fortapte skjebner har alltid vært i fokus i Kojimas spill. Og sjelden så tydelig som i Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots. Det ligger mer drama og følelser i tittelskjermen til spillet der kameraet panorerer over en gammel Snake som vurderer å ta livet av seg foran en grav på en kirkegård enn de fleste spill har klart å formidle gjennom timevis med filmesekvenser. Åpningen setter en blek standard for spillet: Snake er gammel, han skal dø snart. Han er av en utdøende rase, en foreldet soldat. Scenen gir også gåsehudfølelse, og du sitter igjen med mange spørsmål. Hvorfor vil Snake ta livet av seg? Hvorfor har han blitt så gammel? Hvem sin grav er det?

Dermed er spillet i gang, og som gamle Snake legger du ut på jakt etter din bror, Liquid Snake, som har gjenoppstått i en annen kropp og er ute etter verdensherredømme. Mer enn dette kommer jeg ikke til å røpe av handlingen, du fortjener nemlig å oppdage alt selv.

Med en gang spillet starter, er det ganske klart at dette er Metal Gear, på godt og vondt. Kontrollene er omtrent de samme som før, men det låste kameraet fra tidligere spill, som først ble låst opp i Snake Eater, er heldigvis borte. Å kunne bevege kameraet fritt er essensielt for å oppdage fiender og planlegge. Spesielt siden radaren er byttet ut med en slags støydetektor. Dermed er det slutt på å se på synsfeltet til fiendesoldatene på radaren, man må nå følge med selv hvilken vei de ser for å snike seg forbi.

Metal Gear Solid 4 er nemlig fortsatt et snikespill. Om du vil. Spillet har mer frihet enn vi har sett tidligere i serien. Områdene er ganske svære, ofte med flere alternative ruter å gå. Våpenarsenalet man ganske fort får tilgang til er omfattende. Mot slutten av spillet hadde jeg nok våpen i lomma til å starte en krig mot Sverige. Spillet har en slags merkelig splittet personlighet, det gir deg tilgang til utrolig tøffe våpen, samtidig som det oppfordrer deg til å snike og ikke angripe fienden. Det deilige i dette spillet er at spillet lar dette være helt opp til deg. Det er faktisk mulig å leke Rambo og plaffe ned alle fiendene mens man rykker fremover, du bestemmer fremgangsmåten og blir ikke straffet uansett hva du velger.

Bortsett fra denne nye friheten, er det egentlig ikke så veldig mye nytt i spillet. Det låner fritt det beste fra foregående spill. Kamuflasjesystemet fra Metal Gear Solid 3 er tilbake og forbedret, den nye kampdrakten til Snake skifter farge og mønster automatisk til bakgrunner han lener seg mot slik at det blir vanskeligere å oppdage ham. Samtidig har utviklerne forkastet matsystemet fra forgjengeren, der Snake måtte spise frosker og slanger for å holde seg i live.

Spillet plukker rett og slett fritt fra de foregående i serien, og det merkes når man har spilt noen timer. Mot midten av spillet begynte det hele å føles som en slags merkelig reunion, ettersom stadig flere personer fra tidligere spill dukker opp. Bossene man slåss mot og allierte man møter på kan nesten alle spores tilbake til foregående spill. En flashback-funksjon finnes i enkelte filmklipp der man får se korte glimt av hendelser eller personer som det snakkes om hentet fra tidligere spill for å sette personene i perspektiv, men denne fungerer heller dårlig ettersom klippene man får se varer i brøkdelen av et sekund.

Til syvende og sist føles det som en stor klassefest for alle som har vært med i Metal Gear-serien. En slags finalefest, en siste oppnøsting av løse tråder og ubesvarte spørsmål. Det kan fort bli et forvirrende persongalleri for de som ikke har vært gjennom de forrige spillene, men historien er sterk nok til at man får med seg det meste uten å kjenne alle detaljene til enhver figur som dukker opp.

Historien, ja. Som vanlig går Hideo Kojima amok med sine svulstige science fiction-fantasier. Metal Gear Solid 4 er like filosofisk og kvasiintellektuelt som sine forgjengere, men mangler kanskje en ekstra snert i fortellingen sin. Der Metal Gear Solid på en måte innførte snikesjangeren, og etablerte legenden om Solid Snake og Metal Gear på nytt i 3D, og toeren tok det et steg videre ved å filosofere over ens egen eksistens, og treeren satte hele spillserien tilbake til den kalde krigen med de rammene som preget konflikten i denne epoken, mangler kanskje fireren den samme sterke fortellergleden som før. Det handler om nanoteknologi og moderne krigføring, men hovedfortellingen er ikke så sterk som tidligere.

Derimot er sidehistoriene og det rike persongalleriet mer interessant. Otacons famlende møte med kjærligheten, Sunnys vanskelige oppvekst, og Snakes tidlige alderdom. Dette engasjerer, og de mange filmklippene skaper følelser for personene. Ekte følelser som glede og sorg, avsky og kjærlighet.

For filmklipp er det mange av, og hvis du hater lange filmsekvenser er det bare å styre unna med en gang. De evige dialogene har preget mangt et Metal Gear-spill, men i fireren kjedet jeg meg egentlig aldri i mellomsekvensene. Det kan bli vel mye science fiction-svada til tider, og litt for grundige forklaringer på vitenskapelige teorier, men slik har det alltid vært i Metal Gear. Filmklippene er mesterlig klipt sammen med en flott dramaturgi og skuespillerne gjør alle en bra jobb, selv om David Hayter som Solid Snake mer enn noensinne høres ut som han har forstoppelse og sitter på do mens han prater.

Som bringer oss over på bæsj og tiss. Det bør understrekes at dette spillet har den samme bisarre humoren som andre Metal Gear-spill. Her møter du folk som bæsjer i buksa, apekatter som drikker øl og røyker, og man kan kaste fra seg pornoblader for å distrahere soldater. Det er mye intern- og underbuksehumor, men balansen mellom spillets selvhøytidelig alvor og fjaset fungerer på en eller annen absurd måte.

De mange filmklippene er ikke bare av dialog og drama, men også enkelte actionsekvenser. Og noen av disse er helt fantastisk heseblesende, jeg mistet rett og slett pusten. Det overgår Matrix og de beste Kung Fu-filmene du har sett. Det er rett og slett en slags voldsballett.

Dette er faktisk også et lite problem, for når jeg nå ser gjennom notatene mine og tenker tilbake på spillet, så er mine sterkeste minner fra spillet filmklipp jeg har sett på og ikke brett jeg har spilt. Handlingen når du selv får kontrollere Snake og snike og skyte deg gjennom forskjellige nivåer når nemlig ikke opp til dramatikken i filmsekvensene. Noen av spilldelene i Metal Gear Solid 4 føles bare som en plikt man må gjøre for å komme til neste filmklipp.

Grafikken i spillet er for det meste helt topp. Animasjoner er i en klasse for seg, men noen bakgrunner og områder kunne gjerne vært pusset litt mer opp. Musikken er også helt fantastisk, men altfor sparsomt brukt. I flere spill- og filmsekvenser savnet jeg en litt mer bruk av dramatisk musikk. Forsåvidt noe man kan fikse selv, ettersom Snake går rundt med en iPod i lomma så han kan høre på valgfri musikk mens han gjemmer seg i skyggene.

Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots ender opp som et Metal Gear-spill på godt og vondt. Snake er fortsatt ikke spesielt smidig i bevegelsene sine, og det virker merkelig at en supersoldat ikke klarer å klatre over et gjerde som er under en meter høyt, for eksempel. Nærkampsystemet er litt for rotete og uoversiktlig, og det føles rett og slett som om flere elementer i spillet fortjener å bli pusset opp. Det som derimot fungerer bedre enn noensinne er skytevåpnene og snikingen, og nerven i spillet er helt på topp.

For til tross for det som kan oppfattes som klaging ovenfor: jeg elsker Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots. Det er en verdig avslutning på en helt unik serie med et ambisjonsnivå som andre spill aldri har våget å forsøke seg på. Det er en fantastisk reise fra start til slutt, og et spill som gjorde at jeg fikk lyst til å børste støvet av mine gamle Metal Gear-spill og spille de på nytt igjen. Metal Gear Solid 4 er et trumfkort for Playstation 3. Lenge leve Snake.