Metal Gear Solid: Peace Walker

Dette er langt fra første gang Snake dukker opp på PSP, men på mange måter føles det litt slik. Når Hideo Kojimas navn dukker opp under introsekvensen reflekterer det både et kvalitetsstempel og at enormt høye krav har blitt stilt til produksjonen. Etter timevis med infiltrasjon, våpenhåndtering og sigarrøyking er det bare å slå fast: Metal Gear Solid: Peace Walker er ett av de beste PSP-spillene på lenge.

Vi er i Sentral-Amerika på 70-tallet. Snake befinner seg i et varmt klima preget av en kald krig. Han er bitter over drapet på kjæresten, og selvfølgelig sint på morderen. Snake stifter bekjentskap med KGB-agent og nesten Rødhette-lignende Paz, og sammen med leiesoldatene i Soldater Uten Grenser får han nyss om at en ukjent militærmakt har atomvåpen. Dette fører naturligvis til at en lang serie av oppdrag settes igang.

Jungelbrettene sender tankene til Metal Gear Solid 3: Snake Eater, og Peace Walker fortsetter treffende nok også handlingen i det spillet. Ifølge den klassiske Metal Gear-modellen skal det snikes, infiltreres og slåss omtrent like mye. Lager du bråk med automatvåpen settes fienden i beredskap, og om du virkelig klarer å klusse det til blir du angrepet av dusinvis av soldater som tar livet av deg raskere enn du får ropt "Snaaaaaake!". Den klassiske utropstegn-panikken er underholdende, og jeg sitter ofte på kanten av stolen under oppdragene.

Noe av det første jeg legger merke til når jeg får kontroll over Snake er at både bevegelser og angrep tar litt tid å komme inn i. Kontrollene fungerer imidlertid greit, og med tanke på det bærbare formatet og kompromissene i spillkontrollen er det helt overkommelig. Peace Walker kan styres på tre forskjellige måter, med knappefunksjoner som heter Shooter, Action og Hunter. Forskjellene på disse består i små variasjoner av hvordan man kontrollerer kamera, enten med den analoge stikken eller styrekorset.

Standardoppsettet Shooter er best, men har ulempen at du konstant må flytte på tommelen for å holde oversikten over omgivelsene dine. For å bla gjennom våpenutvalget holder du inne høyre pil og blar med sirkelknappen. Ikke veldig logisk, og jeg lengtet konstant etter en normal håndkontroller mens jeg spilte. Å bytte våpen raskt i kampens hete er litt tungvint, men det er jo uansett noe man skal ha unnagjort før man havner i konfrontasjoner.

Etter hvert oppdrag vender du tilbake til hovedkvarteret ditt hvor du kan få en pust i bakken og fordele nye talenter på de mange teamene som alle har forskjellige oppgaver. De jobber med alt fra kampferdigheter, kantinen, innsamling av informasjon til sykehus og våpenoppgraderinger. Avhengig av hvor du fokuserer ressursene dine får du forskjellige fordeler: våpenforsking fører til flere våpen, bedre kokker og leger fører til bedre tropper, og så videre. Setter man seg skikkelig inn i denne delen er det veldig underholdende, og det er kanskje til og med mer passende for formatet å bla gjennom soldatlister og bygge ut baser enn actionscener i 3D.

Metal Gear Solid: Peace Walker er utrolig pent, selv om noen teksturer fremstår noe grøtete. Mellomsekvensene er fantastisk designet med sine tusjlignende tegninger. Snakes gjeng snakker via snakkebobler, og agentens stadige forsøk på å tenne sigaren resulterer i store "KLICK" på skjermen. Publikum splides om den pretensiøse dialogen, og mitt valg av adjektiv forteller kanskje litt om hvilken leir jeg tilhører. Interaktive deler av filmene, som når du for eksempel stikker knivene i noen med en enkel quick time event, tilfører mellomsekvensene litt ekstra krydder.

Spillet har i tillegg en svært ambisøs flerspillermodus. Du kan smarbeide med en kompis gjennom historiedelen, eventuelt tre om det er en boss-kamp. Du holder oppe dører, gir førstehjelp og bytter utstyr med kompiser. I de lange, vanskelige og nesten kjedelige boss-kampene er samarbeidsdelen noe som anbefales varmt for de som ikke vil sitte og rive seg i håret over halvtimelange kamper som ender med irriterende Game Over-skjermer. Her er faktisk vanskelighetsgraden lite gjennomtenkt forde som spiller alene.

Du kan også sette tennene i en konkurransepreget flerspillermodus hvor opp til seks Snakes kan gå løs på hverandre i forskjellige spilltyper, nærmere bestemt Deathmatch, Team Deathmatch, Capture and Base Defence. Dette bør egentlig anses som en bonus, og spiller du som meg bør du holde deg til samarbeid, eventuelt alene med historien.

Metal Gear Solid: Peace Walker er en herlig blanding av action, sniking, historie og humor. Jeg fniser av kassen i samarbeidsdelen som heter Love Box ("Kasse, eventuelt stor nok for to") og hvordan Snake anser Sony Walkman for å være et høyteknologisk mesterverk. Jeg foretrekker de stasjonære Metal Gear-spillene, men det er likevel imponerende hvor bra den klassiske action-oppskriften fungerer på det håndholdte formatet.

Alt i alt blir spillet et virkelig innholdsspekket agenteventyr som ofte, men ikke alltid, får en til å glemme det håndholdte formatets begrensninger. Produksjonsverdien er enorm, spillgleden er intakt og valgfriheten oppfriskende. Snake skal definitivt få bli med på stranden i sommer, det er det ingen tvil om.