En fantastisk demo, eller et helt greit spill. Det kommer an på hvordan du ser på det. Den rotete annonserte prologen til Metal Gear Solid V: The Phantom Pain, som bærer navnet Ground Zeroes, har allerede blitt et slags bilde på debatten om innhold kontra pris, og man skjønner lett hvorfor. For hvem har vel ærlig talt lyst til å betale 300 kroner for en demo?
Les også: 13 ting du må vite om MGS V: Ground Zeroes
Når sant skal sies fungerer nemlig Metal Gear Solid V: Ground Zeroes akkurat som en demo. Her blir vi introdusert for de grunnleggende spillmekanikkene, vi stifter bekjentskap med Naked Snake (også kjent som Big Boss), og vi får et inntrykk av hva vi har i vente når det fulle spillet, altså Metal Gear Solid V: The Phantom Pain, ankommer. Alt innenfor ett enkelt område der du blir oppfordret til å finkjemme hver eneste krik og krok.
Hovedoppdraget er å redde to VIPs, som blir holdt fanget ved en hemmelig militærbase et sted på Cuba. Etter en forseggjort introfilm på ti minutter, etterfulgt av fem minutter med introduksjon av de mest vesentlige spillmekanikkene, kastes du rett ut i det. Det er opp til deg hvordan du går fram for å redde de to fangene, og det er eksempelvis ingen som hindrer deg i å leke litt med de fiendtlige vaktene underveis. Det er også mye å se på basen, men det redder ikke opplevelsen fra å være over etter omlag to timer. Du vil i hvert fall være ferdig med hovedoppdraget på den tiden.
Samtidig har ikke utviklerne lagt skjul på ønsket om at du skal spille gjennom Ground Zeroes flere ganger. Du blir tildelt poeng basert på prestasjonene dine (du får eksempelvis masse poeng for aldri å bli oppdaget), og soper du inn nok får du en plass på topplista blant vennen dine. Dessuten har Kojima Productions lagt inn flere ulike vanskelighetsgrader, en rekke utfordringer og en masse hemmeligheter å finne. Alle disse tingene fungerer også som kriterier for poengsummen din, og før du har funnet alt kjenner du basen bedre enn din egen baklomme.
Ettersom basen ikke er så fryktelig stor er imidlertid ikke dette så imponerende som det kan høres ut. Den består i korte trekk av en robust bygning i nordenden, omgitt av militære kjøretøy, små telt, lagerbydninger, fengselceller og en helikopterplattform. Det er i grunnen alt. Ved å klare utfordringer får du muligheten til å oppleve basen under andre værforhold, men det er likevel nokså åpenbart at dette bare er den puslete lillebroren til The Phantom Pain.
Det er også åpenbart at utviklerne har valgt å ta noen skritt tilbake fra det i overkant avanserte Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots rent spillmekanisk. Samtidig har de endret spillereglene litt. Skal du ta deg forbi vaktene usett må du derfor benytte deg av klassiske stealth-teknikker, samtidig som du bruker moderne verktøy. Eksempelvis kan Snake kaste tomme pistolmagasiner for å lokke soldater i en gitt retning, før han bykster inn og uskadeliggjør flere vakter med ett smidig angrep. Dette er på mange måter back-to-the-basics for sniking, på godt og vondt.
Gameplayet i Metal Gear Solid V: Ground Zeroes er i det hele tatt flytende og smidig. Både hvis du er av typen som helst vil forbli usett til enhver tid, eller typen som stormer inn guns blazing. Du kan dessuten legge deg et sted i midten og veksle mellom sniking og fysiske konfrontasjoner etter eget ønske. Snake er en dreven soldat, som vet om en uskadeliggjort vakt helst bør gjemmes eller brukes som et menneskelig skjold. Dessuten er han sterk nok til å bruke pistolen sin selv hvis han har en bevisstløs vakt hengende over skulderen.
I det hele tatt er Sake en skikkelig råtass, uten at man føler seg overveldet av ferdighetene hans. Noen vil nok heller føle at enkelte av egenskapene gjør spillingen for lett (hvis du blir oppdaget aktiveres for eksempel Reflex Mode, som sender spillet over i slow motion slik at du får tid til å reagere), men heldigvis kan man som regel ignorere eller deaktivere hjelpemidlene. Det er for eksempel ingen som tvinger deg til å markere fiender med kikkerten din, slik at du kan følge med på posisjonene deres. Lar du være å markere dem får du en mer ektefølt stealth-opplevelse, og fraværet av et mini-map (det eneste kartet er stuet vekk i menyene) hever spenningsnivået ytterligere.
Alt i alt byr Ground Zeroes på herlig gameplay, som økte forventningene våre ytterligere til hovedspillet The Phantom Pain. Det er minimalt med mellomsekvenser, og det overordnede temaet handler mindre om svulstige metaforer om krigføring og mer om råskapen vi mennesker besitter. Det største problemet er, som jeg var inne på innledningsvis, lengden og omfanget til opplevelsen.
At et spill må være langt for å fortjene heder og ære er ingen selvsagthet, og mange korte titler er mesterlige på tross av tiden du bruker på det. Stikkordet er at spillet har en helhet over seg, og at det er sydd sammen som en fullstendig opplevlse. Det er her Ground Zeroes feiler. Det er en meget god demo, men også en smakebit fremfor en helhetlig opplevelse. Da blir det for drøyt å ta seg så godt betalt for det. Det blir også vanskelig for meg å skulle anbefale spillet til absolutt alle, selv om fansen vil like seriedebuten på de nye konsollene.