Metal Slug Tactics

Hvis du søker opp spillsjangeren run-and-gun på nettet, bør Metal Slug være det andre søkeresultatet som popper opp (etter Contra, selvfølgelig). Det første spillet i den klassiske serien så dagens lys i 1996 på Neo Geo, en konsoll først og fremst kjent for arkadeperfekte konverteringer av slåssespill. I en tid hvor man i stadig større grad etterstrebet realistisk 3D-grafikk kunne Metal Slug vise at herlig og velpolert 2D-pikselgrafikk fortsatt hadde sin plass i bransjen.

Med unntak av oppdaterte utgaver av eldre spill og samlepakker har det imidlertid vært intet nytt fra (vest)fronten siden 2009, da Metal Slug 7 ble lansert til Nintendo DS, og de siste 15 årene har vi kun sett diverse mobilspill knyttet til den en gang eksplosive SNK-serien. Nå kan imidlertid gamle fans børste støvet av rifla, for etter flere års ventetid er Metal Slug Tactics fra Leikir Studio endelig lansert.

Som Tactics-navnet indikerer er fokuset denne gangen på turbasert strategi, noe som skiller seg ut for serien som først og fremst er kjent for løping og skyting. Kjernen er likevel den samme: Marco, Emi, Fio og resten av Peregrine Falcon-skvadronen må nok en gang hamle opp mot den Saddam Hussain-lignende diktatoren Morden og hans hær for å bevare verdensordenen. Dette skjer i form av korte slag hvor målet kan være alt fra å eliminere alle fiendene på slagmarken til å overleve et visst antall runder. Ingenting av dette høres spesielt revolusjonerende ut, men Leikir har sin egen kreative tvist på sjangeren som på underlig vis klarer å omfavne både de taktiske elementene og run-and-gun-arven.

Hvis du er vant med turbaserte strategispill som Fire Emblem, Tactics Ogre eller Triangle Strategy bør du rekalibrere tankesettet ditt før du setter deg ned med Metal Slug Tactics. Joda, det er turbasert strategi her, men i stedet for lange og komplekse kampanjer med enorme kart hvor strategiperfeksjoneringen tar flere timer, er målet denne gangen å klare et løp fra start til slutt som på det beste kan fullføres på mellom en time eller to. Ved å kjempe tre tilfeldige slag og en bosskamp i hvert av spillets fire territorier får soldatene dine erfaringspoeng og nye evner som kan benyttes i kamp. Evnene kan etter hvert også oppgraderes, men hvilke evner du får velge mellom er derimot ikke gitt på forhånd. Dette gir det hele en roguelike-følelse. Spesielt fordi du må begynne hele løpet på nytt og mister alle midlertidige oppgraderinger dersom du taper. Fremfor å sammenligne spillet med de største turbaserte klassikerne føles det derfor mer riktig å se til for eksempel Hades og Dead Cells. Det kan diskuteres hvorvidt alle sjangere er like kompatible med roguelike-elementer, men etter å ha begynt testperioden som en surmaga skeptiker har formelen faktisk vokst på meg.

Årsaken til at kombinasjonen av kalkulert strategi og tilfeldige belønninger fungerer er fordi Leikir på kløktig vis har skapt et såkalt momentum-system, som overfører seriens run-and-gun-kjennemerke til strategiformatet. Jo lengre dine soldater løper på slagmarken, jo mer belønnes de med beskyttelse og adrenalin. Det første er nokså selvforklarende, hvor soldatene får skjoldpoeng som beskytter mot fiendens angrep. Her spiller også dekning naturligvis en rolle, slik at skjoldpoengene økes hvis soldaten ender løpet på et felt med god beskyttelse. Adrenalin-poengene brukes på sin side til de ulike evnene som låses opp mellom slagene. Jo mer du løper, jo flere evner kan du benytte. Dermed blir hver kamp ikke bare et spørsmål om å eliminere fiender, slik tilfellet ofte er for turbaserte strategispill, men en kaotisk dans for å opparbeide mest mulig momentum, sanke mest mulig poeng og bruke så mange evner som mulig. Når dette etter hvert sitter kan du skape noen ganske ødeleggende kjedereaksjoner, noe som naturligvis føles ekstremt tilfredsstillende. Jakten på denne maksimale flytfølelsen gir dessuten en stor grad av gjenspillbarhet, for etter endt gjennomspilling får du lyst å prøve igjen med nye rollefigurer, evner eller permanente oppgraderinger på høyere vanskelighetsgrader.

Metal Slug-merkevaren bærer med seg visse forventninger om estetikk, og her skuffer ikke Tactics. De tegnede utgavene av rollefigurene vi ser i dialogsekvensene har riktignok en karikert stil som føles litt vel annerledes fra den klassiske varianten, men pikselgrafikken som er i sving mens man spiller det ingenting å klage på. Arven fra Neo Geo-dagene er godt ivaretatt med en rik grad av detaljer, fargepalett og humoristiske animasjoner. Legg til nok et mesterlig lydspor fra Tee Lopes (som tidligere i år også briljerte med Penny's Big Breakaway), så har Metal Slug Tactics en audiovisuell presentasjon som både gamle og nye fans lett kan sette pris på.

Hadde dette vært alt det var å si om Metal Slug Tactics hadde anmeldelsen vært svært positiv, men dessverre har tittelen en rekke tekniske svakheter som trekker det ellers lovende potensialet ned i skyttergravsgjørma. At spillet ikke gjør verdens beste jobb med opplæring og byr på veldig liten skrift i forklaringsmenyene kan jeg tilgi, ettersom øvelse gjør mester også her. Verre er det med brukergrensesnittet, som føles ekstremt klønete å navigere på konsoll og lite optimaliserte for bruk med en håndkontroller. Det største ankepunktet er likevel lastetidene som venter deg jo lengre ut i spillet du kommer, hvor særlig den siste bosskampen kan by på en rekke pauser hvor spillet bare står og laster før du kan gjøre ditt neste trekk. Det er et paradoks at spillet vektlegger bevegelse og momentum så mye som det gjør, for så å ødelegge all følelse av fart og flyt hos spilleren. Det skal riktignok sies at det har skjedd mye her i løpet av testfasen, for mens det tidligere var snakk om at bildet frøs fullstendig i flere minutter om gangen, er det nå snakk om små opphold på ti til tretti sekunder mens animasjonene spilles av i bakgrunnen. Jeg har dermed tro på at utviklerne med tiden og et par patcher kan fikse spillet ytterligere slik at flytfølelsen blir sømløs, hvor de forhåpentligvis også tar tak i flere mindre bugs som også plager spillet, men vi er altså ikke helt der ennå ved lansering.

Metal Slug Tactics viser at det er fullt mulig å ta både etablerte serier og sjangere og gi dem en ny vri. Selv om det tar litt tid før formelen sitter er det en underholdende kjerne som ligger i bunnen her, og Leikir byr på en fartsfylt strategiopplevelse litt utenom det vanlige. Hvis spillet blir fikset ytterligere etter lansering kan dette være noe som byr på flere timer med underholdende forsøk på å få den beste oppbygningen og den perfekte flyten. Ved lansering er dette dessverre ikke helt på plass, men utviklerne har vist anlegg for å gjøre store forbedringer i sluttspurten, så det er lov å håpe.