Metro: Last Light

Det er en vakker verden som møter meg når jeg kravler ut av T-banesystemets mørke labyrint. Snøen har smeltet, og tordenværet er over. Igjen er det grønt, men det postapokalyptiske Russland fra Metro 2033 er fortsatt et farlig sted i mai måneds oppfølger. Vingede monstre lurer i skyggene, ammunisjonen er forstatt knapp, og man lever fortsatt ett minutt av gangen når man leter etter nye gassmaskefiltre. Atmosfæren i Metro: Last Light trollbinder meg - mye takke være en splitter ny grafikkmotor med realistiske lyseffekter og imponerende detaljrikdom.

Det første jeg legger merke til er hvordan alt føles mer tilgjengelig enn i forgjengeren. Kontrolloppsettet er en blåkopi av de største skytespillene, og våpnene er mer tilgjengelige enn de var i Metro 2033. Det later også til å bli flere kamper mot vanlige soldater, ettersom historien tar for seg en innbyrdes krig blant de overlevende gruppene. Kommunister, nazister med flere har alle lyst til å slå kloa i det sterke dommedagsvåpenet som ligger i en topphemmelig bunker. Det er tydelig at 4A Games forsøker å nå ut til et bredere publikum, særlig med action som føles mer påkostet og filmatisk. Tempovariasjonen er uansett fantastisk fortsatt.

Det starter med utforsking av et havarert fly før hovedpersonen Artyom tas med til en underjordisk by, hvor han kan puste fritt sammen med andre overlevende. Det er da spillets hovedfiende blir presentert - en sektleder med Hitler-inspirert ansiktshår. Etterpå følger en torturscene, og en spennende flukt i form av en snikesekvens. Dessverre føles det hele litt vel lineært. Utviklerne lover likevel at det vil finnes nok av alternative veier og sideoppdrag i det ferdige spillet, men jeg er ennå ikke helt overbevist.

Uansett hvor man befinner seg i Metro: Last Light, så er det overlevelse som er det viktigste. Gassmasken må fikses hvis den blir skadet i kamp, og visiret må vaskes rent for smuss, spindelvev og knuste insekter. Artyoms lommelykt må dessuten sveives igang, noe som blir essensielt når lysfølsomme mutanter angriper og man har lite ammunisjon. Alt dette skaper et intenst kampsystem hvor man føler seg utsatt og svak så fort det dukker opp en ny trussel - desidert det beste aspektet fra min tid med spillet.

Det eneste store spørsmålet mitt gjelder den kunstige intelligensen. I løpet av snikesekvensene begynte jeg nesten å lure på om fiendesoldatene trodde at jeg var på deres lag. Det gjenstår å se om 4A Games kan rette opp i dette så nærme lanseringen, men likevel ga mine første timer med Metro: Last Light mersmak. Det er sjelden jeg ser så mye frem til jordens undergang.