Metro: Last Light

Den korte demonstrasjonen vi ser som en del av THQ sin E3 presentasjon viser et spill med masse potensial, men kan Metro: Last Light klare seg i et marked stappfullt av førstepersons skytespill.

Traileren setter tonen perfekt. Hundrevis av mennesker løper mot en metrostasjon mens det regner raketter ned mot den russiske forstaden. De raskeste kommer seg i sikkerhet under bakken, men ikke plass til alle sammen.. En mor gir barnet sitt til en portvakt før porten lukkes og skiller de to for alltid.

Det er ingen vestlig perspektiv å finne her. Historien er hundre prosent russisk, og 4A er ikke redde for at dette skal fungere som en barriere for ikke-russiske spillere. Utvikleren er mer opptatt av at historien skal være sterk nok til å bære det hele.

Forgjengeren, det middelmådige men spennende Metro 2033 fanget manges oppmerksomhet da det ble lansert i 2010. Selv om det ikke klarte å holde oppmerksomheten min over lengre tid var det ingen tvil om at dette var et spill bygget på et solid fundament, med mange gode ideer.

Det var et forhastet spill, innrømmer utvikleren selv. En spennende fortelling og snedige innovasjoner ble satt på sidelinjen grunnet manglende finpussing. Dette skal ikke skje igjen, skal vi tro 4A. De har fokusert på å bygge videre på det allerede solide fundamentet og føler seg trygge på at oppfølgeren har potensial til å virkelig sette sine egne spor på sjangeren når det lanseres tidlig neste år. Allerede nå gjøres det sammenligninger med klassikere som Bioshock - det mangler i alle fall ikke på selvtilliten.

Metro 2033 var basert på en novelle av samme navn. Forfatteren Dmitry Glukhovsy fortalte en original historie om Russland etter atombombene bragte med seg dommedag, og livet under Mosvas gater. Metro: Last Light derimot, er ikke basert på 2034, som oppfølgeren til boken heter (selv om utvikleren har mye kontakt med Glukhovsy).

Det lille vi fikk se av spillet ser både lekkert og finpusset ut. Hovedpersonen fra det første spillet er tilbake og Artyom og hans partner kjemper seg stadig gjennom de ruinerte metrotunellene. Når de endelig kommer frem til utgangen blir de møtt av et blendende sollys som står i sterk kontrast til de mørke tunnelene.

Skal du overleve utenfor tunnelene må du belage deg på bruken av gassmasker, og det er viktig å ha med seg nok filter til masken i tilfelle man går tom. Heldigvis har du en klokke som hjelper deg å følge med på filterets levetid. Dette står i stil med Metro: Last Light sitt ikke eksisterende HUD-display, hvor alt du trenger å vite vises på foreksempel den ovenfornevnte klokken, noe som gjør det mye lettere å leve seg inn i spillverdenen.

Vi møter selvfølgelig på mange forskjellige skapninger, men den mest imponerende (og skummel) var en flyvende monsterdemon som angrep de to følgesvennene.

Selv om jeg til å begynne med var klar for å spørre om hvordan denne digre skapningen kunne ha blitt til, bare 20 år etter de første bombene falt. Men vitenskapsmannen i meg hadde forsvunnet - dette var ikke tiden eller stedet.

Møtet med demonen virket derimot regissert, men det kan selvfølgelig være eksklusivt for demoen. Det kan bli spennende å se hvordan 4A implementerer lignende situasjoner i det ferdige spillet. Hvis slike kamper også oppstår organisk har utvikleren god grunn til å være så stolte som de er, og det vil nok også hjelpe spillet å bryte ut av nisjesjangeren og tre frem i lyset av et større publikum.

Men tunnelgutta er ikke ute å går for moroskyld. De er nemlig på vei til et annet underjordisk tilfluktssted, og inngangen er ikke vanskelig å få øye på: den er markert med et krasjet fly. Nå er det ikke lenger sol, og regnet gjør det vanskelig å se gjennom gassmasken, selv om Artyom gjør alt han kan for å holde den tørr.

Mens de beveger seg gjennom ruinene løper en stor gruppe muterte monstre forbi. De to følgesvennene blir plutselig mer forsiktig, for en kamp her ute ville kjapt gjort slutt på eventyret. Mens hundrevis av monstre løper forbi er det ikke annet å gjøre enn å gjemme seg i mørket.

Når faren er over kryper de frem til flyet. Passasjerene sitter der enda, men det er ikke mer enn beinrester igjen. I det han setter foten innenfor flyet begynner Artyom å hoste. Filteret i gassmasken har gått tom, men heldigvis ligger det et nytt ett i nærheten, og han for skiftet det med én gang.

Snart befinner de seg nok en gang under bakken, og Artyom tar frem en pumpe han bruker til å få lys i lommelykten. Når de to reisende møter på noen veldig farlige rottemonstre sender de både skuddsalver og molotovcocktails mot monstrene i det de iler nedover rulletrappen foran dem. Gutta kommer seg så vidt i sikkerhet bak menneskenes beskyttelsesmurer, og da de kommer seg innenfor døren sendes det ut et lag av soldater med flammekastere for å ta seg av de gærne gnagerne.

Dette så skikkelig spennende ut, tenker jeg for meg selv da demoen er over. Metro: Last Light skildrer en mørk og fiendtlig verden, full av aggressive og mektige fiender. Hvis 4A Games klarer å oprettholde den intense følelsen jeg fikk ut av den korte demoen, uten å basere seg for mye på regisserte scener, har vi nok med en real hit å gjøre. Om det er av samme produksjonskvalitet som for eksempel Bioshock vil bare tiden vise, men ambisjonene er absolutt til stede.