Metroid Prime 2: Echoes

For nå omtrent to år siden fikk Retro Studios endelig ut sitt første spill. Etter en lang tid med problemer innad hos utvikleren, satte Nintendo endelig ned foten og fikk dem på rett kjøl. Resultatet ble en utvikler som ikke lenger dro i mange forskjellige retninger; de hadde originalt 3 vidt forskjellige prosjekter under utvikling for Nintendo, men etter restruktureringen ble alle satt til å jobbe med ett spill. Resultatet var Metroid Prime, og som vi vet ble det en stor suksess. Så det var ingen stor overraskelse at Metroid Prime 2 Echoes ble presentert som Retro's spill nummer 2. Selv skal jeg ikke legge skjul på at jeg har vært virkelig lunken til dette spillet og det er ikke noe sånn, "ja, jeg synes det var en skikkelig teit idé helt til jeg så skjermbildene" eller "jeg var helt imot the helt til jeg så traileren" -- men her har vært fullstendig kaldt i forhold til Echoes helt fram til jeg faktisk satt og spilte det og den samme gode følelsen fra Metroid Prime kom tilbake -- "pokker, nå husker jeg hvorfor jeg likte det!".

Uten å si noe om hvor i Metroid historien vi ligger i forhold til de andre spillene, blir vi pælmet rett inn i heltinnen Samus leting etter noen soldater som har forsvunnet etter at de landet på planeten Aether. Men, dette blir fort kastet til side da du finner alle soldatene døde og du blir rekrutert til å hjelpe de 'gode' til å ta knekken på de 'onde' på denne to-sidede planeten. Det viser seg nemlig at det finnes to versjoner av denne planeten. Den vanlige Aether og en 'mørk' versjon av denne.

Rent spillmessig har dette gitt Retro muligheten til å gjøre dobbel bruk av brett-designet i spillet, hehe.. Men før du begynner å tro de har tatt den kjappe veien som man f.eks gjorde i det første Halo spillet, ved å bare la deg gå tilbake gjennom brettet du akkurat har skutt deg til enden av, så er ikke dette en dårlig ting. Dualiteten stikker litt dypere enn som så. Bortsett fra det rent grafiske og det at den ene verdenen har lysere farger, og selve 'lufta' i den mørke verdenen er skadelig for deg, slik at du hele tiden må oppholde deg under 'skjold', så hjelper de to verdenene hverandre på en måte som gjør hele 'finne den riktige veien gjennom' aspektet av spillet så mye, mye sterkere. La meg gi deg et eksempel du vil møte på veldig tidlig; du har en dør du ikke kan komme gjennom på noen måte i den lyse verdenen, du stikker gjennom portalen til den mørke verdenen og åpner døra derfra, og du kan nå gå igjennom døra i den lyse verdenen. Disse portalene finnes det forresten ikke er så alt for mange av, så du kan altså ikke bare hoppe frem og tilbake mellom verdene til enhver tid.

Spillet spilles akkurat som det gjorde forrige gang, kontrollen er for det meste akkurat den samme, men er selvfølgelig mer 'utviklet'. Jeg kan ikke se dette som noe negativt, for det forrige spillet fungerte veldig bra og dette fungerer enda bedre, siden det du gjør i spillet av hopping og skyting er mer tilrettelagt kontrollen. Bortsett fra at innholdet i spillet er helt annerledes så finnes forandringene du finner i små-detaljer, som for eksempel scan visiret. Alle objekter du kan scanne har nå blitt fargekodet så du lettere og kjappere kan finne ut om du har sjekket noe eller ikke, og du trenger aldri å jobbe så hardt med å prøve å sjekke alt i skjermbildet for å se om du har gått glipp av noe. Når det er sagt, så må det legges til at det er veldig veldig mye å scanne i spillet, tror ganske sikkert det er mye mer enn i det forrige spillet, men som forrige gang trenger du strengt tatt ikke scanne annet enn brytere og sånt for å komme deg gjennom spillet, om du ikke vil da. Heh.

Grafisk ligger det sånn omtrent ved siden av Metroid Prime. Det er noen steder det ser utrolig bra ut, og veldig mye bedre enn forgjengeren, for eksempel i tempelet i starten. Men andre steder er texture-map kvaliteten rett og slett elendig, selv om det ikke forekommer så ofte. Effektene er heller ikke lenger så høyt oppe på wow-skalaen som de var før, men de duger tross alt. Når man begynner å snakke om lyden derimot, hoi, den samme atmosfæren er selvfølgelig tilbake og bortsett fra meny-musikken i det første spillet (som det er umulig å slå!) så er det ren nytelse hele veien. Metallisk uhyggelig nytelse.

I tillegg til enspiller delen så er det jo også en flerspiller del denne gangen. Det finnes 2 moduser av denne; 'deathmatch' og 'Bounty Hunter'. Deathmatch er vanlig drep alt og ikke bli drept selv, mens Bounty Hunter er omtrent det samme, bortsett fra at du her blør penger - og poenget er å ende opp med flest penger på konto når spillet er over. Må si at jeg rett og slett ikke har spilt denne delen nok til å gi den en smak av sannheten gjennom tastene her, men har prøvd litt av begge moduser med både 2 og 3 spillere samtidig. Det føles kanskje som man tåler litt mye, altså det tar lang tid å dø, men motargumentet er at det er veldig lett å treffe eller bli truffet på grunn av 'lock-on' knappen som holder siktet stødig på plass for deg. Det finnes også en del "items" og en type "turrets" som hjelper deg godt på vei med å drepe motstanderne. En annen morsom sak du kan plukke opp gjør morph-ballen din til en 'instant death' ball - som jo er hyggelig når du spinner rundt brettet i turbo-ballen. Men, som sagt, hoveddelen av spillet er verdt karakteren 9 av 10 alene, så jeg ser bare på flerspiller delen som en bonus for holdbarheten.