Metroid Prime 3: Corruption

Metroid-serien er en av spillverdenens virkelige veteraner. Første spill kom til den gamle, grå Nintendoen tilbake i 1986 og blåste sci-fi-fletta av eventyrsultne gamere verden over. Siden har vi blitt servert den ene nyskapende actionopplevelsen etter den andre. Super Metroid står fortsatt som et av tidenes beste plattformspill, og Metroid Prime definerte hele action/adventure-sjangeren på GameCube. Nå er Samus igjen klar for å fascinere en hel verden, og i Corruption legger hun lista for fremtidige actionspill til Wii.

Andre førstepersonskytere på Wii, som Red Steel og Medal of Honor, har slitt litt med kontrollen sin. I utgangspunktet burde det funke bedre enn noe annet, men det gjorde ikke det. Ikke i starten. Enten har kontrollene vært for lite responsive, for vinglete eller rett og slett bare for dårlige, og vi har endt med å bli sjøsyke i løpet av åpningsscenene. Kontrollen i Corruption er spillets klart sterkeste kort. Den er intuitiv, presis og dødelig effektiv. Å sikte på skjermen og skyte er veldig logisk, veldig spillbart og veldig gøy. Å hoppe fra platå til platå, baklengs, mens man skyter unna jagende sci-fi-fugler og unngår bunnløse juv er mer givende enn man skulle tro, og det er komplett umulig i andre FPSer til konsoll. Klokkerent!

Samus blir denne gangen utsatt for den skumle materien Phazon, og det gir henne nye og mystiske krefter. I en kort periode kan du innta en hypermodus hvor du kan skyte ekstremt kraftfulle energistråler på bekostning av helsen din. Et utrolig irriterende gameplay-element inntil du klarer å utnytte dets fulle potensial, og innser at den tilfører serien et underholdende og strategisk aspekt.

Grappeling hook'en har fulgt serien i mange år, men har lenge spilt annenfiolin. Nå er den faktisk blitt en av Samus' mest interessante egenskaper, og den kan brukes til alt fra rydde vekk store objekter som ligger i veien, til å slenge seg over dype avgrunner. Ved å flikke med nunchuken kan du for eksempel kaste energistrålen på skjoldet til en feig fiende, og ved å trekke den til deg igjen, river du skjoldet ut av hendene på en nå forsvarsløs rompirat. Festlig!

Jeg liker godt den cyber-arkeologiske settingen i Metroid-serien. Det er spennende å nøste opp historien til eldgamle, hyperavanserte sivilisasjoner, og det er spennende å lulle seg inn i mytologien. Det er et perfekt univers for den nyskjerrige eventyreren, og Samus Aran er den perfekte protagonisten i en slags fremtidsversjon av Indiana Jones. Samus er helt klart en av mine favorittkarakterer. Har alltid vært det. En foregangsfigur på mange måter. Hun var en kvinne i et dataspill. Og hun var ikke en prinsesse i nød, eller en hjelpeløs jomfru - hun var en beinhard dusørjeger som dro verdensrommet på tvers i kamp mot onde rompirater. Samus har siden ryddet plass for andre kvinnelige spillkarakterer som Lara Croft fra Tomb Raider og Chun Li vi kjenner fra Street Fighter-serien. Et virkelig spillikon som hører hjemme der oppe sammen med Mario, Sonic, og Snake.

Som du skjønner er det mye bra her, men også et par ting som peker seg ut i negativ forstand. Selv om noen av de store bosskampene er massive og imponerende, så er det et par av dem som rett og slett bare er kjedelige og aaalt for lange. Seige og kjedelige. Og scanningen. Jeg fatter det ikke. Kan jeg ikke bare trykke på hit-knappen, istedet for å scanne heisen, for å aktivere den? Men jeg vet det er mange som liker å rote rundt med scan-visiret, og lese logger om ditt og datt. Men for min del er det bare komplett uinteressant.

Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet. Jeg har gruet meg til å skrive denne anmeldelsen. Ikke fordi jeg har skrivesperre. Heller ikke fordi jeg ikke vet helt hva jeg mener om spillet. Nei, det er fordi jeg ser at dette på mange måter er et svært velprodusert produkt, men likevel tar jeg meg selv i å kjede meg bittelittegranne når jeg spiller Metroid Prime 3: Corruption. Det er ikke ofte jeg har det sånn. Problemet mitt er selvsagt at jeg har spilt Halo 3. Og det er veldig lett å sammenlikne Halo og Metroid, i alle fall et stykke på vei. Begge er to store science fiction-eventyr som utspiller seg i verdensrommet, begge hovedpersonene bærer karakteristiske romdrakter, de to spillene fronter hver sin konsollprodusent, og skal avslutte hver sin episke trilogi.

Jeg vet jeg kommer til å få masse pepper for å være uprofersjonell, og at fanboys kommer til å skrike om at man ikke kan sammenlikne spill på Wii og Xbox 360. Men når alt kommer til alt, så handler det om - i alle fall for min del - hvor gøy jeg faktisk har det mens jeg sitter der med kontrollen i hånda. Uavhengi av hvilken konsoll. Gøy er ikke relativt. Og jeg hadde det mye mer gøy når jeg spilte Halo 3.

Det er en enorm overgang å gå fra Halo 3 til Metroid Prime 3. Et godt eksempel er at Halo 3 dundrer til med et episk lydspor fremført av et 60-manns orkester og et 24-manns kor. Høy nakkehår-faktor. Metroid Prime 3 har et like nydelig lydspor rent musikalsk, men når det er fremført av én mann på et midi-keyboard, så lar ståpelsen vente på seg . Til og med store deler av korsangen i Metroid er synth. Og det føles bare litt billig.

Jeg har lenge ligget å vippet mellom en syver og en åtter til Prime-seriens avsluttende kapittel. Noen steder er det rett og slett bare kjedelig å spille. Det er det. Men det byr også på sinnsyk action, spennende puzzles, en kul historie og enorme og intense bosskamper som appelerer til hvert eneste fiber i min bleke nerdekropp. Da elsker jeg Samus som jeg gjorde i Super Metroid.