Jeg fikk teste en tidlig kode av Might & Magic X: Legacy i fjor, og den ga ikke mersmak. Tungt gameplay, innviklet historiefortelling og dårlige designvalg gjorde spillet til mer arbeid enn gøy. Det var derfor med litt skrekkblandet fryd at jeg satt meg ned med fullversjonen.
Limbic Entertainment har endret på mye av det jeg kritiserte i forhåndsomtalen min. Man blir mer smidig dratt inn i spillet nå, og de første dialogene inneholder et par ekstra linjer som gir spilleren en viss pekepinn på hva deres neste steg skal være. Det er ganske elegant gjort uten behovet for store lysende piler som viser vei. I tillegg er vanskelighetsgraden justert og belønningene større, uten at utfordringen blir noe mindre.
Might & Magic X: Legacy er en verdig arving til Might & Magic-serien på flere områder. Det er et vanskelig spill, som faktisk er veldig essensielt, og det lar deg pirke på figurene dine ned i minste detalj. Ryggsekk-menyen er nok den mest uinteressante jeg har sett i noe Might & Magic-spill, men egenskapsoversikten er kurant. Viktigst av alt er at det føles som et Might & Magic-spill. Jeg vet ikke om det er på grunn av lydbruken eller om det er det ikoniske, turbaserte gameplayet, men når alt går som det skal så liker jeg det.
Dessverre stopper det altfor ofte opp. Som jeg nevnte i sniktitten min så var det en tabbe av Limbic Entertainment å gå for den sjakklignende bevegelsesmodellen som lar deg kun flytte en rute av gangen, og man må bruke en bevegelse for å snu seg også. Dette fører til at selv i de store, åpne uteområdene så føles det ut som man går ned en korridor, og om man er i en hule ute i villmarken og noen besvimer eller dør, så er det en lang og slitsom trykkefest for å komme seg tilbake til landsbyen. Might & Magic-serien gikk vekk fra denne modellen sent på 90-tallet, og før det eksisterte den kun på grunn av tekniske begrensninger i spillene.
Den mest effektive måten å spille Might & Magic X: Legacy for meg ble å spille med kun en hånd, der jeg brukte WASD til å bevege meg og mellomromtasten til å interagere med ting. Musen var nesten ikke vits i å inkludere med mindre jeg skulle romstere rundt i ryggsekken min. Dette førte dessverre til at jeg fikk den andre hånden fri til å lene hodet på, en ganske uheldig stilling som avslører hvor lite engasjerende et spill er.
Der er også andre irritasjonsmoment. Introduksjonsfilmen er fortsatt like unødvendig lang som jeg husket den, og selv om jeg fikk med meg litt flere detaljer enn sist så fremstår det meste som unødvendig vrøvl. Mye av informasjonen som er stappet inn i klippet blir mye mer organisk fortalt i dialoger i spillet. Det som er det mest interessante med introen, historien til eventyrergruppen man spiller, blir slengt på til slutt som en ettertanke. Det blir for mye på en gang, og selv om introen er ment å være instruerende så ender den bare opp med å forvirre.
Utover det er grafikken og lydsporet i Might & Magic X: Legacy det beste med opplevelsen. Brettdesignet har et gammeldags preg som jeg liker, og landskapet er strødd om med alter, ruiner, kister og diverse andre ting man kan snuble over. I det andre oppdraget i hovedkampanjen må man klatre opp i et fyrtårn hvor man får en fantastisk utsikt over hele regionen som jeg opplevde som en utrolig fin overraskelse. Lydene i spillet gjør alt det andre nesten verdt det og de små situasjonsaktiverte kommentarene til figurene får meg til å trekke på smilebåndene.
Jeg vil også nevne et siste punkt som jeg reagerte på, og det er at når man skal lage seg en gruppe så blir vedkommende tildelt et navn ut ifra kjønnet, og om man endrer kjønn etter det så endres ikke det automatisk genererte navnet. Om man ikke følger med, slik som meg, så kan man ende opp med ganske interessante navn. Så gruppen min av barske Raiderz gikk på eventyr akkompagnert av den mandige korsfareren Caitlin og den vakre heksen Alan.
For oss som vokste opp med Might & Magic så har det en nostalgisk sjarm å se igjen de gamle kjennemerkene, men sjarmen forsvinner etter hvert. Mye av magien mangler og det gjør at vi blir veldig bevisst på tannhjulene og hyssingen som holder alt sammen.