Might & Magic X: Legacy

Med Might & Magic X: Legacy tas serien med tilbake til røttene, over ti år etter den store skuffelsen som var Might & Magic IX. Utviklet av Limbic Entertainment, med Ubisoft i ryggen, forsøker det å finne tilbake til den magiske formelen som gjorde Might & Magic-spillene så engasjerende.

Mitt første møte med serien var Might & Magic 6 og jeg ble betatt av hvor fantastisk åpent og omfattende det var. For første gang fikk jeg oppleve et spill hvor man kunne utforske alt og gjøre akkurat hva man ville. Historien var episk, monstrene og områdene varierte og man hadde store valgmuligheter når man utformet figurene sine. Might & Magic-serien var enorm, og den så ut til å bli bedre og bedre med hver oppfølger.

Så hva skjedde? Might & Magic IX forsøkte å føre serien over i en moderne visuell stil, og fokuserte tyngre på grafikk enn på de andre elementene som gjorde tidligere Might & Magic-spill så populær. Istedet for en åpen verdenen var spillet begrenset, og istedet for episk var historien uengasjerende. I sitt forsøk på å gjenopplive serien har Ubisoft beklageligvis gått mye i den samme fellen.

Might & Magic X: Legacy starter med verdens lengste introfilm, som legger ned bakgrunnshistorien til spilluniverset Ashan. Klippet kjører på med så mye informasjon at det er vanskelig å holde følge. Det eneste jeg satt igjen med var at en konge ble lurt til å gå til krig av en engel, og at dette på en eller annen måte legger grunnlaget for historien.

Ved spillets start får man lage seg fire figurer av ulike raser og klasser. Det beste laget er såklart det med litt variasjon, men om man bare vil ha krigere eller trollmenn i gruppen sin er det fullt mulig. Figurene starter historien som ferske "Raiders," på en reise for å fullføre det siste ønsket til mentoren deres. Ordet Raider blir brukt på samme måte som jeg ville brukt ordet eventyrer. Jeg blir med en gang mistroisk til spill som forsøker å tvinge nyskaping ved å gi kjente fantasielement nye navn. Det føles som de prøver for hardt. Hvorfor kalle dem "Raiders" når de bare kunne kalt dem eventyrere? Det blir litt som hvis alver skulle hete for "ahlhver" og dverger for "duerghar." De ender bare opp med å distansere fansen fra historien.

I forsøket sitt på å ta serien tilbake til røttene har Limbic skrudd klokken tilbake litt for langt. Storhetstiden til Might & Magic var spillene etter min mening 6, 7 og 8, men Legacy spilles mer som de aller første spillene i serien. I likhet med spill som Legend of Grimrock og Eye of the Beholder navigerer man Ashan som et rundebasert brettspill, der man kan flytte seg én rute av gangen. Kampene er trege og banedesignet føles begrenset. Omgivelsene pene og spillet tillater oss å se fritt rundt oss for å studere verden, men vi kan fortsatt bare bevege oss i fire retninger og ett skritt av gangen. Det blir litt som å strø salt i såret.

I likhet med i tidligere Might & Magic-spill blir man bare dumpet inn i verdenen, uten de store, glødende pilene som viser vei, slik vi er blitt vant til fra andre storspill. Dette er både positivt og forferdelig frustrerende. Jeg liker når utviklere stoler på at jeg finner ut av ting selv, men da må det også gå greit å navigere. Å skulle gå rundt i en by og lokalisere brakken eller smeden ved å se på skilt utenfor bygninger, når man bare kan flytte én rute av gangen, er en tålmodighetsprøvelse. Spesielt når man må bruke et ekstra trekk for å snu seg. Verre blir det når hvert trekk avanserer tiden, og det kan gå fra dag til natt før man rekker å komme seg fra ene til andre enden av landsbyen.

Spillets mangel på hjelp kan også låse en litt fast. Jeg opplevde at nesten alle figurene mine besvimte i en hule, og ved å holde musepekeren over bildet deres fikk jeg vite at de måtte helbredes eller at jeg måtte sove. Å sove, derimot, vekket dem ikke opp igjen, og eliksirer var heller ikke til nytte. Til slutt fant jeg kirken der jeg kunne betale for å få dem helbredet, etter ti minutter med leting. Slike småting gjør det til et pliktarbeid å skulle avansere i Might & Magic X. Å stadig måtte vende tilbake til landsbyen for å reparere ødelagt utstyr, eller tømme lommene for skrot, er utrolig kjedelig når det er så tungt å bevege seg.

Oppdragene følger ellers klassiske Might & Magic-mønstre der man får utforske huler og drepe varierte monster. Jakten på gull, erfaringspoeng og nytt utstyr er like tilfredstillende i Might & Magic X: Legacy som i samtlige andre rollespill, og det å skreddersy laget sitt er nok det mest fornøyelige med hele spillet. Å begi seg ned i en hule eller et tempel man aldri har utforsket før er også utrolig morsomt. De kampene hvor man klarer å bruke litt taktikk og lokker flere fiender gjennom en flaskehals slik at man kan ta dem en etter en, er dessuten veldig gøy. De vanskeligere fiender derimot, hvor man blir bare stående og veksle mellom å slå og helbrede seg selv, er ikke like morsomme.

Might & Magic X: Legacy forsøker å spille på nostalgi, men ender opp med å tape mer enn det vinner. Det mest positive med nostalgi-trippen er nok at musikken og mange av lydeffektene er de samme som i de gamle Might & Magic-spillene. Det er en nedlastbar tittel, og det var nok aldri hensikten til Limbic Entertainment å gjenskape den store, episke spillopplevelsen fra M&M 6, 7 eller 8, men det er likevel skuffende at vi blir servert et spill som er enda mer begrenset enn Might & Magic IX.

Jeg hadde store forhåpninger til Might & Magic X: Legacy men endte opp med å bli skuffet. Der er mye bra og det tilbyr nok flere titalls timer med underholdning, men jeg tror ikke det blir noe for meg når det blir lansert.