Monster Hunter Stories 3: Twisted Reflection

Monster Hunter Stories startet som en spin-off til Nintendo 3DS, og fortsatte i HD-form med Monster Hunter Stories 2, som opprinnelig var eksklusivt for Switch-konsollen. Men den tittelen ble senere lansert for PS4 og Xbox One, og nå Monster Hunter Stories 3: Twisted Reflection utgis den samtidig på PlayStation 5, Xbox Series X/S, PC og Nintendo Switch 2 (ikke på den opprinnelige Switch), og konsolideres dermed som en vanlig underserie som veksler med hovedspillene. Og man kan si at Stories 3 nå er enda viktigere for Capcom, med tanke på den dårlige mottakelsen Monster Hunter Wilds fikk av fansen i fjor.

Selv om det langt fra er katastrofalt, er den nåværende oppfatningen av Monster Hunter-franchisen ikke der den burde være, og en vellykket Monster Hunter Stories 3 vil roe vannet før den allerede bekreftede Monster Hunter Wilds-utvidelsen blir kunngjort senere i år. I denne Monster Hunter Stories 3-anmeldelsen kan vi bekrefte at denne oppfølgeren lever opp til forventningene, selv om fans av Monster Hunter-spillene må huske på at dette er veldig forskjellige spill, uten sanntidskamper, ingen flerspiller, og et større fokus på historie og utforskning med en helt annen tone og visuell identitet.

Hvis du har spilt tidligere spill i serien, vil du ikke bli altfor overrasket over denne utgaven. Det meste av det nye kommer fra den nye visuelle designen og historien, som gjør god bruk av den nåværende maskinvaren (ingen Switch 1-, PS4- eller Xbox One-versjoner) for å vise en veldig detaljert cel-shaded-verden (med et utseende som ligner på titler som Dragon Quest XI) med mange skapninger som streifer rundt og ganske store områder, selv om det ikke er en åpen verden. Alle hovedsoner består vanligvis av et stort område der du kan fly rundt på Rathalos, angripe monstre og utforske etter ressurser og sideoppdrag, og andre mindre, lineære (nesten korridorer) områder som er delt opp av lastetider. Jeg synes ikke det er noe problem, for det har vist seg at åpne verdener ikke alltid er det som passer best i et JRPG-spill (noe hovedspillene i Monster Hunter-serien også har forstått).

I Monster Hunter Stories er ikke målet å jakte på monstre bare fordi du kan, men å temme monstre som du kan bruke i kamp (og ri på utenfor de turbaserte kampene). Akkurat som i Pokémon kan du ta med deg opptil seks monstre til enhver tid, og du kan velge mellom dem når som helst i en kamp. Hvert monster har forskjellige styrker og svakheter (ild, is, gift...), og den beste strategien for å vinne er naturligvis å velge det mest effektive monsteret. Det er en fryd å se dem (det er mange titalls fra alle "generasjoner" av Monster Hunter) utføre spektakulære angrep, og spillet spiller ofte av minifilmer med spesial- og tandemangrep som gir kampen visuell stil (selv om du før eller siden vil ende opp med å trykke på Start for å få fart på animasjonene).

Kampsystemet har ingenting med hovedspillene å gjøre. Til å begynne med kan det føles overveldende med sine mange typer angrep, flere ladede bevegelsesferdigheter og et stein-saks-papir-system for hvert angrep som tvinger deg til å være årvåken og gjette hvilken type bevegelse monsteret vil bruke. Det tar imidlertid ikke lang tid å klikke seg inn, og det er en fryd å eksperimentere med de ulike monstertypene, se alle angrepene deres, og selvfølgelig prøve ulike våpen og rustninger til din egen jeger (eller rytter). Utformingen er litt forenklet i forhold til hovedspillene, men det er som forventet: Med våpen (du kan bruke tre våpen samtidig i kamp), rustninger og dekorasjoner, samt monsties personalisering, er det mye dybde og eksperimentering for å finne det ideelle bygget for deg og monsteret ditt.

Måten du får tak i disse monstrene på, er imidlertid ikke like morsom som i Pokémon, der du fanger Pokémon i naturen. Her er monstrene du kjemper mot borte, og i stedet stjeler du egg fra monstrenes reir, som alltid befinner seg i supersmå områder som er adskilt fra hovedverdenen med lasteskjermer. Du finner et huleikon, går inn med en innlastingstid imellom, dyrker litt ressurser, tar egget, og går ut igjen. Dette er en endring sammenlignet med tidligere spill, der disse hulene var mini-fangehull, noe som gir en mer strømlinjeformet opplevelse, men ender opp med å være ganske rart (kunne ikke reirene allerede være plassert i hovedverdenen?).

Eggene blir sendt til basen din, hvor du senere kan se dem klekkes og deretter legge dem til i gruppen din hvis du vil, eller slippe dem fri. Etter min mening er det ikke den mest underholdende "monsterjakt"-prosessen (det er alltid kult i Pokémon å slå seg sammen med skapningene du har kjempet mot), men det gir mye dybde, siden du ikke vet hvilket monster som kommer til å klekke ut av egget, og hvert egg har en rekke gener som du senere kan endre for å forbedre monsteret ditt, og det er mer rettferdiggjort fra et narrativt synspunkt.

Poenget med denne spin-offen er at vi i stedet for jegere spiller som ryttere, i en verden der alle er vant til å temme og ri selv de største og mest fryktinngytende monstrene ... som går under navnet "monsties", faktisk. Historien - helt uten tilknytning til andre spill i serien - går for et animalistisk og miljøvennlig budskap, til det punktet at den inneholder et alternativ for å frigjøre monstrene du tidligere har oppdratt, for å øke bestanden av arten i naturen og gjenopprette miljøet. Dette har selvfølgelig fordeler: å forbedre økosystemet betyr at du kan få bedre monstre som er nyttige i møte med de vanskeligere valgfrie monstrene og de mange sideoppdragene og underhistoriene.

Dessverre er ikke hovedplottet i spillet særlig interessant. Det er det arketypiske JRPG-premisset med to kongeriker i krig, to motstridende søsken, en mystisk magisk trussel som trekker i alle tråder, og mange klisjeer. For fans av sjangeren vil det sannsynligvis fungere helt fint, men hvis du er ute etter noe mer modent, eller forelsket deg i Monster Hunter på grunn av deres minimalistiske tilnærming til historien og spennende verdensbygging, eller de - nå praktisk talt utdødde etter Wilds - overlevelseselementene, vil du ikke finne noe av det her, og du vil kanskje synes at den veldig lange dialogen er kjedelig og karakterene irriterende.

Hvis du ikke knytter deg til karakterene og historien, den repeterende og lineære strukturen i spillet (sett opp i et flytt til neste utropstegn, se mellomsekvensen, flytt til neste merke, bli ødelagt av en sjef, dyrk litt, ødelegg sjefen, flytt til neste merkeoppsett ...), og mangelen på spilloverraskelser, vil endringene underveis bli mer merkbare. Noen av systemene for å øke nivået på monsties, det nevnte genesystemet, er også ganske tungvint, og det er egentlig ikke mange insentiver til å engasjere seg i det, fordi skrivingen i sideoppdragene og underhistoriene (hver karakter har en med flere kapitler) også er veldig intetsigende.

Monster Hunter Stories 3 har et veldig sterkt kampsystem, en visuelt tiltalende verden, og den enorme mengden monstre du kan finne og kommandere i kamp, veier opp for noen av de mer uinspirerte elementene og en ganske kjedelig historie. Hardcore Monster Hunter-fans, som er misfornøyde med "casualifiseringen" av serien i Wilds, kan finne en god unnskyldning for å vende tilbake til Monster Hunter-universet her, men det vil avhenge av hvor mye de liker den turbaserte JRPG-sjangeren, med alle dens særegenheter og klisjeer.