Moons of Madness (PS4 og Xbox One)

Moons of Madness er allerede et kjent spill for PC-spillere ettersom spillet ble lansert i oktober i fjor. Konsollspillere har derimot måttet vente på tur, og først nå er spillet klart for PS4 og Xbox One. Opplevelsen er akkurat den samme, bortsett fra noen tekniske forskjeller med tanke på oppløsning og bilder per sekund, men innholdet er identisk. Dette er et førstepersons utforskningsspill på grensen til en walking simulator, men med flere interaksjoner enn noen av de lignende alternativene.

Moons of Madness er en referanse til Phobos og Deimos, tvillingmånene til Mars, og de fyrer opp under et horrorplott som blander Lovecraft og science fiction. Fortellingen finner sted på en romstasjon på Mars, og spilleren inntar rollen som Shane Newehart, en ingeniør som har jobben med å drifte stasjonen. Fun fact: Moons of Madness finner sted i samme univers som The Secret Worlds, Funcoms MMORPG fra 2012, men denne informasjonen er ikke nødvendig for å nyte historien i spillet.

Som du kanskje har forventet blir situasjonen gradvis mer komplisert på stasjonen, noe som tvinger Shane og spilleren til å dra til forskjellige områder av stasjonen for å løse problemer. Stasjonen er delt inn i forskjellige seksjoner som Shane besøker ved hjelp av kjøretøyet sitt, skjønt spilleren får aldri muligheten til å styre denne selv. Spillmekanikken koker dermed ned til en rekke trivielle handlinger, som å skru på ventiler, ta av og på hjelper (når du skal på tur utenfor stasjonen) og løse noen enkle gåter. Det hele blir redusert til kjedelige seksjoner med spilling, med oppgaver som ikke bidrar noe mer til spillopplevelsen enn å gjøre den lengre.

I likhet med andre spill i sjangeren bruker Moons of Madness i hovedsak bestemte tale- og tekstgjenstander for å fortelle historien, som radiosamtaler mellom hovedpersonen og andre rollefigurer eller tekster i form av e-poster og dokumenter. Skuespillerprestasjonene er lette å like, og særlig er det verdt å trekke frem forholdet mellom Shane og Declan Delaporte som har troverdige samtaler seg imellom - kudos til skribentene her!

Etter hvert begynner de lovecraftiske elementene å dukke opp, hvorpå science fiction-elementene blir vist til å spille stadig mer andrefiolin. Dette gir noen interessante sekvenser, særlig med tanke på Shanes tilbakeblikk, og også noen effektive og skremmende øyeblikk. Spillet klarer likevel aldri å skape en spesielt skummel atmosfære. Grotesk og detaljrik, kanskje, men aldri skummel eller spent.

Selv om atmosfæren i Moons of Madness ikke er særlig effektiv, særlig når man sammenligner det med andre skrekk- og mysteriespill, er romstasjonen i seg selv bygget med et forfriskende blikk for detaljer. Lyddesignet er godt forseggjort med god gjenskapning av romstasjonens mekanismer, manglene på oksygen og andre lignende detaljer. Spillet byr også på noen skapninger som vi ikke skal gå detaljert inn på, men spillet byr ikke på noen form for kampsystem, og utviklerne ser også ut til å ha lært ett og annet fra Soma, ettersom disse fiendene sjelden blir til et virkelig hinder.

Når det gjelder plottet ender det opp med å ha noen interessante øyeblikk, særlig hvis du liker både det lovecraftiske og science fiction. Demens spiller en stor rolle i plottet og opplevelsen, og man møter på noen uforutsette vendinger, men helheten har langt ifra det samme nedslagsfeltet som andre lignende spill.

Enten man spiller det på PC eller konsoll er Moons of Madness verken et imponerende eller spesielt minneverdig spill, men det har sine øyeblikk. Det kan ikke anbefales til absolutt alle spillere, men hvis man liker spill som Conarium eller Soma (skjønt Soma er langt mer minneverdig enn dette) er muligheten til stede for at du får en brukbar opplevelse med Moons of Madness.