Motorstorm: Pacific Rift

Det er en tøff reise Motorstorm-serien har vært gjennom. Fra skrytevideo på verdens største spillmesse som i ettertid viste seg å være ren bløff og propaganda for en uferdig PS3, til et apokalyptisk lanseringsspill for maskinen som ble en skitten og svært tilfredsstillende race-opplevelse. Det var et spill få hadde tro på, men som overbeviste de aller fleste.

Jeg digget Motorstorm, og det hender fortsatt jeg drar det frem i ledige stunder. Jeg minnes fortsatt da jeg spilte reviewkoden, som hadde forvrengt lyden på alle rockelåtene som akkompagnerte de desperate ørkenløpene (i ferdigversjonen var lyden på musikken dessverre mye renere). Etter noen øl på pub med venner satt jeg gjerne i gang en monolog om Motorstorms fortreffelighet, om hvordan spillet var en analogi på verdens undergang, menneskehetens stadige jakt etter å være først og raskest og best, og Darwins evolusjonslære. Et herlig og fatalistisk racingspill som føltes skittent og rent samtidig.

Bah, en digresjon, mimring om gammel kjærlighet som nekter å dø. Poenget mitt, som jeg mislykkes totat med å formidle, er at jeg følte at Motorstorm ville bli et vanskelig spill å følge opp da jeg hørte om oppfølgeren første gang. Denne gangen er den dødelige ørkenen byttet ut med en frodig tropisk øy. Den skranglete bilparken er omtrent den samme, med unntak av at monstertrucker har meldt seg på dødsløpet.

For det er fortsatt like fatalistisk som før, selv om mye av dommedagsstemningen er borte. Det er stadig seksten kjøretøy, fra motorsykler til trailere, som skal kjøre om kapp. Førstemann i mål vinner. Motorsykler liker harde underlag og krappe svinger, lastebiler liker gjørmete veier og lange strekninger. Det er opp til deg å finne den beste ruten som utnytter terrenget på optimal måte. Boost er like viktig som før, man har konstant tilgang på boost, men kjører man for hardt sprenges motoren. Man er nødt til å hvile boosten med jevne mellomrom.

Det nye i Motorstorm: Pacific Rift er elementene, den tropiske øya er diger og byr på variert racing over fire forskjellige elementer. Vannløp foregår på strender og gjennom våte fossefall. Luftløp er full av luftige hopp og livsfarlige stup. Jordløp foregår i jord og gjørme gjennom tett jungel og urskog. Og ildløp over boblende vulkaner og flytende lava. Elementene er ikke bare pene hindre, de påvirker løpene. Kjører man nært varm lava bruker motoren lenger tid på å kjøle seg ned. Kalde fossefall kjøler ned motoren. Og en kald motor betyr mer boost, som betyr mer fart og større sjanse til å vinne.

Så langt alt vel, men dessverre stopper det også opp med det positive der. For å ta det mest sjokkerende først: grafikken i Motorstorm: Pacific Rift er faktisk dårligere enn i forgjengeren. Kanskje er det muligheten til å kjøre flere på en skjerm som gjør at teksturer har blitt forenklet, men enkelte brett i Pacific Rift ser faktisk ikke bra ut i det hele tatt sammenlignet med moderne racingspill som Race Driver: Grid og Pure.. Skog og trær ser simple ut, og det er få brett som klarer å formidle den tørre ørkenrealismen som prydet hele Motorstorm.

En annen ting som definitivt mangler er intensiteten fra Motorstorm. Det er fortsatt bråkete, musikkutvalget er fabelaktig, og enkelte av banene har en herlig struktur med stup og seksjoner som rett og slett ser livsfarlige ut, men det er kjedeligere å delta. Gameplaymessig er dette rett og slett nøyaktig likt det første spillet, og selv om dette den gangen var friskt og nytt, er det ikke like ferskt i dag. Når spillet er forbigått rent grafikkmessig, og også gjentar seg selv gameplaymessig, blir det hele ganske småkjedelig for oss som har spilt det forrige til døden. Kontrollen i Motorstorm: Pacific Rift er nemlig langt fra presis, den er seig og treg, det tar evigheter å få bilene til å lystre, og det føles rett og slett litt som å kjøre i sirup.

Det er ikke det at Motorstorm: Pacific Rift er et dårlig spill, det er bare det at det finnes så mange bedre racingspill. Seksten kjøretøy i fatalistiske billøp over stup og fjelltopper var nytt og spennende for halvannet år siden, men med fabelaktige Pure i friskt minne føles dette bare tregt og gammeldags.

For til syvende og sist gjør Pacific Rift alt man forventer av en oppfølger. Det er flere baner og mer variasjon, og i motsetning til eneren har man spart de beste banene til litt uti spillet. Man kan låse opp masse utfordringer og spesialløp, som forlenger levetiden betraktelig, og nettdelen er like god som den alltid har vært. Man har til og med hørt på kritikken og lagt inn flerspiller på en skjerm, men jeg føler vel at de episke stupene og bratte fjellsidene best nytes når man har skjermen for seg selv.

En oppfølger som forventet, med andre ord.