Naruto: Ninja Council 2 er en uhyre standard sidescrollende affære, hvor man må kjempe seg gjennom horder av fiender og nedkjempe bosser. Landsbyen er under angrep, og sammen med dine medninjaer som alle fans umiddelbart vil dra kjensel på, må landsbyen renses for diverse uslinger. I starten av hvert oppdrag får man velge tre lagmedlemmer fra et ganske stort persongalleri, og man kan like gjerne styre Kakashi eller Neji som helten sjøl. De to andre blir passivt med som ikoner på touchskjermen, hvor man kan aktivere et superangrep ved å trykke på dem med stylusen. Disse angrepene er veldig stilige, og noen av dem innebærer at man må blåse inn i mikrofonen for å sprute flammer eller trykke på chakra-presspunkter.
Etter å ha sett de to-tre forskjellige angrepene til hver ninja et par ganger blir det likevel kjedelig, og dermed vender man blikket mot resten av spillet. Da merker man fort at dette er en nesten helt ren GBA-port, for grafikken er svært simpel bortsett fra en pen motion blur og lydene er i beste fall nostalgiske. Brorparten av spilletiden går med til helt alminnelig 2D-plattforming, og derfor skulle jeg ønsket meg mer enn én angrepsknapp som med gjentatte trykk avfyrer den samme slagkombinasjonen hver gang. Alle fiendene må bankes på eksakt samme måte, bortsett fra hvis du bruker et av supertriksene til ninjakompisene eller skyter nagler og kastestjerner. Temmelig begrenset repertoar altså, og på toppen av bajsfjellet er spillet fordømt vanskelig og lite tilgivende.
Bossene nesten er klin umulige å få has på, vanlige fiender er latterlig sterke og helsepåfyll ligger sjelden rett foran nesen. De må du ofte lete etter i blindgater som er tett befolket med fiender, og som regel ender du opp med å ha mistet mer helse enn du hadde gjort hvis du droppet å lete etter påfyll. Når du først har karret deg frem til bossen på slutten av brettet er helsemåleren langt fra full, og du blir sushi før du vet ordet av det. Bossene er heldigvis hakket mer kreativt designet enn resten av spillet, men gleden over det begrenser seg selv når du dør for tredje gang selv om du gjorde alt riktig. Tre ganger død betyr start på begynnelsen av banen, og vips havnet DSen ut av vinduet, shuriken-style. Skulle man mot formodning klare å nærme seg innersvingen på skurkene, vil spillet motarbeide deg personlig ved for eksempel å nekte å anerkjenne superangrepene som treff. Da sitter du der med et flatt super-meter som garanterer en brå død lenge før angrepet lar seg bruke igjen.
Jeg kan ikke helt se hvor appellen skal ligge her, og selv om det må nevnes at min niårige søster syntes det var "ganske gøy" tror jeg ikke selv de hardeste fansene får noe særlig ut av dette. Historien er mindre enn null verdt, og hele spillet er en komplett forglemmelig affære som i tillegg gjør deg forbanna. Fans: Gå og se en anime i stedet, alle andre: Kjøp noe annet.