Need for Speed

Å ta på seg oppgaven med å utvikle den nye oppstarten til en tjue år gammel spillserie, som attpåtil har variert masse mellom forskjellige stiler gjennom årene, kan ikke ha vært en lett oppgave. Likevel er det akkurat dét svenske Ghost Games har gjort med årets Need for Speed. De siste dagene har jeg for det meste oppholdt meg i Ventura Bay, der jeg har bygget, stylet og ikke minst kjørt farlig fort med mine helt egne superbiler. Jeg har undersøkt om de svenske spøkelsene har lykkes med den formidable oppgaven.

Det har sikkert vært mange vanskelige valg å ta under utviklingen, men det aller viktigste var retningen de bestemte seg for med kjørefysikken. Hvordan bilene oppfører seg vil alltid være alfa omega i et racingspill. Ville de tilbake til de seriens mer arkade-aktige røtter, eller skulle fokuset ligge på drifting slik som i de senere spillene? Løsningen til Ghost Games var svært enkel. Hvorfor ikke begge deler? Raskt og enkelt, med noen få justeringer i blant annet dekktrykk og bremsekraft, kan man selv bestemme hvordan bilen skal oppføre seg på veien.

Noe av det viktigste i Need for Speed er nemlig å gi spilleren mulighet til tilpasse opplevelsen. Dette gjelder ikke bare hvordan bilene oppfører seg, men også hvordan de ser ut. Alt fra lakk til valg av bremser, eksospotter og dekktyper kan skreddersys til akkurat din smak. Dessverre er antall bilerdu kan velge blant noe begrenset, men du kan gjøre svært mye med modellene som faktisk er inkludert. Ønsker du å kjøre rundt i en splitter ny Lamborghini, kan du gjøre det. Foretrekker du heller presse inn tusen hestekrefter i en gammel Volvo, gjør du dét i stedet.

Samlet sett er spillkontrolleren smidig og intuitivt, selvfølgelig noe avhengig av hvor mye du har rotet med innstillingene. Hvis du har spilt lenge med en bil med perfekt grep, og deretter gå videre til en som er bygget for drifting, kan det noen ganger kan føles på grensen til uspillbart. Straks du lærer hvordan du skal håndtere den nye bilen forsvinner imidlertid denne følelsen, og før du vet ordet av det sladder du gjennom gatene på en helt annen måte enn tidligere.

Bilene føles jevnt over tunge og solide når jeg klemmer gasspedalen i bånn, og etter litt øvelse med de forskjellige kjørestilene tenker jeg at ting bare er min egen feil hvis det går galt. Jeg bremset for sent, var for passiv med rattet eller gasset for lite. Det hender naturligvis at man havner i grøfta, eller en murvegg, men du trenger ikke uroe seg hvis du spinner ut i tide og utide. Du kan bare ta med bilen til garasjen din, og finjustere innstillingene.

Et større irritasjonsmoment er derimot andre trafikanter. Å få et perfekt løp brått avbrutt av en søndagskjører, kan være nok til å få selv de roligste av spillere til å kaste kontrolleren i veggen. Den kunstige intelligensen til datastyrte biler kan dessuten også skape problemer, spesielt i samarbeidsløp der man skal drifte i tog så nærme hverandre som mulig. Når datamaskinen plutselig bestemmer seg for å krasje ut de andre bilene, blir et slikt løp meningsløst. Til slutt har vi politistyrkene i Ventura Bay, som har en irriterende tendens til å aldri være tilgjengelige når du trenger dem, men som alltid dukker opp når du minst venter det. Dette gjør oppgavene der man skal flykte fra politiet for så lenge som mulig, og dermed bygge opp bøter så store som mulig, utfordrende. Ikke fordi politiet er så innmari gode sjåfører, men heller fordi jeg sliter med å finne en politibil å yppe på meg når jeg først trenger en.

Å finne fram til de ulike løpene i Ventura Bay er ellers enkelt, og du kan også utfordre andre spillere til spontane dueller hvis du tilfeldigvis møter dem på gata. Dessuten finnes det en "fast travel"-funksjon, slik at man ikke behøver å kjøre gjennom hele byen til et spesielt løp med mindre man har lyst.

Det er stor variasjon i alle løpene du kan bli med på i Need for Speed. Alt fra gammeldagse "først i mål"-løp til konkurranser om å få høyest mulig poengsum på drifting. Det er rett og slett tonnevis med ting å gjøre i Ventura Bay, og blir du til slutt bli lei av råkjøringen, kan du lete etter samleobjekter spredt over hele byen. Det finnes gjemte bildeler, vakre utkikksposter og plasser som er perfekt til å svi gummi ved mens man gjør "donuts".

Alt du gjør betaler seg i form av penger og erfaringspoeng, eller Rep. Hvor mye du tjener inn avhenger selvsagt av hvor bra du gjør det. For pengene kan du kjøpe nye biler og deler, så fremt de er låst opp først. Du låser dem opp med, du gjettet det, Rep.

Innholdet i Need for speed er delt inn i fem forskjellige kategorier, som representerer forskjellige deler av bilkulturen. Hver kategori har også sin egen ambassadør i rollegalleriet, som er spilt av ekte skuespillere. Spike er idioten som bare er ute etter fart, Manu ønsker å bli den nye kongen av drifting, Amys mål er å bygge den perfekte gatebilen, mens Robyn bare ønsker å henge og kjøre rundt med vennene sine. Til slutt har vi Travis, som er på jakt etter adrenalinrushet du får av å bli jaktet på av politiet i høye hastigheter. I tillegg til disse folkene har alle kjørestilene hver sin mester. Disse er etablerte sjåfører som er bedre enn alle andre på deres greie, og målet i Need for Speed er å ta over plassen som kongen. Ikke bare av én kategori, men av alle. En av disse mesterne du må slå er Ken Block, som naturligvis er kongen av Gymkhana og drifting, akkurat som i virkeligheten.

Handlingen i spillet føres fremover gjennom telefonsamtaler og forhåndsinnspilte filmer med ekte skuespillere. Du møter mange underholdende personer i Ventura Bay, men dessverre klarer ikke bruktbart skuespill å forkle den tamme historien. Det er bare en haug med dårlige unnskyldninger for å få deg ut på asfalten igjen. Når det er sagt holder filmene god kvalitet, og Ghost Games har klart å nesten sømløst blande ekte film med dataanimert biler. Det skaper faktisk en ny dimensjon når du ser bilen du selv har designet stående i bakgrunnen mens filmen går.

Å bygge opp Ventura Bay har også Ghost Games lyktes svært godt med. Det føles som en ekte by. Overgangene fra sentrum til industriområder til fjellveier føles naturlige, og du får aldri følelsen av at verden bare er en collage laget for å kunne tilpasses flere kjørestiler. Dette er jo tilfelle, men man slipper å føle det på kroppen.

Også har vi grafikken da, som er riktig så fin. Gatelykter lyser stemningsfullt opp den permanente natten som ligger over byen, men aller penest er selve bilene. Jeg har sittet i timesvis og stirret på bilen i garasjen, og tenkt på hvilke dekk og felger som ville passet aller best. Det kan nesten bli for mye av det gode når man innser på at biler som dette aldri vil havne i garasjen din i virkeligheten. Samtidig er jo dette det nærmeste man kommer, og man kan ikke annet enn å berømme detaljnivået.

Frostbite-motoren, den samme som EA nå bruker i de fleste storspillene sine, få virkelig flekset musklene her. Alt er utrolig detaljert, helt ned til småtterier som regndråper som danser langs bilen, og maling som skrapes bort etter et par mislykkede svinger. Vi får også litt av Frostbite-motorens kjennetegn, i form av ødeleggbare gjenstander som lyktestolper, gjerder og annet rusk.
Need for Speed er utrolig pent, rett og slett, og lyden er også velgjort. Alt fra måten motoren brummer på i et par hundre kilometer i timen, til lyden av dekkene som skriker under en håndbrekksving i samme hastighet. Lyden av girkassen og turboen idet du presser inn boost-knappen. Alt høres riktig ut.

I det hele tatt er Need for Speed svært underholdende og teknisk meget kompetent. Heldigvis er det historien, som tross alt er det minst viktige i et racingspill, som peker seg ut som den største svakheten. Resten har Ghost Games lykkes meget godt med. Dybden av alle tilpasningsmulighetene tillater deg virkelig å finjustere bilene etter eget ønske. Enten du er ute etter å ta en rundtur i byen med en blodtrimmet Volvo, eller å gjøre fjellveiene utrygge med en Ferrari, står Need for Speed klar for å bistå. Spillet vil ikke diktere hvordan din drømmebil skal være. Det vil heller hjelpe deg med å bygge den.