Need for Speed Unbound

Jeg husker første gang jeg spilte Need for Speed III: Hot Pursuit for snart 25 år siden. Jeg ble nesten overveldet av hvor utrolig kult det var. Nydelig, lynraskt, utfordrende, ekspansivt og stemningsfullt med flotte biler og en virkelig vellykket kjøreopplevelse. For meg var det inngangsporten til spillserien og starten på en langvarig kjærlighet. Jeg likte High Stakes (1999), digget Porsche Unleashed (2000) og elsket Hot Pursuit 2 som ble utgitt i 2002. Året etter ga EA ut Need for Speed: Underground, og det står fortsatt som en av de beste racingtitlene gjennom tidene ifølge undertegnede. Helt genialt. Jeg spilte oppfølgeren ganske mye og likte Most Wanted fra 2005 også. Shift fra 2009 var også en favoritt, og det samme var remaken av Hot Pursuit som ble utgitt høsten 2010, men etter Shift 2: Unleashed begynte det virkelig å gå nedover.

The Run, Rivals, No Limits, Payback og Heat var alle middelmådige. Slitne spill som levde på gamle meritter og som inneholdt irriterende laber bilfysik, livløse monotone spillverdener og svært lite av den fremtidsrettede ånden og entusiasmen som de tidligere spillene skilte med. Svenske Ghost Games hadde høye ambisjoner for spillserien, men alle forsøkene deres endte i at jeg kjedet meg skikkelig, og allerede i 2015 hadde jeg mistet lysten på alt som har med Need for Speed å gjøre.

Men nå prøver de igjen, med et nytt gammelt studio og helt ny bilfysikkmotor, ifølge Criterion. Da Unbound ble vist for første gang, var jeg en av de som virkelig ble gira. Det så litt ut som Need for Speed: Underground 3, og gitt at teamet bak det også står bak Burnout 3: Takedown og Need for Speed: Hot Pursuit (2010) følte jeg meg ganske sikker på at dette ville være starten på noe bra, noe nytt, for en spillserie som har stått på veikanten med motorstopp mens sjangergiganter som Forza Horizon har blåst forbi i supersoniske hastigheter de siste årene. Etter tre dager med Unbound kan jeg imidlertid dessverre ikke gjøre annet enn å konstatere at dette slett ikke er spillet Need for Speed, som en spillserie, så desperat trengte. Ikke engang i nærheten.

Unbound foregår i en fiktiv versjon av Chicago (hvor de lånte et par kjente steder og deretter brukte fantasien i stor grad til å skape en spillverden med både urbane miljøer og omkringliggende landeveier) kalt Lakeshore og når spillet starter er du mekaniker og racerfører i gateracingverden, og allerede i løpet av introen blir du og sjefen din forrådt av din kollega Jaz som med sitt nye "crew" stjeler alle fem bilene inkludert den du bygde i åpningshalvtimen, og forsvinner inn i nattens mørke. Nå gjelder det å skrape sammen noen kjøretøy ved å kjøpe en gammel skrapvogn og starte fra bunnen av igjen. Løpene i Unbound ligger på bykartet og betaler i løpet av de første ti timene minimalt, noe som betyr at du vil slite som rakkeren med å skrape sammen nok penger til å kunne oppgradere turboen, eller bremsene.

Din tidligere kollega Jaz' svik, biltyveriene og fremtiden din som gateracer er temaer som behandles i "story mode" og det endelige trofeet dreier seg om et kappløp mot selveste Asap Rocky som i sin tunede 1988 Mercedes-Benz 190E (som han eier i virkeligheten) gir mildt sagt tøff motstand. Unbound prøver på samme måte som Underground en gang gjorde å ramme inn dagens gateracing- og bilkultur med grafitti, musikk, bilstyling, ungdomsslang og "fargerike karakterer", men i motsetning til Underground og mer likt hvordan det så ut i det håpløst dårlige Need for Speed fra 2015, er ganske mye bare teit og dårlig, hele veien. Manuset er greit til å begynne med, men historien er tydeligvis skrevet av en eller flere personer som ikke forstår seg på gateracing i det hele tatt og har i utgangspunktet null kunnskap om selve bilkulturen. Måten dialogen er strukturert på, ting som blir sagt og ting som skjer bringer tankene til Gossip Girl mer enn noe annet, og jeg kan virkelig forestille meg at Criterions manusteam har sett et par ganger på 2 Fast 2 Furious samt en sesong av Teen Wolf og bestemte seg for å blande elementene derfra til en cocktail av rent tull.

Det blir heller ikke bedre av at stemmeskuespillerne gjør en gjennomgående dårlig jobb. Ingen føles overbevisende, ingen av dem føles naturlig eller troverdig, og i stedet er alt som blir sagt like falskt og konstruert som det var i Need for Speed fra 2015 eller Need for Speed: The Run. I lange strekk er det eneste hovedpersonen spyr ut rene Fast & Furious-klisjeer som Criterion ikke engang gadd å skrive om, som f.eks; "See ya, wouldnt wanna be ya" eller "Family is everything" og det har i løpet av timene mine med Unbound ved flere anledninger rett og slett føltes som en dårlig parodi.

Dette kunne jeg fint sett forbi dersom selve kjøringen hadde vært skikkelig bra. Like bra som det en gang var når det kommer til denne spillserien. Det var på forhånd snakk om hvordan man kan gjøre dobbel mengde beregninger av hva som skjer i bilen sammenliknet med tidligere deler av serien, og alt skulle bygges opp igjen fra bunnen av, men jeg må være ærlig her også, og konstatere at det føles mer eller mindre nøyaktig som Need for Speed: Heat med litt Crazy Taxi slengt inn når det gjelder hvordan vekt og hastighet presenteres. Det er absolutt rikelig med dreiemoment i bilene som, spesielt når det kommer til de primordiale muskelvognene, er morsomme, men ellers er kjøringen utilfredsstillende på en måte som er vanskelig å beskrive. Fokuset ligger veldig mye på sladding og det er først da tegneseriegrafitti-effektene dukker opp under bilen, men akkurat som i for eksempel Dirt 5, bremser du ned farten så mye hver gang du sladder at det er bedre å ikke gjøre det i det hele tatt. Joda, du får "Nitro" hvis du sladder, som du selvfølgelig kan bruke mens du sladder for å motvirke at bilen bremses av friksjon, men det blir likevel kontraproduktivt og rart i et spill som så åpenbart har gått bort fra alt som heter realisme.

I stedet burde Criterion ha investert i en sladdemekanikk som belønner spilleren mer, hvor selve sladden er mer "løs" og hvor utfordringen kommer i form av posisjonering før den påbegynte sladden og deretter utgangen fra den, med parering med styringen og riktig gir i utgangen. Mer som Ridge Racer, mindre som Dirt 5. Måten bilen din fungerer som en veggbrems og bare fullstendig ødelegger annen trafikk, trør, busker, parkbenker, hekker, busskur, lyktestolper og fotgjengere - gjør at Unbound føles som Need for Speed: Heat - Crazy Taxi Edition. Når du hopper over et parkeringshus i sentrum av Lakeshore, og bilen får håndtegnede knallgule gigantiske vinger under flyturen (med teksten "BIG AIR") for så å lande på en togskinne, blir det tydelig at det er en ubalanse og mangel på konsistens i hvordan man blander Crazy Taxi-aktig arkademoro med et ønske om å simulere friksjon, og forskyvningen av tyngdepunktet under selve sladdingen, og dette ødelegger mye av sjarmen.

Politijaktene er også tatt rett ut av Need for Speed: Heat inkludert Heat-systemet i sin helhet, og de er like kjedelige som de var i spillet fra 2019. Politiet er dumme, lett å komme seg unna og hele oppsettet føles gammelt og utdatert på en måte som hele Unbound dessverre gjør. Dette kunne like gjerne vært et spill fra 2005, og når spesielt Forza Horizon 5 redefinerte open world racing-undersjangeren, føles dette litt som en triviell gratistittel i stedet for det etterlengtede store spillet som ville sette Need for Speed på kartet igjen. Faktum er at Unbound er sjanseløst sammenliknet med for eksempel LS Tuners-utvidelsen til GTA Online, som både byr på en flott spillverden, bedre kjørefølelse og morsomme politijakter. Og det sier egentlig alt.

Heldigvis er i det minste grafikken veldig fin. Og da mener jeg superlekker. Frostbite-motoren er like kapabel som alltid, og den gråblå, svale Battlefield-belysningen gjør Lakeshore til en utrolig vakker spillverden. Bilmodellene er også superbra utført, skademodelleringen er også godt utført og det flyter veldig fint på PlayStation 5. Lyden er også bra. Bilene høres akkurat ut som de skal, og selv om lydsporet med musikk fra Palaxe, Shaba, Booty, Kolo Kolo, Apricots, Babushka Boi, Split, Trophy, Militant, Wicked, Curse 4 U, Racked og Asap Rocky virkelig ikke er noe for meg (har ikke hørt om noen av artistene bortsett fra Asap Rocky) er lydkvaliteten god og variasjonen veldig bra.

Jeg liker også presentasjonen og hvordan de blandet Frostbite-Battlefield-byen og de fotorealistiske bilene med håndtegnede grafitti-effekter som celshadet dekkrøyk og sånt. Den kontrasten fungerer, synes jeg, men det føles ikke som den er forankret i så mye annet, noe som gjør meg litt revet fra det. De superenkle, ikke-skyggelagte figurene med celshadede ansikter passer heller ikke inn med alt annet, noe som sammen med den merkelige blandingen av friksjonsemulering og Crazy Taxi-racing får Unbound til å føles litt som en ujevn røre. Og ikke en velsmakende en heller.