New Super Mario Bros.

Mario har alltid vært et av mine yndlingsbekjentskap i spillverdenen, og det har nesten alltid vært garantert at fantastiske eventyr venter når rørleggeren tar på seg arbeidstøyet. Helt siden det monumentale Super Mario World har italieneren prøvd seg på nesten alle typer sjangre, og det har kommet klassikere i både sports- og rollespillsjangeren. Verken jeg, Nintendo eller Mario selv har noen sinne vært i tvil om at det kun var snakk om tid før et nytt eventyr skulle begynne, og nå har det endelig skjedd.

Med et enkelt trykk på power-knappen og et klikk på skjermen, ønsker Kyotot-giganten med en overlegen sikkerhet og en imponerende avholdenhet oss alle velkommen til seriens opprinnelse. Det føles nesten som å finne fram en gammel eventyrbok med alle de kjente eventyrene, og det tar ike mange sekundene før Prinsesse Peach nok en gang blir kidnappet av Bowser. Jeg har nesten på følelsen av at Mario lar det skje, bare for å få mulighet til å vende tilbake til plattformsjangeren. Det velkjente verdenskartet hvor banene åpnes opp gjør nok en gang sin entre, og alt er plutselig som før.

Men ikke alt. Noe av det første du legger merke til er at alt nå er tegnet med polygoner, som normalt brukes til 3D-verdener. Det er dog ingen grunn til panikk, for spillet utspiller seg fremdeles i 2D, og banene fullføres stadig ved å løpe fra venstre mot høyre. Polygonene er i stedet brukt til å puste liv i omgivelsene og Mario selv, blant annet ved å øke fokus på animasjon og åpne for nye gameplay-muligheter. Dette betyr for eksempel at Mario nå kan vokse seg til King Kong-størrelse og trampe vei gjennom banene. Det er også mulig å bli bitte liten, noe som åpner for å sveve gjennom luften, løpe på vannet og få adgang til eller utilgjengelige passasjer.

På tross av diverse oppdateringer fungerer spillet fremdeles like glatt som i gamle dager, faktisk som i de helt gamle dager. For man skal ikke glemme at dette er en oppfølger til det aller første Super Mario Bros, og ikke de nyere og mer avanserte titlene. Dette betyr ar spillet i høyere grad fokuserer på venstre-mot-høyre-oppbygningen, i stedet for å friste spilleren med alskens hemmelige bortgjemte hemmeligheter som skal samles inn og bonusverdener. Det er fremdeles en del hemmelige brett her, og hvert brett har tre forskjellige mynter gjemt bort, og disse åpner opp ekstra bonuser. Dette gjør det til et mye mer tilgjengelig spill som egner seg for korte spillomganger, og dette fungerer bra for det håndholdte formatet.

Det som gjør New Super Mario Bros. bedre enn konkurrentene er ikke overlegen teknologi - selv om spillet utvilsomt er blant det beste til konsollen - eller nye innovasjoner i spillbarhet, men rett og slett fordi det er et Mario-spill laget av Nintendo. Det har ingen ting med nostalgi å gjøre, men om en utvikler som til de grader mestrer sitt håndtverk og som kjenner sitt publikum. Som fan får jeg digitale sommerfugler i magen når jeg sender Mario ut i skjebnesvangre situasjoner, og spillbarhetsfanatikeren i meg smiler hver gang Nintendo lekende demonstrerer sin overlegenhet i forhold til konkurrentene. Det eneste jeg har irritert meg over er at jeg ikke har muligheten til å lagre spillet etter hvert brett, men i stedet har vært nødt til å benytte meg av dvalefunksjonen til Nintendo DS. Selv dette har de gjort sjarmerende, ved at hver gang man lukker konsollen, sier Mario "good bye", og ønskes velkommen med et "Maaario" når man åpner. Enkelt - men uimotståelig.

Dette kan veldig lett bli din beste spillopplevelse med Nintendo DS i lang tid fremover, selv om det har kommet en rekke sterke titler til konsollen i det siste. Det er likevel ingen tvil om at dette er en tittel alle eiere av DS bør ta en nærmere titt på. Hele universet er like sjarmerende som før, og Mario selv er i bedre form enn vi har sett ham på mange år. Takk Nintendo.