Ni no Kuni II: Revenant Kingdom

I den første traileren til Disney-filmen Ralph Breaks the Internet: Wreck-it Ralph 2 må høydepunktet være sekvensen hvor Ralph og Vanellope sniker seg inn i et nettbrett-spill der man skal gi riktig mat til riktig dyr - pannekaker til kaninen, milkshake til katten. Mens Ralph dytter den ene pannekaken etter den andre i retning den stakkars kaninen (som svulmer mer og mer opp) uttrykker Ralph «Hm, jeg tror jeg forstår hvorfor folk spiller sånne spill. Veldig zen.»

Sitatet beskriver på mange måter følelsen jeg sitter igjen med etter rundt 30 timer med Ni no Kuni II: Revenant Kingdom. Jeg kjenner på følelser av velbehag, glede og ren eventyrlyst som få spill nå til dags er i stand til å servere meg.

Studio Ghibli + Level-5 = Ni no Kuni

Hva er egentlig Ni no Kuni-spillene? Kort fortalt oppsto det første Ni no Kuni som et samarbeidsprosjekt mellom to parter. På den ene siden finner vi spillstudioet Level-5, kjent for spill som Dark Cloud, Dragon Quest VIII: The Journey of the Cursed King, Professor Layton-spillene og Yo-kai Watch. På den andre siden finner vi Studio Ghibli, som siden 80-tallet har trollbundet verden med filmer som Min nabo Totoro, Chihiro og heksene, Møte på Valmueåsen, Marnie - min hemmelige venninne og Prinsesse Mononoke. Samarbeidet resulterte i et rollespill hvor man satt med følelsen av å spille seg gjennom en av Studio Ghiblis filmer. Dermed fikk vi Ni no Kuni: Dominion of the Dark Djinn, et spill som først kom til det japanske DS-markedet i 2010. PS3-versjonen kalt Ni no Kuni: Wrath of the White Witch ble lansert i Japan i 2011 og deretter på det internasjonale markedet i 2013.

Når Ni no Kuni II: Revenant Kingdom nå er klart for lansering til PS4 og PC, har det skjedd utrolig mye bare på de fem årene siden forrige spill. Studio Ghibli har i praksis gått i dvale, skjønt Ghibli-guruen Hayao Miyazaki har returnert fra pensjonisttilværelsen (for tredje gang i sin karriere), og jobber med en ny film med planlagt lansering i 2021. Studio Ghibli er heller ikke direkte involvert i utviklingen av Ni no Kuni II, selv om flere av studioets nøkkelpersoner er med i bildet. Vi har tatt steget over i en ny konsollgenerasjon med alt det innebærer av tekniske muligheter. På toppen av dette har spill som The Witcher 3 og Persona 5 redefinert hva man kan forvente av henholdsvis vestlige og japanske rollespill. Terskelen er med andre ord hevet, men det er ingen grunn til bekymring. Ni no Kuni II vandrer nemlig rett inn på PS4 med den mest naturlige selvfølgelighet og selvsikkerhet, som om spillet alltid har hørt hjemme der.

Historien tar oss med til den samme parallelle verdenen som sist, og selv om det har gått mange hundre år siden begivenhetene i forrige spill er det fortsatt mye kjent og kjært å finne. Spillet står svært selvstendig, selv om det har noen fine nikk til det første spillet nå og da gjennom historiefortellingen, miljøene og musikken som gamle veteraner vil sette pris på. Det mest konkrete eksempelet er selve kongeriket Ding Dong Dell, et rike kjent fra forrige spill hvor historien vår begynner denne gangen. Den unge Evan forbereder seg på å overta tronen etter at hans far døde under mystiske omstendigheter, men samme kveld som kroningsseremonien skal finne sted blir Evan offer for et statskupp av muse-folket. Ved hjelp av Roland, en mann som plutselig dukker opp fra vår verden på mystisk vis, klarer Evan å rømme. Rystet, men samtidig fast bestemt på å gjennomføre sin fars visjon om et harmonisk kongerike, begynner Evan på en eventyrlig reise for å opprette det nye kongeriket Evermore og forene Ni no Kuni i en allianse hvor alle kan leve i fred og harmoni. Det er imidlertid nok av mørke og mystiske krefter som vil stikke kjeppene i hjulene for en slik ambisjon ...

Premisset for historien er enkel og grei, og har en klassisk eventyr-følelse over seg. Den er lett tilgjengelig for de fleste og unngår den formen for overkomplisert fantasy-babbel man fort finner i japanske rollespill som Xenoblade Chronicles 2 eller Final Fantasy XIII. Historiens enkle natur gjør likevel at den noen ganger blir litt for enkel. De snille er snille, de tvilsomme er tvilsomme, og slemmingene er enten bare slemme eller manipulert av den største slemmingen av dem alle. Det er lite karakterutvikling å spore hos de fleste rollefigurene med unntak av Evan selv, og et par av rollefigurene kunne med fordel fått enda mer fokus og utvikling underveis. Samtidig er det aldri snakk om en dårlig historie på noen som helst måte, og på toppen av det hele klarer den faktisk å treffe deler av følelsesregisteret jeg ikke hadde forventet skulle bli berørt, hvilket bare gjør den emosjonelle reisen gjennom Ni no Kuni II enda sterkere.

Den relativt enkle historien er et bevisst valg fra utviklernes side for å holde seg til den grunnleggende kjerneverdien for Ni no Kuni-serien, nemlig tilgjengelighet. Det første spillet var designet med tanke på nysgjerrige sjeler uten rollespillerfaring også skulle ha glede av spillet. Dette ser vi også i Ni no Kuni II, ikke minst når det kommer til den audiovisuelle presentasjonen.

En audiovisuell perle

Ni no Kunis klart sterkeste kort er grafikken, stilarten og musikken. Med bedre teknologi i bunn føles dette virkelig som å spille en Studio Ghibli-film, og presentasjonen er sylskarp og trollbindende. Det er en lekker anime-stil over hele spillet, og den stilistiske kreativiteten man forbinder med Ghibli-filmer skinner igjennom også denne gangen til tross for at Ghibli ikke har vært direkte involvert i produksjonen. Rollefigurer, monstre, bygninger og miljøer oser av sjarm og kreativitet, og det skal godt gjøres å ikke bli sjarmert av dette vakre spillet. Fokuset på detaljer er gjennomgående, fra det store bildet som bymiljøene til de små detaljene som hvordan Evan konsentrerer seg om hvert trinn hver gang han går ned en trapp. Sjarmen skinner også gjennom i form av dialogen, rollefigurene og generelt morsomme situasjoner. Med det sagt mister spillet mye av salgsargumentet sitt dersom du faktisk ikke blir sjarmert, men det vil jeg strengt tatt karakterisere som en brukerfeil.

Spillet mister mye av salgsargumentet sitt dersom du faktisk ikke blir sjarmert, men det vil jeg strengt tatt karakterisere som en brukerfeil.

I filmsekvensene, monsterkampene eller når man går rundt omkring i byer og grotter har spillet en distinkt anime-stil i tredjepersonsperspektiv. Når man entrer verdenskartet eller kongeriket Evermore ser ting derimot litt annerledes ut. Da ser man plutselig mer ovenfra-og-ned, samtidig som at naturen får en veldig realistisk look. På toppen av det hele tasser figurene dine rundt som skinnende små chibi-figurer. Og dersom du er blant dem som har den grelle chibi-grafikken til nyversjonen av Secret of Mana friskt i minne, kan jeg berolige deg allerede nå med at chibi-figurene i Ni no Kuni II er supersøte og dødssjarmerende. Det er en fryd hver gang jeg entrer verdenskartet og ser de små nusselige figurene løpe over sletter og gjennom skoger.

Helt knirkefritt går det likevel ikke, i det minste ikke på en standard PS4. Med jevne mellomrom synker bildehastigheten merkbart. Dette gjelder først og fremst når man vandrer omkring på verdenskartet, men noen ganger merker man dette også når man går rundt i byene. Problemstillingen er muligens ikke like aktuell på PS4 Pro og PC, og det er aldri ekstremt irriterende, men det er likevel synd at spillet tilsynelatende ikke klarer å holde stabile 30 fps på en vanlig PS4.

For å pakke spillet komplett inn i Ghibli-stemningen har Level-5 også denne gangen fått med seg komponist Joe Hisaishi, som gjennom årenes løp har komponert musikken til Studio Ghiblis største filmer. Hisaishi virker denne gangen å ha langt bedre forståelse av hva det vil si å komponere spillmusikk kontra filmmusikk, og resultatet er et langt bedre lydspor enn sist. Tokyo-filharmoniens fremføring er eksemplarisk, og musikken overrasker flere ganger. Et litt større mangfold hadde nok vært ønskelig, men er sjelden et problem.
Snakker om mangfold, så er dette noe monstrene i spillet mangler. Gjennom spillets gang er det mye det samme monsterdesignet som går igjen, hvor den største forskjellen er at de øker i nivå jo lenger ut i spillet du kommer. Nå er designet såpass kreativt at det stort sett går greit, men det føles litt tamt å kjempe mot de samme grønne slimklumpene 25 timer uti spillet.

Monsterkamper, krig og bybygging

Heldigvis hjelper det at kampsystemet har fått en solid overhaling i Ni no Kuni II. Her har Level-5 på mesterlig vis klart å lage et kampsystem som både er enklere og samtidig mer intenst. Når man støter på en fiende går man inn i kampmodus, og i kampene har man en bevegelsesfrihet som minner mest om Tales-serien, skjønt det har noe av den samme action-rollespillmekanikken man finner i Xenoblade Chronicles 2 og Ys-spillene. Med firkant slår man raske angrep, med trekant tunge angrep. Langdistanseangrep har ubegrenset med ammunisjon, og man kan med enkelthet veksle mellom våpen og rollefigurer, blokkere angrep og bruke magi. I tillegg får man hjelp i kampene av små skapninger kalt higgledies, en slags krysning mellom Pikmin, korok-rasen i The Legend of Zelda og kodama-skapningene i Prinsesse Mononoke. De søte rakkerne erstatter familiars fra forrige spill kan og gir deg både aktiv og passiv støtte i kampene.

I tillegg til et nytt kampsystem introduserer Ni no Kuni II oss for to nye modi. Den første, skirmish, handler om å lede hærstyrkene dine i kamp på slagmarken. Her vender de nusselige små chibi-figurene tilbake, og selve slagene handler mest om å bruke riktig type enhet til riktig tid. I skirmish finner man et våpentriangel-system tilsvarende det man ser i Fire Emblem: Sverd knuser øks, øks banker lanse, og lanse gruser sverd. De små slagene gir en ørliten assosiasjon til Total War-spillene, og skaper en morsom avkobling fra utforskningen av byer og grotter.

Den andre nye modusen er byggingen av kongeriket Evermore. Her skal man bygge viktige bygninger og gi landets nyrekrutterte innbyggere det yrket de er best egnet til (rekrutteringen av de beste hodene fra andre kongeriker gir meg dårlig samvittighet for å bedrive spillhistoriens største brain-drain, men det er nå så). Bygningene gir deg tilgang på mange forskjellige goder, enten det er utstyr, magi eller mer penger og erfaringspoeng. Flere av bygningene kan også drive forskning som gir deg bedre egenskaper. Ressursene dine er derimot begrensede, så her må du prioritere riktig. Det hele fortoner seg som en lett krysning av slottsbyggingen i Fire Emblem Fates, landsby-byggingen i Bravely Default og bybyggespill som Cities: Skylines. Den søte looken på byen og innbyggerne samt den melankolske og deilige musikken topper dessuten det hele med en dæsj av Animal Crossing. Hvis Level-5 noen gang lager en spin-off kun basert på bybyggingsdelen av spillet, kommer jeg til å tilbringe mangfoldige timer med et slikt spill.

Hvis Level-5 noen gang lager en spin-off kun basert på bybyggingsdelen av spillet, kommer jeg til å tilbringe mangfoldige timer med et slikt spill.

Alle disse enkeltdelene i Ni no Kuni II fungerer aldeles utmerket, og med unntak av bildeoppdateringen er det ingen tekniske feil å spore. Den store minusfaktoren derimot går igjen i spillet, enten vi snakker om monsterkampene, bybyggingen eller skirmish-slagene, er at alle delene mangler den lille ekstra dybden. Systemene er lettfattelige og underholdende, men mangler samtidig det lille ekstra for å skru kvaliteten opp til toppnivå. Dette resulterer også i at spillet blir for lett, og Ni no Kuni II er det første rollespillet jeg har spilt på en stund uten å dø en eneste gang.

En fin introduksjon til JRPG-sjangeren

Uansett er det ingen tvil om at Ni no Kuni II: Revenant Kingdom leverer varene. Det er et sjarmerende og engasjerende rollespill som holder deg hektet fra start til slutt, og det er dessuten gledelig å se at Level-5 lykkes med å lage en oppfølger som både føles tro mot originalen og samtidig er nytt, selvstendig og nyskapende. Dersom du behøver et godt rollespill som samtidig er enkelt å sette seg inn i, og kanskje er på jakt etter et spill som kan introdusere deg eller dine for japanske rollespill, er Ni no Kuni II et utmerket sted å begynne.