Nier

Hva gjør man hvis ens datter plutselig blir angrepet av en mystisk og tilsynelatende dødelig sykdom? Svaret er følgende: man gjør alt for å finne kuren. Alt som står i ens makt. Det er omdreinings- og utgangspunktet for Nier, det ne actionrollespillet fra Square Enix.

Som alltid i disse rollespillhistoriene handler det om balansen i verden har rykket mot den gale siden. Malurt har sneket seg inn i Grønnedal; idyllen er brutt og fanden er løs i Laksegaten. Teorien er at harmoni utgjøres av likevekt mellom det mørke og det lyse, det gode og det onde. Om balansen blir svekket ryker dermed balansen og harmonien i verden samtidig.

I Nier befinner vi oss i en nær fremtid der en mystisk og farlig sykdom truer med å utslette menneskehetens eksistens. På den vitenskapelige siden har man utviklet en motgift, som forhåpentligvis vil få sykdommen til å forsvinne. Dessverre viser det seg at motgiften bare har forverret situasjonen. Et nytt og verre virus ved navn Black Scrawl oppstår, og som om ikke det var nok gir dette fødsel til en rekke Shades - altså skyggemonstre.

Og det er her spillet begynner. Vi befinner oss langt frem i tid der vi følger Nier; en mann som har passert sin beste alder. Nier bor alene med si vakre datter Yonah, som har fått black scrawl. Hostende, syk og blek bedriver Yonah tiden med å lese bøker i byens stolte bibliotek. Men siden Nier er en handlekraftig, stolt og modig mann vil han ikke bare stå som tilskuer til sin datters død.

Nier setter livet som innsats for å finne en fungerende motgift til sykdommen, og det er her tingene begynner å ta fart. Niers intime historie forvandles nemlig til noe mer og noe større. I forsøket på å redde sin syke datter fra dødens favn avdekker vår helt samtidig andre hemmeligheter og enomener som Nier, hans familie og verden er omgitt av. For hva er black scrawl for en sykdom? Hvor kommer de mystiske skyggevesnene fra? Og hvem er egentlig Nier, når alt kommer til alt?

Det er jo litt av en oppgave vår mann står ovenfor; han skal ikke bare redde datteren sin, men verden i tillegg. Heldigvis er han ikke alene i kampen. I løpet av spillet får han flere hjelpende hender, som følger etter han på eventyrferden. Den minst spektakulære av disse viser seg etter hvert å være den viktigste og mest kraftfulle i arsenalet; Den snakkende boken Grimoire Weiss. Gjennom denne boken får Nier adgang til magi, viktige våpenoppgraderinger og nye angrepskombinasjoner. Grimore Weiss fungerer også som en slags guide for Nier, selv om det er en av de mer spesielle i slaget. Idet Nier finner den hvite boken får vi også greie på at det finnes en en sort bok, og bøkenes forhold til hverandre og deres generelle viktighet viser seg å være avgjørende for hva som skjer etterpå.

Historien er absolutt en av spillets store fordeler. Historien om Nier tar mange overraskende avstikkere underveis, og jeg vil ikke ødelegge noe for noen ved å fortelle mer om dem. Men det faktum at tingene ikke er som de skal kan man også få et hint om hvis man kikker på Square Enix' utgivelsesstrategi i forhold til spillet.

Når du ser spillet hos din lokale spillforhandler vil du se navnet Nier på boksen, men Cavia har faktisk utviklet to forskjellige utgaver av spillet til det japanske markedet. Nier Gestalt kommer til Xbox 360 og Nier Replicant er den tilsvarende utgaven til Playstation 3. Og det er forskjell på utgavene. Primært vises forskjellene seg på Niers utseende. Deretter er det også forskjellige historiemessige forskjeller, som for eksempel Niers forhold til datteren Yonah. Den norske utgaven er synonym med Xbox 360-utgaven, nemlig Nier Gestalt. Utover det vil det også bli lansert en rekke tegneserier i forbindelse med lanseringen, og her vil andre deler av Niers mystikk bli oppklart.

Nier kan best beskrives som et actionrollespill, som har store doser back n' slash og klassiske rollespillelementer. Det er enkelt og helt greit. Et av de store spillforbildene som skinner så til de grader igjennom mange steder er Nintendos Zelda-serie. Her finner vi ikke sinnsyk grafikk, men selve gameplayet og den utfoldede verdenen i Nier hyller den storslåtte og klassiske Zelda-serien på flere punkter. Nier er for eksempel ikke for stolt til å samle høns hvis det gjør han til en av landsbyens beste borgere.

I det hele tatt kjenner du lukten av klassisk rollespill lang vei i Nier. Og når jeg skriver klassisk, så mener jeg virkelig klassisk. Zelda er bare ett av mange eksempler Nier befinner seg i strupen på. For utover hønseinnsamlingsoppgaver, krydder- og urtesamlingsoppdrag leker spillet med synsvinkler som både illustrerer og hyller genrens utvikling.

Spillet er i utgangspunktet et tredjepersonsspill, der man ser personen bakfra. Det er denne synsvinkelen du bærer gjennom største det meste av spillet. Men innimellom skifter synsvinkelen til et isometrisk perspektiv, der vi (igjen!) får et gjensyn med de gamle NES-utgavene av Zelda. Det er et perspektiv der man visuelt presenterer tredimensjonale objekter i to dimensjoner. Perspektivet brukes som oftest når man beveger seg gjennom de forskjellige rommene; kameraet trekker seg tilbake og vi ser det hele fra oven. En annen perspektivdetalje vises når man samarbeider med andre personer. Den tredimansjonale verdenen blir plutselig til en todimensjonal , der alt presenterers som i en god, gammel sidescroller.

Derfor gjør det egentlig ingenting at grafikken er en helt annen historie. En slags mellomstasjon som separerer wow-opplevelser fra resten av dritten. Synsvinkelskiftene tilføyer definitivt en retr-aktig stevning til spillet, og de gjør at det middelmådige grafiskek uttrykket etter hvert glir vekk fra netthinna.

For å sette min opplevelse med Nier litt på spissen, så må jeg først presisere at dette er verken et mesterverk eller en uforglemmelig spillopplevelse. Men det er færre spill som har på samme nivå, om jeg skal ta Nier i forsvar.

Spillet har enkelt og greit vist meg at kantene ikke er så spisse og avrundede som gjør at det stritter imot meg (det er for eksempel mange idiotiske oppdrag som ikke gjør noe annet enn å punktere tempoet i historien. Men på en annen måte er jeg også blitt veldig glad i spillet. Det er så insisterende gammeldags, og jeg fikk gledelige tilbakeblikk til de gode, gamle titlene i denne kategorien.

Nier gir aldri opp å være original. Her går du ikke i ukjent vann, og for mange vil spillet fremstå som klønete, gammeldags og simpelthen for ujevnt. Og jo, det er skam rettet mot alle disse tingene. Men under motorhjelmen på denne røde og bulete sidevognen fant jeg også et sjarmerende og velfortalt lite eventyr som det absolutt er verdt å stifte bekjentskap med. Og alt i alt kan det kokes ned til at vi gir spillet en sjuer. Det betyr: godt.