Nier Replicant ver.1.22474487139

I 2017 dukket Nier Automata opp på diverse konsoller, for mange litt ut av det blå. Faktum er dog at Automata tilhører et univers som stammer tilbake til spillet Drakengard på PS2. Det har også en spirituell forgjenger fra 2010, som i sin tid dukket opp i to utgaver: Nier Gestalt og Nier Replicant. Her i vest fikk vi kun tilgang til Gestalt-utgaven. Forskjellen kommer vi litt tilbake til, men det kan være kjekt å vite at denne nyversjonen er basert på Replicant-utgaven av Nier, og at den nå går under den særdeles enkle tittelen: Nier Replicant ver.1.22474487139.... For ordens skyld vil det refereres til som Nier Replicant resten av anmeldelsen.

Nier Replicant finner sted i en apokalyptisk verden, 1300 år i fremtiden. Menneskene har nesten klart å utslette seg selv og en mystisk, dødelig sykdom herjer fritt. Vi møter ei ung jente ved navn Yonah som har pådratt seg lidelsen. Yonah bor i en liten landsby sammen med sin eldre bror; protagonisten i spillet du navngir selv. I Nier Gestalt er denne personen en middelaldrende mann og Yonah er hans datter, og det er i all hovedsak dette og noen dialoger som skiller Nier Gestalt og Nier Replicant. Konseptet og handlingen går ut på det samme. Protagonisten ønsker naturligvis å finne en kur for sykdommen som preger søsteren, men møter sterk motstand i mystiske skapninger kalt Shades, som har inntatt områdene rundt landsbyen.

Nier Replicants måte å fortelle sin relativt enkle historie på er et av spillets styrker, men det er samtidig veldig selvhøytidelig og bringer frem japanske klisjéer og særhet uten å holde hardt i tøylene. Dette er kjennetegnet til regissør Yoko Taro og litt av sjarmen med spillene hans, men for noen kan det kanskje virke i overkant fjollete. I Nier Replicant kommer nok dette mest til syne gjennom karakteren Kainé, ei jente protagonisten møter ganske tidlig i spillet. Hun er ikledd bare undertøy og banner som en bryggesjauer. Det blir til tider litt for mye av det gode, men det hjelper en del å ha Laura Bailey som stemmeskuespiller. Protagonisten er den typisk naive gutten som utvikler seg til en bitter mann og flere stereotypiske figurer dukker opp underveis. Likevel klarer spillet å gjøre deg interessert i både historie og karakterer, mye takket være en blanding av vemodig stemning, fiffige tvister og et samhold knyttet rundt medfølelse og fellesskap. Ikke minst er dialogene bygget på mye humor, med den flyvende boka Grimoire Weiss i spissen.

Weiss er en magisk bok som slår seg sammen med protagonisten. Han er fylt til randen av sarkastiske kommentarer, livlig formidlet av Liam O'Brien. For undertegnedes del er det vanskelig å høre noe annet enn Yasuo fra League of Legends eller Illidan fra World of Warcraft, men mannen er uten tvil en dyktig stemmeskuespiller og bærer mye av spillet. Weiss har imidlertid også en sentral rolle når det kommer til kampsystemet. Nier Replicant har et veldig "hack and slash"-lignende system som kan minne om eksempelvis Bayonetta og Devil May Cry-spillene. Denne utgaven er også finpusset til å ligne mer på det man finner i Nier Automata. Du angriper med to knapper, blokkerer og unnviker angrep, men du har også tilgang til magi gjennom Grimoire Weiss. Han har en rekke ulike evner du kan utnytte, men det er kun mulig å sjonglere mellom to om gangen.

Nier Replicant bikker også litt mer mot et klassisk rollespill, hvor du stiger i nivå, kan bytte mellom ulike våpen, finne materialer og oppgradere dem. Du kan også sette sammen kombinasjoner, avhengig av hvilket våpen du bruker. Det rike utvalget av våpen skaper heldigvis en sårt trengt variasjon, for kampsystemet er i utgangspunktet ganske overfladisk. Etter hvert som du dreper monstre vil du også plukke opp elementer kalt "words". Disse kan du legge til våpnene dine for å forbedre f.eks. skade, magi eller helse. Det er lurt å mikse og trikse litt med både våpen og hvilke magiske evner du bruker, for å skape litt mer dynamikk i kampene. Shade-skapningene er tross alt ikke de mest spennende fiendene å slåss mot etter x antall ganger. Bossene er derimot en mer interessant affære, mye fordi de trekker inn Bullet Hell-elementer, som gjør at du må være litt mer på alerten. I tillegg har de egne svake punkter og angrepsmønstre du må ta hensyn til.

Nier Replicant er delt i to deler, hvor den første halvdelen er ganske seig. Her er det en "fetch quest"-bonanza hvor du må løpe mye frem og tilbake og det er heller ikke så altfor mye som setter fyr på historien. Det tar seg heldigvis opp etter hvert, så det handler om å komme seg over den første kneika, mye av det som også var tilfellet i Automata. Nier Replicant har et solid antall sideoppdrag, som i og for seg har en merkverdig tiltrekningskraft. Ikke fordi de er så fryktelig spennende, men fordi de tvinger deg til å utforske mer av dette sære, men forbløffende universet, og også gir spillets grunnleggende historie mer kjøtt på beinet. I tillegg er noen av de knyttet til å låse opp forskjellige avslutninger, for spillet har nemlig flere av dem. Disse legger til nye mellomsekvenser, dialoger og hendelser og skaper således en ganske god gjenspillingsverdi for et så lineært spill som Nier Replicant er.

Hvorvidt Nier Replicant faller i kategorien remaster eller remake er ikke godt å si, for ifølge Yoko Taro er det ingen av delene. Han kaller det en "versjonsoppgradering", derav det heftige navnet. Uansett er det tydelig at utvikler Toylogic har lagt en del arbeid i dette spillet, for Nier anno 2010 var ikke et veldig pent spill. Nier Replicant anno 2021 er på ingen måte noen tungvekter det heller, men det visuelle har definitivt fått et løft. Menyene har fått en overhaling og er mye mer oversiktlige. Karaktermodellene er uten tvil inspirert av Automata og omgivelsene ser også relativt bra ut, på tross av at det ikke kan sammenlignes med det heftigste på markedet. Det er en ganske tom og avgrenset verden du traver rundt i, men den er likevel fascinerende. Det skyldes nok mye at det estetiske bærer et veldig dystert, melankolsk og gåtefullt preg, med en stemning som minner om klassikerne Shadow of the Colossus og Ico. Og for min del er det absolutt ikke dumt. Spillet kjører også særdeles bra, med en oppløsning helt opp til 4k og en bildefrekvens på stabile 60.

Et spill pleier også å tjene på et godt lydbilde. Stemmeskuespill er allerede nevnt, men Nier Replicant har også et flott lydspor. Komponist Keiichi Okabe ble nok mer kjent for omverdenen etter arbeidet han la ned i Nier Automata, og han står også bak musikken i dette spillet. Talentfulle Emi Evans vender også tilbake med sin fantastiske stemme. Det er virkelig verdt å nevne at dama har laget låter til disse spillene ved å skape et eget språk satt sammen av blant annet tysk, fransk, japansk og engelsk. Det fortjener absolutt en bemerkelse.

I all hovedsak har ikke Nier Replicant det helt voldsomme utvalget av låter, men heller ulike versjoner av gjentakende melodier. Det er ganske kult å høre hvordan en relativt rolig låt plutselig endrer form i det du omringes av fiender og det viser en kreativ bruk av musikk. Ikke minst er flere av låtene spilt inn på nytt, i tillegg til at noen er helt nye. Det er klart at med så mye løping frem og tilbake mellom områder, er det noen låter som kan få øyelokkene til å dirre, men jevnt over er musikken flott og setter en ekstra spiss på en allerede spesiell atmosfære. Og låter som Song of the Ancients kan jeg fint høre et tresifret antall ganger uten å stå i fare for å havne i tvangstrøye.

I tillegg til finpussing av kampsystem og oppgradert grafikk, er det lagt til nytt innhold i Nier Replicant ver.1.22474487139... Det er sydd inn en ny historiedel med nye karakterer, og en dungeon kalt 15 Nightmares hvor du spiller som en gammel kjenning. Her kan du låse opp mye Nier-relaterte godsaker. Som nevnt henger ikke Nier Replicant og Automata direkte sammen, så det er lite behov for å komme fra sistnevnte for å spille Replicant, skjønt det nå kanskje er naturlig for mange. Falt du imidlertid veldig for Automata, vil du få noen hyggelige overraskelser her. Det er rett og slett lagt en del kjærlighet i å gjenopplive en skjult klassiker, samt prøve å utvide fanskaren til dette surrealistiske universet.

Nier Replicant ver.1.22474487139... er en hard nøtt å knekke. Det er et spill som i utgangspunktet er lite kjent for spillverdenen, og som således kan være vanskelig å gå løs på. Nier Automatas noe uventede suksess gjør denne oppgaven litt lettere, for hvis du likte det vil du ganske sikkert like Nier Replicant. Er du fan av "hack and slash"-lignende rollespill er du også relativt trygg. Hvis ikke må du vite at du går løs på en herlig, sær spillhistorie. En god blanding narrativ, enkelt, men underholdende kampsystem og flott musikk, bringer dette bortglemte spillet tilbake i rampelyset, og forhåpentligvis baner vei for nye spill fra den eksentriske Yoko Taro.