Ninja Gaiden 3: Razor's Edge

Ninja Gaiden-serien har en uvanlig tradisjon for å være actioneventyr som alltid har fått nye versjoner med ekstra tillegg etter hvert nye spill. Ninja Gaiden 3 er ei heller et unntak, og ett år etter at det første ble sluppet har Team Ninja satt sammen Ninja Gaiden 3: Razor's Edge. Her har de lyttet til sine kritiske fans, og deretter forsøkt å gjøre bot på feilene fra originalen.

Av den grunn føles Ninja Gaiden 3: Razor's Edge umiddelbart mer som de tidligere spillene i serien. Ryu kontrolleres litt mer presist, det finnes flere våpen å valge blant og man har ikke tilgang til alle egenskapene fra starten av. Karmaen man samler brukes både som poeng og valuta, gullbillene er tilbake og det er betraktelig færre Quick Time-sekvenser.

Alt dette er selvfølgelig gode nyheter, og jeg har respekt for Team Ninjas evne til å ta til seg kritikken fra spillerne. Det største problemet med Ninja Gaiden 3: Razor's Edge er uansett Ninja Gaiden 3, for uansett hvor forbedret den nye versjonen er kan ikke Team Ninja endre på fundamentale elementer som også var feil sist. Her finner vi blant annet historie og brettdesign.

Derfor består Ninja Gaiden 3: Razor's Edge av en mengde justeringer istedenfor å by på noe nytt. De fleste justeringene er til det bedre, og de får spillet til å føles som Ninja Gaiden. Dette blir tydelig allerede i starten, der jeg ikke kunne unngå å legge merke til at fiendene hadde blitt mye smartere.

Skurkene er virkelig ute etter meg, og de vet at jeg kommer til å lage biffsnadder av dem hvis de ikke lykkes med oppgaven sin - drepe meg. De flanker, er hissigere og vil kjempe helt til all livsgnist er slukket. Du må ikke bli overrasket hvis en av de oppkappede fiendene plutselig trekker ut en granatsplint, for så å kaste seg mot det i et selvmordsangrep. Fiender du har kløyd på midten kan også dra seg mot deg som om det kun var snakk om et skrubbsår - i beste Monty Python-stil.

Det er for så vidt verdt å merke seg at Ninja Gaiden 3: Razor's Edge er mye mer blodig enn sin forgjenger, og det er gøy å se at Nintendo faktisk serverer mest vold for én gangs skyld. Det kan kanskje være et tegn på at de mener alvor når de sier at de satser på kjernespillerne, istedenfor å tvinge frem mer barnevennlige versjoner av spillene.

Til forskjell fra mange andre multiplattformsspill som slippes til Wii U, så prøver ikke Team Ninja å presse masse unødvendigheter ned på Gamepaden. Dette er noe jeg applauderer, ettersom hverken kart, helsemåler eller lignende har vist noen nytte på den ekstra skjermen. I stedet får vi en liste med alle angrepene som er tilgjengelige, og det føles helt logisk. Tidligere har jeg nemlig vært nødt til å pause spillet, bla gjennom menyer og deretter forsøke å pugge et angrep.

Nå står denne informasjonen på skjermen, og det gjør kampene mye enklere. Det fører igjen til at jeg spiller mer variert og avansert, noe som trengs med tanke på de oppgraderte fiendene - dessuten får man bedre betalt i karma når man spiller godt. Til tross for fordelen med en ekstra skjerm, så nytes dette spillet aller best med en Pro Controller. Innen kategorien lynrask action, så kan man ikke undervurdere presisjonen i en mindre og smidigere håndkontroll.

Dessverre er ikke Team Ninja like heldige med alle forandringene sine. De har fjernet regenererende helse, og du er som god som død hvis du kommer til en boss og har lite liv igjen. Dessuten starter du med like lite liv hvis du dør i bosskampen (og du kommer til å dø). Dette følte jeg meg ferdig med for ti år siden, og jeg skulle virkelig ønske at Team Ninja hadde valgt en annen retning.

De har også fjernet en del Quick Time-sekvenser, mens andre bare har blitt tilslørt. I praksis betyr det at de fortsatt er Quick Time-sekvenser, men man får ikke beskjed om hvilken knapp man skal trykke på. Det fører til at man ofte trykker feil og dør en brå, og unødvendig død. På samme måte liker jeg heller ikke klatringen med kunais (kastekniver), som har blitt altfor vanskelig. Det føles som om undertegnede ville klatret bedre enn Ruy Hayabusa selv.

Grafikken ligger et hakk under Ninja Gaiden 3 til Playstation 3 og Xbox 360, med dårligere teksturer, verre kantutgjevning og ustabil bildeoppdatering. Team Ninja har heller ikke lykkes med å forbedre kameraet, så man kan fortsatt bli beskutt av fiender som befinner seg utenfor Ryus mulige synsvinkel. Da hjelper det lite at de har fikset så mye annet, og i tillegg gitt oss mulighet til å spille to av brettene som Ayane fra Dead or Alive.

Ninja Gaiden 3: Razor's Edge er utvilsomt den beste versjonen av Ninja Gaiden 3. Det minner mer om de tidligere spillene, og det viser at Team Ninja innrømmer at det var risikabelt å forsøke seg på en endring av serien. Jeg er uansett ikke villig til å høyne karakteren. Der originalen var en svak sjuer, så er denne sterk. Hvis du vil ha et bra actioneventyr til din nyinnkjøpte Wii U, så kan jeg virkelig anbefale Ninja Gaiden 3: Razor's Edge.