Ninja Gaiden II Black

Ninja Gaiden II ble utgitt i 2008, og var oppfølgeren til den opprinnelige Xbox-suksessen Ninja Gaiden fra 2004. Den fantasifullt navngitte oppfølgeren har blitt utgitt flere ganger i årenes løp. Noen ganger som en tilpasset Sigma -versjon, og noen ganger bare grafisk forbedret for den nye plattformen. Hvis du teller alle de ulike versjonene, har jeg spilt Ninja Gaiden II minst fem ganger, og nå som verden har fått en Ninja Gaiden II Black, designet for moderne enheter, er det på tide med en ny runde.

Ninja Gaiden II Black er en slags mellomting mellom en remaster og en komplett nyinnspilling. Spillmessig er det meste som før, men ikke helt det samme, for det er mye av Sigma -versjonens innflytelse, hvis du vet hvordan du skal se etter den. Den mest bemerkelsesverdige av disse Sigma -influensene er delene der du spiller med tre andre spillbare figurer i tillegg til ninjaen Ryu Hayabusa: Rachel, Ayane og Momiji. På den annen side flyr det blod og løse lemmer som i originalen, og det er noen få spillforbedrende innovasjoner i tråd med den moderne modellen. Den mest bemerkelsesverdige av disse er muligheten til å fortsette direkte fra en bosskamp etter en fiasko, uten å måtte starte fra det forrige faktiske lagringspunktet. Når det gjelder grafikk, er det nyinnspillingskvalitet, og ærlig talt har spillet aldri sett så bra ut. Nivådesignet og animasjonene er imidlertid helt uendret, noe du kan føle på de velkjente usynlige veggene og det faktum at kontrollene er identiske med originalen fra 2008.

Dessverre inneholder Ninja Gaiden II Black ingen onlinefunksjoner, så Tag Mission -modusen må også spilles alene. Heldigvis finnes det en kompetent AI-ledsager. Tag Mission er en fin måte å øve på teknikker og andre trekk på, hvis eller når du føler behov for det. Uansett, Ninja Gaiden II Black inkluderer ikke alt som har blitt lagt til i spillet gjennom årene i de ulike versjonene, men det er uansett den beste måten å oppleve spillet på moderne maskinvare.

Ninja Gaiden II har rykte på seg for å være et vanskelig actionspill. Faktisk var Ninja Gaiden det vanskeligste spillet før Dark Souls tok den plassen i spillernes bevissthet. I den nyeste versjonen er det lagt til en lett vanskelighetsgrad, Hero Play Style, og den normale utfordringen tilbys som Path of the Acolyte, som ble kalt lett i originalen. Path of the Warrior tilbys som en vanskelig utfordring, og Path of the Mentor som en svært vanskelig utfordring. Og når du har fullført spillet, åpnes det virkelige utfordringsnivået, Path of the Master Ninja. Du kan med andre ord tilpasse utfordringen slik at den passer deg, og dette er kanskje den beste nyvinningen i Ninja Gaiden II Black. Jeg valgte den "vanskelige", Path of the Warrior, og den føltes litt for lett. På den annen side har jeg øvd på timing og bevegelsessekvenser i nesten 20 år, så jeg antar at den erfaringen har noe å si for opplevelsen av utfordringen. Og så ser det ut til at det er flere steder å lagre enn før, selv om jeg understreker ordet "ser ut til", for jeg er ikke helt sikker på dette.

Dessverre, som alltid før, klarer ikke kameraet å holde tritt med den fartsfylte handlingen. Regelmessig beveger kampens vanvidd seg utenfor kamerarammen, og etterlater ingenting å gjøre annet enn å stole på din erfaring og bare ri på bølgen. Du kan selvfølgelig korrigere kameraposisjonen med den høyre analoge spaken, men det er ikke i nærheten av nok tid til å gjøre det. Heldigvis er karakterens angrep alltid rettet i det minste omtrent i retning av fienden, noe som hjelper deg med å komme deg gjennom de trangeste øyeblikkene. I tillegg kan du trykke på en knapp for å peke kameraet i riktig retning, samtidig som du får en lydeffekt, noe som gjør det lettere å komme seg videre. Ninja Gaiden II Black er et lineært spill, så du vil ikke gå deg vill uansett, men å finne riktig retning gjør det lettere å avdekke små sidestier og hemmelige steder.

Jeg synes fortsatt at kampmekanikken i Ninja Gaiden II er perfekt. Jeg har ikke kommet over en bedre siden 2008. Spillet belønner timing, aggresjon og kontroll over de ulike våpnene og deres tastekombinasjoner. Det finnes ikke et eneste dårlig våpen i spillet, og det er mer et spørsmål om hva du liker. Tidligere har jeg stolt mest på Dragon Sword katana, men nå lurer jeg på om Lunar Staff var så dødelig i tidligere versjoner? Uansett anbefaler jeg at du tar deg tid til å lære deg de forskjellige våpnene, for når du spiller Rachel-, Ayane- og Momiji-delene, blir du tvunget til å lære deg å overleve med noe annet enn den enkle Dragon Sword.

Til tross for at jeg har spilt Ninja Gaiden II mange ganger på mange forskjellige plattformer, er en ny runde alltid like spennende. Et angrep kan komme fra hvor som helst og når som helst, så spilleren må hele tiden være kampklar. Når det blir for mye blod og for mange kroppsdeler på bakken, rister Ryu Hayabusa av seg den blodige sverdklingen, og så fortsetter reisen. Dette er ikke noe man spiller for å slappe av, men for å pirre det urgamle krigerinstinktet som ligger på lur.

Noen få interessante nye funksjoner forbedrer spillopplevelsen uten å påvirke gameplayet i det hele tatt. Du kan velge størrelsen på undertekstene i mellomsekvenser, og du kan til og med legge til navnet på den som snakker hvis du vil. Dette er spesielt nyttig for de som spiller på en stor TV i en sofa langt unna. For det andre kan du også velge nivået av gore. I praksis er det et valg mellom blodigheten i originalutgaven og renheten i Sigma -versjonen.

Men hva med historien? Handlingen er selvfølgelig uforandret, og den er akkurat like tåpelig som alltid. En gjeng overnaturlige erkeskurker truer med å kaste verden ut i mørket, og Ryu Hayabusa må ta affære. Til slutt går ferden til Japans høyeste fjell, Fuji-fjellet, for det er der verdens skjebne skal avgjøres. Historien er egentlig ikke verdt å bry seg om, ettersom hovedfokuset ser ut til å være å introdusere spilleren for de mest ekstraordinære karakterene, og transportere hovedpersonene rundt i verden og til vakre landskap.

Selv om du har spilt Ninja Gaiden II før, er dette den perfekte muligheten til å ta det for en ny spinn. Og hvis du av en eller annen grunn har gått glipp av denne nyere generasjonen av Ninja Gaiden, er Ninja Gaiden II Black det beste stedet å starte. Bare husk at dette ikke er en tid for å slappe av, men for å kjempe mens pulsen stiger og håndflatene blir svette.