Husker du Lego Technic? Finnes det fortsatt?
Lego Technic er i alle fall navnet på de mer intrikate Lego-byggesettene. De som ikke egner seg for de aller minste, med ekstra små deler som forsvinner i støvsugeren. Jeg har ikke sett noe til disse settene på år og dag, men i det jeg sitter på gulvet og bretter Nintendo-papp siger de frem fra hukommelsen. Hvis Nintendo Labo: Variety Kit er Nintendos Lego, så er Robot Kit definitivt Lego Technic.
Her skal du ikke bygge et keyboard med et par tangenter, eller et lite hus til Switchen din. Du skal bygge en stor robot. Rettere sagt, en ryggsekk med stropper som kan strammes og tråder til å trekke i, med et visir som kan flippes opp og ned, og interne mekanismer som gjør at Switchen kan spore bevegelsene dine og overføre dem til en robot på TV-skjermen. Nesten alt i papp. Du trodde kanskje du hadde mestret pappbygging i Variety Kit? Vel, velkommen til Papp Academy 2: It's about to get real.
Nintendo Labo: Robot Kit kommer i en stor, firkantet pappeske som kan minne litt om sluttproduktet. På innsiden av boksen finner man noen stropper, et par tråder, en pose med plastclips, selve programvaren, og ikke minst, en stabel med merkede papplater.
Det kan høres voldsomt ut å bygge en robotryggsekk med stropper og tråder, men det er nesten overraskende enkelt. Byggeprosessen er delt inn i flere steg med naturlige pauserom. Du starter med å bygge brillene og deretter deler av selve sekken som du til sist setter sammen. Uten at jeg målte nøyaktig hvor lang tid vi brukte, vil jeg tippe det tok meg om min 12-årige lillesøster omtrent fire timer å bygge roboten ferdig.
Instruksene man får fra Switchen er enkle å forstå, og dessuten skrevet med en god dose humor. En animasjon viser hvilke pappdeler du trenger og nøyaktig hvordan de skal settes sammen. Gjør du noe feil, er det bare å spole tilbake. Det er ingen norsk oversettelse for de minste, men ellers er disse instruksene en fryd å følge, selv for en som har flyttet fem ganger de siste tre årene og som har sett seg grundig lei av å lese IKEA-manualer.
Det er ganske morsomt å bygge. Man popper ut pappdeler fra platene, bretter dem og setter dem sammen. Pappen er føyelig, men overraskende solid. Det er ikke alltid like klart hva alt man bygger skal brukes til. Særlig de fire "power pack"-ene var et lite mysterium, før man omsider får se at de fungerer som vektene armene og benene til roboten skal festes i. Desto morsommere er det når ryggsekken omsider er fiks ferdig og man ser hvordan alt henger sammen.
Deretter er det bare å ta på seg robotryggsekken, sette armene og beina i stroppene, stramme til etter behov, og gyve løs på de ulike spillmodusene. Og joda, når du drar i armene på sekken så gjør roboten det samme på TV-skjermen. Når du løfter beina, går den fremover. Strekker du armene i været flyr du, og setter du deg på huk blir roboten til en tanks. Man kan lene seg til siden for å snu roboten og dessuten ta av og på visoren for å bytte mellom første- og tredjepersonsperspektiv. Det er nesten litt magisk at det i det hele tatt funker. Er det ikke bare et par Switch-kontrollere pakket i papp?
Så dabber spenningen av noe. Kontrollene fungerer, men de er litt for kranglete til at man blir helt synkron med roboten. Dessuten er det tynt med innhold. Hovedmodusen er ikke mer spennende enn at du blir satt i en by og bedt om å knuse ting. Det er fin måte å teste roboten på, men ellers en beskjeden sandkasse.
Utfordringsmodusen er nok den som byr på mest spilling. Her skal du utføre en rekke oppgaver, for eksempel å ødelegge et antall gjenstander innen klokken løper ut. Det er det nærmeste man kommer å gjøre noe med mål og mening etter byggingen, men det er også her det er tydeligst at kontrollene ikke alltid fungerer optimalt.
Ellers har du en kaloriteller som kan holde oversikt på hvor mange kalorier du brenner, og en versus-modus, som jeg ikke fikk anledning til å prøve. Her kan to spillere med hvert sitt Robo Kit slåss mot hverandre. Til sist, har du flere muligheter for å konfigurere roboten din. Du kan bytte lydene roboten lager når du styrer den, som er enkelt nok, men det finnes også en finurlig modus der du bygger to skruer av papp som du kan stikke inn i hull på robotryggsekken. Når du vrir disse rundt endrer du farge på roboten på TV-skjermen. Dette er litt som med selve roboten: Smått imponerende, nesten litt magisk, men ikke noe som gir langvarig underholdningsverdi.
Nintendo Labo: Robo Kit er moro, men det er ikke Lego. Vi snakker her om fire - fem timer med bygging og en drøy time der man utforsker de ulike spillmodusene. Det er spennende bruk av unik teknologi, men det inspirerer ikke videre kreativitet slik bedre byggespill gjør. Roboten kan omformes til en stridsmaskin på skjermen, men selve pappryggsekken er ikke laget for å brettes om og eksperimenteres med. Den blir nok pent pakket sammen, slik at den kan leve livet ut i loftsboden, der resten av pappen står.