No Man's Sky

Merk: Denne anmeldelsen er en utvidelse av førsteinntrykkene vi publiserte for noen dager siden. Brorparten av teksten er den samme, men nye avsnitt og flere detaljer er lagt til for å reflektere inntrykket av spillet som helhet.

Evigheten er et nokså ubegripelig konsept. Ideen om tidens gang er vanskelig for det menneskelige sinn å forstå, og psyken vår får problemer hvis tiden plutselig skal settes til side som irrelevant. Samtidig er ikke verdensrommet bundet av tiden. Verdensrommet er nettopp uendelig.

Dette er en av grunnene til at No Man's Skys konsept er et så kontroversielt og spennende. Spillet er riktig nok ikke helt uendelig, men med sine 18 trillioner tilfeldig genererte planeter det mer er stort nok til å formidle verdensrommets endeløshet. No Man's Sky har derfor vært et etterlengtet spill helt siden annonseringen under The Game Awards i 2012. Der beskrev spillskaperen Sean Murray prosjektet på følgende vis: - Vi har skapt et evigvarende univers, med trillioner av planeter og du kan utforske dem alle! Programvert Geoff Keighley satt med åpen munn. Allerede her var det vanskelig å ta spillets omfang innover seg.

Les også: No Man's Sky - Fem tips for nye eventyrere

I etterkant har spørsmålene kommet. Hva er det meningen at man skal gjøre? Hva vil man kunne ta seg til på planetene? Hva er poenget med alt sammen?

Svaret er at det ikke finnes så mange konkrete svar. Spillmotoren i No Man's Sky genererer planetene du besøker helt tilfeldig, og de har alle sin egen unike flora og fauna. Poenget med alt sammen er derfor selve opplevelsen. Du skal ikke gjøre noe som helst, annet enn å simpelthen oppleve evigheten blant stjernene. Du er en genuin oppdager, med vekten av et gigantisk univers på skuldrene dine. Og aldri før har et spill formidlet slike følelsene bedre. Aldri har verdensrommets evighet blitt så godt beskrevet og definert. Det finnes spillmekanikker her, selvsagt, men spillets kjerne handler om opplevelsen av et univers. Hvis du forventer et spill som blir fylt opp på tradisjonelt vis, med massevis av oppdrag og lignende å gå løs på, vil du derfor bli skuffet.

Det hele starter med lille deg og romskipet ditt. Du har ett simpelt mål, nemlig å nå frem til senteret av universet. Det blir som fjelltoppen i Journey, som du hele tiden kjenner dragningen mot. Før du når frem skal du imidlertid gjennom potensielt hundretusenvis av opplevelser, så mange som du selv bestemmer deg for. En skapning kalt Atlas kaller imidlertid på deg. Han er din skaper, ettersom han står bak alt liv i galaksen. På ferden mot Atlas i sentrum av universet tar du del i en slags eksistensiell reise, der du poetisk blir matet nye bruddstykker av historie fra dette mektige vesenet som leder deg mot din skjebne.

Les også: Møt mannen bak No Man's Sky

Murray har forklart at den primære inspirasjonskilden for spillets visuelle stil er science fiction-bølgene fra 70- og 80-tallet, og såvisst er No Man's Sky en mer fargerik opplevelse enn de fleste andre eventyr i rommet. Her får øynene konstant noe å fordøye, og realisme er erstattet med sterke kontraster som gir deg økt lyst til å utforske planetene. Den interessante og varierte visuelle stilen er en av de primære grunnene til at No Man's Sky lykkes i å nå noen av sine egne ambisiøse mål.

Samtidig krever fargefesten sitt av maskinvaren, og det merkes til tider. Det er ikke alltid spillmotoren rekker å laste inn alle detaljer og teksturer i tide, noe som naturligvis ødelegger innlevelsen noe. Hvis man ser ut mot horisonten er det ofte tydelige at det går en grense der ute, som en usynlig vegg som ikke vil vise gjenstander som ligger for langt borte. Heldigvis er det alltid såpass mye å se på rundt deg, at det ikke er nødvendig å rette blikket mot horisonten hele tiden. Samtidig er den trege innlastingen et irritasjonsmoment, særlig når man sitter i romskipet sitt.

Grafikken fortjener altså mye av æren for at No Man's Sky lykkes i å vekke oppdagelseslysten i deg, men musikken må også nevnes. Den er laget i sin helhet av bandet 65daysofstatic, og hvor enn du går følger lydsporet som et nøye konstruert musikalsk bakteppe. Det følger ting som skjer på skjermen, noe som er ganske imponerende med tanke på at du selv alltid velger retningen du skal gå i. Gir du deg i kast med en intens krig mot en handelsflåte ute i verdensrommet, øker intensiteten til musikken. Et allerede episk scenario oppleves dermed som enda sterkere.

I det hele tatt er det imponerende hvordan No Man's Sky oppleves som helhetlig, med tanke på hvor mye som blir tilfeldig generert av spillmotoren. Spillet klarer ikke bare å formidle universets grenseløshet, det klarer også å gjøre universet interessant. Man har kanskje ikke det helt store målet å jobbe mot, men oppdagelsen er spennende i seg selv. Selve reisen er faktisk målet her.

Og etter min mening trenger ikke spillet noen strengere rammer enn dette. Opplevelsen er nok i seg selv. Utforskningen er nok for min del. Mange anmeldere har kritisert dette spillet for å være for tregt eller å ha for lite nytt å vise til etter 20 timer. Jeg derimot, mener at spillet fornyer seg hele tiden, selv om det ikke skjer strukturelt eller mekanisk. Dette er nemlig den rake motsetningen til et spill som konstant krever påfyll av mer innhold for å holde seg interessant. Du får ikke noen nye våpen eller andre bonuser rundt hvert hjørne, det ligger ikke en obskur No Man's Sky 2.0-oppdatering og venter når man er halvveis gjennom. Og det behøves ikke heller, ikke for min del. Igjen, det handler om selve opplevelsen, og den er sterk nok til å stå på egne ben.

Når det er sagt finnes det en viss struktur her likevel. Du har tross alt et overordnet mål, nemlig å nå midten av universet. Du har også ressurser å finne/kjøpe/selge, samt kamper å utkjempe. Sånn sett kan man trekke tydelige paralleller til andre spill, men her er ikke strukturen like innbakt i spillet. Du står alltid fritt til å reise hvor du vil, uten noen som helst slags føringer fra spillets side. Samtidig gjelder det å være forberedt, da enkelte planeter har en utrolig destruktiv atmosfære. Noen er radioaktive, har giftige verdenshav eller unormalt høye eller lave temperaturer. Skal du utforske disse må skipet ditt og drakten din være tilstrekkelig oppgradert, og jo nærmere du kommer galaksens sentrum desto mer ondsinnet blir planetene.

På veien vil du forhåpentligvis, i likhet med meg, bli distrahert igjen og igjen, både av No Man's Skys iboende skjønnhet og av spillmekanikkene. Det finnes fremmede språk å lære, fiender å nedkjempe, nye ressurser å finne og oppgraderinger å kjøpe. Selve spillet ligger dog mellom linjene og ikke i oppgavene du blir fortalt at du skal gjøre. Det er forfriskende ettersom altfor mange titler nå til dags lar spillstrukturene diktere hele opplevelsen. Et spills kvalitet og levetid avgjøres av hvor mange oppgaver det gir deg å fullføre eller hvor lang tid det tar å gjennomføre. Sånn er ikke No Man's Sky. I realiteten handler ikke dette spillet om å fullføre oppgaver, men om å fortape deg i universets evighet. Du drives videre av ønsket om å utforske nye planeter uten ytterligere mål og mening. Det er spillets største styrke, men samtidig noe mange spillere ikke vil like. Sånn sett har nok skaperne rett i at dette er et splittende spill som man enten vil elske eller hate.

Et mer konkret negativt punkt finner vi imidlertid i kontrollene. De burde være mer intuitive og samkjørte. Noen ganger føles kameraet og bevegelsene for tunge, mens de andre ganger er lette som en fjær. Opplevelsen svinger hele tiden mellom disse ytterpunktene, mens man egentlig vil ha en konstant mellomting. Man kan ikke bevege seg rundt like enkelt og bekymringsløst som jeg hadde håpet på forhånd, og kontrollene krever helt klart tilvenning.

Årsaken til at jeg holdt tilbake med å gi No Man's Sky en karakter i første omgang, var en usikkerhet knyttet til variasjonen spillmotoren er i stand til å levere. Jeg var i tvil om de tilfeldig genererte planetene ville ha nok variasjon til å holde utforskningen interessant over en lengre periode. Så, utallige nye timer med spilling senere, var konklusjonen at jeg kunne beholde teksten omtrent slik den var etter førsteinntrykkene. Det har seg nemlig slik at opplevelsen er den samme etter 50 timer som den var i den første timen. Det høres kanskje ut som en svakhet, men faktisk er det spillets største styrke. No Man's Sky kjenner seg selv og vet hva det ønsker å formidle. Gameplayet er underholdende i sin enkelhet og dypt på sin egen måte. Man føler hele tiden trangen til å fortsette. Jeg føler ikke higet etter å gjøre noe annet, men jeg vil se se nye ting. Ettersom variasjonen mellom planetene er på plass, og det kan jeg love deg, tilbyr allerede spillet alt jeg ønsker meg fra det.

Jeg kan derfor nå med trygghet levere min endelige dom over No Man's Sky. Joda, det tekniske halter til tider, både med tanke på bildehastigheten og gjenstander som lastes inn for sakte, men spillet er likevel en triumf. No Man's Sky er et spill du fortjener å oppleve, med sitt i praksis evigvarende univers av fremmede planeter du kan sette dine føtter på for første gang. Det føles utrolig, og sånn er No Man's Sky hver eneste gang du spiller det, og ikke bare den første gangen.

Jeg skal ikke legge skjul på at dette har vært et krevende spill å anmelde. Det oppfører seg ikke som et tradisjonelt spill, og tilbyr noe helt annet, noe mer nyskapende og mer ekte. Det er likevel spillstrukturer tilstede og selv om det ikke lenger er mulig å gjennomføre spillet på 30 timer kan det nok gjennomføres nokså "hurtig". Stresser du gjennom misforstår du imidlertid hva No Man's Sky egentlig handler om. Som jeg har vært inne på så mange ganger nå, så handler ikke dette om målet i midten av universet, ikke egentlig. Det handler ikke om å sakne inn ressurser heller, selv om dette er nødvendig og noe mye tid går med på, men om alt du opplever på veien til sentrum.

På samme måte som Journey, Gone Home og det nettopp lanserte Abzû handler No Man's Sky om og din personlige respons på det uendelige universet du blir presentert for. Det er her No Man's Sky skinner med styrken til tusen soler. Det er her No Man's Sky leverer varene og tilbyr en ekstraordinær spillopplevelse.