Umåtelig vakre Octopath Traveler traff undertegnede som en pil rett i kassa i 2018. Med sin nostalgiske tilnærming, enestående HD-2D-grafikk og gode musikk var (og er) dette et stort høydepunkt i spillbiblioteket. Nå er Square Enix klare med en ny potensiell klassiker som virkelig må jobbe for å nå opp til terskelen den første tittelen satt.
Dersom du ikke likte det første spillet kan du like gjerne klikke deg bort fra denne artikkelen, for Octopath Traveler II byr på akkurat det samme innholdet i en litt annen innpakning. Det er fremdeles det samme konseptet og det samme kampsystemet. Falt det ikke i smak for drøye fem år siden, gjør det neppe det nå heller.
Akkurat som sist, begynner man spillet ved å velge hvilken som helst av de åtte hovedpersonene. Deretter vandrer man omkring gjennom skoger, ørkener og byer for å rekruttere de andre sju heltene. Alle åtte figurene har hver sin historie og motiv for å bli med på reisen, og alt kan spilles i omtrent hvilken rekkefølge du måtte ønske.
Det første spillet fikk litt kritikk for at de ulike karakterene ikke hadde noe dialog med hverandre, og utviklet seg utover i spillet. Naturlig nok, all den tid det ville krevd ukristelige mengder arbeid for å lage forskjellige dialogalternativer for hver eneste kombinasjon av hovedfigurer du måtte ha med deg til en hver tid. Square Enix har forsøkt å bøte på dette ved å lage noen egne historiedeler som involverer to av figurene samtidig, hvor personlighetene deres får lov til å kræsje litt på en annen måte. For eksempel gjennom et kapittel med leiemorderen Throné som besøker en kirke sammen med den geistlige Temenos. Dette er to mennesker som har to ganske forskjellige utgangspunkt, men likevel må lære hverandre å kjenne. Jeg synes at dette er artige tilskudd uten at de nødvendigvis bringer spillet til nye høyder av den grunn.
Octopath II har åtte helt nye figurer å velge mellom. De bærer visse likheter til typene vi så sist gang, men med en annen bakgrunn og historieforløp. Disse kommer med hver sin jobb som definerer hvilke angrep og evner de kan bidra med i kampsituasjoner.
"Never change a winning team", sa den engelske landslagstreneren Alf Ramsey. Square Enix sier seg enige og kjører Octopath Traveler II med akkurat de samme jobbene som i det første spillet. Det er litt snodig og det føles litt billig. Samtidig er det forståelig, all den tid det fungerte så bra som det gjorde første gangen. Det er gjort noen mindre forandringer ved alle jobbene, men alt er i stor grad ganske likt slik det var.
Kampsystemet er akkurat sånn det skal være. Alle fiender har forskjellige svake punkt man kan treffe ved å benytte seg av forskjellige våpen. Ved gjentatte treff vil skjoldet deres gå ned, og åpne opp for at man kan denge på med store angrep. Den feteste julingen tildeles ved å benytte seg av oppsparte poeng i noe som minner vagt om systemet i Bravely Default-serien. Her er det masse strategi og taktikk som må til for å beseire de største slemmingene, akkurat slik jeg liker det.
Dessverre blir kampene ganske enkle etter hvert som figurene blir sterkere, og jeg savner litt mer utfordring til tider.
Når man trasker rundt i byene kan man utføre forskjellige handlinger på beboerne utifra hvilke figurer man har med seg på laget. Krigeren Hikari kan for eksempel duellere med folk for å lære seg nye angrep i kamp, mens kremmeren Partitio kan kjøpe forskjellige gjenstander. Nytt denne gangen er et dag- og natt-system som kan aktiveres mer eller mindre når som helst. Byene er ofte annerledes befolket på natten, mens hovedpersonene får andre evner. Dette fungerer veldig fint, men det kan fort bli overveldende og litt mye å holde styr på.
Dette spillet er satt i en verden som er bygd opp helt annerledes enn det første. Her er det for eksempel store hav og øyer som deler kartet i en østre og vestre del. På et tidspunkt må man betale for å bli fraktet over til den andre siden på ei skute, men dette blir dessverre mer eller mindre overflødig like etterpå når det går kvikkere å hurtigreise tilbake til en av byene du allerede har vært i.
Rundt om i verdenen er det drøssevis med huler og hemmeligheter som skal utforskes. Det kan hende jeg tar feil, men hulene føles mer kompakte enn før. Kanskje er de mindre, men de er ikke færre. Det er såpass mange forskjellige plasser å reise til at det ikke gjør noe at de er litt kortere.
Yasunori Nishiki ble korrekt hyllet for sine fantastiske musikkstykker i første Octopath Traveler, og det er sannelig ikke mye å klage på i oppfølgeren heller. Musikken er av det jeg vil kalle den ypperste klassen og tilfører spillet akkurat den atmosfæren det trenger til en hver tid. Her er det massevis av musikk som minner om legendariske Nobuo Uematsus Final Fantasy-spor samt spill som for eksempel Chrono Trigger, Terranigma og Lufia II for de som måtte huske disse titlene.
Octopath Traveler II er et vakkert stykke videospill som leverer noe som føles forfriskende nostalgisk, om det er noe som heter det. Den vakre HD-2D-grafikken som maler deilige omgivelser og de flotte historiene er en sterk kombinasjon som treffer meg akkurat der det skal. Det blir et herlig gjensyn med 16-bit-æraen, et gjensyn jeg aldri blir lei av. Til en viss grad er dette omtrent det samme spillet som éneren, og det byr på lite nytt i så måte. Samtidig kan man spørre seg om det egentlig gjør noe, med tanke på at innholdet fungerer såpass godt som det gjør. Jeg liker i hvert fall det jeg får servert, og jeg tar gjerne i mot et tredje spill av samme slag. Ja, takk!