One Btn Bosses

Det blir ikke mye enklere enn å trykke på en enkelt knapp for å delta i et spill. Du kan alltids sette en visuell roman på autoskip hvis du virkelig ikke vil gjøre annet enn å stirre på skjermen, men One Btn Bosses ber deg i stedet om å aktivere hjernen din og ta fatt på de enkle, vanskelige formbaserte bosskampene.

I Outersloths andre utgivelse som utgiver har det tre personer store teamet hos Midnight Munchies laget et umiddelbart avhengighetsskapende kulehelvete. Du begynner spillet som en simpel triangel som prøver å komme seg oppover på rangstigen i bedriften. Gjennom møter med HR (som er Hint Robot, for deg) lærer du de grunnleggende mekanikkene og hvilke typer angrep fiendene kan rette mot deg, før du setter deg opp mot ondskapsfulle skikkelser, hver og en formet etter en type fæl sjef vi alle har opplevd i arbeidslivet.

Selve spillingen er - som du kanskje gjetter - avhengig av ett enkelt knappetrykk. Enten med mellomromstasten eller et museklikk beveger du deg rundt i den lille formen som utgjør arenaen din, og unngår prosjektiler som lett kan overvelde deg. Du skyter automatisk mens du beveger deg rundt på arenaen, og bygger opp kraftigere skudd etter hvert som du får opp farten, men hver gang du trykker på knappen for å endre retning og unnvike et angrep, går du tilbake til å treffe sjefen med en liten erteskyter. Det er et herlig avhengighetsskapende spill som hele tiden lokker deg til å bli grådig og bytte bort ett av dine tre dyrebare liv.

Til tross for at spillet er sentrert rundt en enkelt knapp, viser det seg å være ganske vanskelig. Fiendens angrep kan fort overvelde skjermen, og selv om du kan lære deg bossens mønster i løpet av kampanjen, kan de uberegnelige angrepene deres fortsatt overrumple deg selv etter flere forsøk. Det er imidlertid vanskelig å bli sint eller mismodig med One Btn Bosses, selv om sjefene håner deg hver gang du dør for deres hånd. Kampanjen er delt opp per boss, og hver boss har en rekke nivåer som du kan velge og vrake mellom etter eget ønske. Du trenger ikke å klare alle nivåene for å komme videre, og kan derfor nøye deg med de mer overkommelige nivåene til å begynne med. Det finnes også en roguelike-modus, som kombinerer litt kortstokkbygging med et avhengighetsskapende spill med én knapp, slik at du kan fortsette å spille randomiserte kamper selv når du er ferdig med den riktignok korte kampanjen.

Du kan også få tak i power-ups i både kampanje- og roguelike-modus, og du tjener grindpoeng etter hver kamp som kan låse opp nye bevegelses-, angreps- og verktøyalternativer. Du kan også få forskjellige fargepaletter, slik at du kan style spillet i dine foretrukne farger for å få deg selv, sjefene, arenaene og fiendeangrepene til å poppe opp på skjermen sammen med det dunkende retro-lydsporet. De ulike power-upene/ferdighetene du får er interessante på papiret, som muligheten til å løpe gjennom fiendeangrep i stedet for å snu seg vekk fra dem, og å plukke opp angrepet ditt på arenaen for så å slenge det tilbake mot en fiende, men de første evnene er så nyttige at det er vanskelig å se styrken i de andre. Med tanke på One Btn Bosses' vanskelighetsgrad får du heller ikke i HR-treningsoppdragene en sjanse til å sjekke ut eller venne deg til de nye evnene, og ofte holder du deg bare til det du kan.

Det betyr ikke at jeg ikke fikk bruk for andre angreps- og bevegelsesalternativer. Pick-Up var et veldig bra angrep på alle arenaer som bare brukte en linje, mens Dash kunne være bra hvis det noen gang føltes som om hele arenaen var dekket av fiendeangrep. Turn og Shoot var imidlertid mitt brød og smør gjennom hele spillet, og det føles som om sjefene er designet med dem i tankene. Kanskje jeg kunne ha utforsket andre alternativer hvis det hadde vært noen mer romslige arenaer å spille på, men One Btn Bosses tar ikke helt ut svingen når det gjelder arenadesign. Dette føles tilsiktet, og det er derfor nesten noe jeg ikke hadde tenkt å kritisere, men etter å ha spilt gjennom spillet, føltes det som om de fleste av formarenaene var like hverandre. Det bygger på enkelheten i den generelle opplevelsen, men var noe jeg gjerne skulle ha sett litt mer variasjon i.

Det hindret imidlertid ikke One Btn Bosses fra å være en flott opplevelse. Det har alle kjennetegnene til en bullet-hell-standout, og enkelheten i spilldesignet fikk meg til å holde meg oppe altfor sent for bare ett forsøk til på en sjef. I likhet med Balatro før det, er det en annen indie-hit i år der jeg kan føle at det så lett tar timevis av tid på et øyeblikk.