One Piece Film: Red

Å bare kalle One Piece for en stor serie må sies å være en enorm underdrivelse. Den japanske mangaen (tegneserien) har rullet og gått siden 1997, og siden den gang har serieskaper Eiichiro Oda rullet ut hele 104 mangabøker om piraten Monkey D. Luffy og hans mannskap i deres jakt på sine mål og drømmer. Med over 516 millioner solgte eksemplar på verdensbasis, en animeserie på over 1000 episoder og en merkevare med totalomsetning for over 14 milliarder dollar er dette uten tvil ett av verdens største underholdningsprodukter. Det som kanskje imponerer mest er at serien fortsatt holder såpass høy kvalitet og underholdningsverdi, over 25 år etter lansering.

Her til lands vil nok de fleste forbinde ordene One Piece med et klesplagg snarere enn pirater, men stadig flere får øynene opp for serien, ikke minst fordi både manga og anime har blitt stadig mer populært de siste årene. Dette har ført til at flere animefilmer enn bare Studio Ghibli-filmer har blitt satt opp på kino her i Norge også, deriblant Your Name, Weathering With You, Demon Slayer: Mugen Train og Dragon Ball Super: Super Hero. Nå følger One Piece etter med One Piece Film: Red, den femtende filmen i rekka om den unge Luffy i hans kamp om å bli sjørøverkongen av Grand Line.

Denne gangen tar filmen oss med til øya Elegia hvor Luffy og mannskapet har fått billetter til den første live-konserten med popsensasjonen Uta, ei sangerinne som har tatt verden med storm de siste to årene. Med spektakulært sceneshow, heftige beats og en karisma uten sidestykke er alt duket for tidenes største musikkforestilling, men det tar ikke lang tid før situasjonsbildet raskt endrer seg. Når Utas evner og bakgrunn også kommer for en dag må Luffy alliere seg med både venner og fiender for å redde dagen.

Ettersom filmens nye og sentrale rollefigur er en musikkdiva, sier det seg selv at filmen kommer til å by på musikk. Det som derimot overrasker er hvor mye musikk filmen faktisk byr på, og på toppen av det hele er produksjonen svært god med et overraskende bredt spekter av sjangre og stilarter. Noen typiske J-poplåter i beste animestil blir det naturligvis, men noen av låtene går faktisk i en overraskende tung retning som fans av tungrock og metal kan sette ekstra pris på. Det er ingen tvil om at den audiovisuelle presentasjonen har stått i høysetet for denne filmproduksjonen, og det gode lydsporet går dermed hånd i hånd med animasjonene. Sistnevnte sprenger ikke grensene for animefilmer som helhet, men det er uten tvil et steg opp for One Piece-filmer, og flere av scenene er proppfulle av visuelle effekter som viser at her har de ikke spart på kruttet.

Dermed er det synd å melde at filmen som en helhet byr på mye smell, men lite sprengkraft. Årsaken til dette er historien, som ender som en kakofonisk røre uten konsistens eller substans. One Piece er en serie som er kjent for å ha historietråder som går over svært lang tid, og det å skulle lage en konsistens historie som bare er komprimert ned til 115 minutter blir dermed naturligvis en utfordring. Likevel er dette en historie som enten hadde vært tjent med å få en lengre film eller en egen bolk i animeserien, for slik den fremstår i filmen hopper den fra det ene øyeblikket til det andre uten naturlige overganger eller åpenbare sammenhenger. Dermed mister den også den emosjonelle sprengkraften som One Piece kan ha på sitt beste.

Den største blunderen filmen likevel gjør er å lene seg såpass tungt på rollefigurene som den gjør. One Piece er en serie med et enormt rollegalleri av store og små figurer, og i filmen har man bestemt seg for å slenge inn en rekke av disse fra både tidligere og sene epoker av serien. Man skal ha rimelig god kontroll for å huske hvem alle er og hva deres ulike evner gjør, så dersom man ikke har noe forhold til One Piece er dette ikke stedet å begynne. Med så mange figurer på skjermen samtidig er det ingen av dem som får den tiden eller oppmerksomheten de trenger på skjermen for å gjøre inntrykk, og etter filmer som Avengers: Endgame vet vi at den slags kunne vært unngått med bedre manus og en lengre film.

Det blir ikke akkurat bedre av at filmen hele tiden slenger inn nye rollefigurer ut av intet når man trenger dem der så mest. Selv om One Piece aldri har vært redd for å lene seg på deus ex machina som et narrativt virkemiddel, kommer de her så tett på hverandre at de skaper en større inflasjon enn den vi ser i samfunnsøkonomien i skrivende stund. Resultatet blir en uforskammet fan service som riktignok skaper jubel i salen (selv en surmaget anmelder måtte gi fra seg noen rolige jubelrop en gang eller to), men som til syvende og sist egentlig bare dekker over filmens åpenbare mangel på substans og grunnleggende kvalitet.

One Piece Film: Red har enkeltscener og opptredener som kan gi fansen noen små gledesøyeblikk, og musikkproduksjonen alene er nesten verdt å få med seg på et godt kinoanlegg. Likevel er det ikke nok fra å redde filmen som helhet. Til det går historien for mye til alle kanter i et ustrukturert kaos, og med et stort rollegalleri som kastes nærmest vilkårlig inn i filmen når det måtte passe blir hele opplevelsen dessverre bare rotete. Det er kjekt at vi endelig får en One Piece-film på kino her til lands også, men innholdet er skuffende.