Oninaki

Døden er den eneste garantien vi alle har den dagen vi blir født, og død er dermed noe alle mennesker har måtte forholde seg til fra tidenes morgen. Hvordan vi går frem i møte med døden og hvilke ritualer, følelser og skikker vi knytter til den er en svært interessant sosialantropologisk problemstilling uansett hvilken kultur man observerer. Det er også dette som ligger til grunn for Oninaki, det nyeste rollespillet fra Tokyo RPG Factory.

Tokyo RPG Factory lanserte sitt første spill i 2016. I am Setsuna tok utgangspunkt i å lage et japansk rollespill tungt inspirert av klassikeren Chrono Trigger, og lyktes langt på vei i å skape en moderne vri på det klassiske kampsystemet kombinert med en sørgmodig historie akkompagnert av et vakkert pianolydspor. Oppfølgeren Lost Sphear, som kom i fjor, føltes derimot litt som en uinspirert oppfølger med litt for mye av det samme uten den samme nerven eller sjelen. Spørsmålet er om alle gode ting er tre for rollespillfabrikken, men det meste med Oninaki peker dessverre i feil retning.

I Oninaki møter vi en verden delt inn i lys og skygge, hvor de levende befolker den ene verdenen og de døde den andre. Landet vi besøker er svært opptatt av at de døde skal få sjelefred, slik at de kan vandre videre fra de dødes rike og bli reinkarnert. For å sørge for dette er det viktig at de levende ikke sørger over de døde, og at de døde ikke har noe de angrer på idet de forlater de levendes verden. Du spiller som Kagachi, en vokter (Watcher) med evnen til å veksle mellom lys- og skyggeverdenen, og jobben hans er å veilede fortapte sjeler i skyggeverdenen til å få ro over sin egen død.

Settingen og tematikken som spillet tar opp er interessant i seg selv. Å fortrenge sterke følelser knyttet til tap og død er naturlig nok svært usunt, og en hel nasjon bygget opp rundt tanken om at døden ikke skal sørges burde absolutt skape et godt utgangspunkt for en japansk rollespillhistorie. Det hele blir derimot aldri spesielt dypt, og det hjelper heller ikke når historien føles forhastet og uten de spisse, gode dialogene eller plottelementene.

Bedre blir det heller ikke av at Oninaki har det dårligste persongalleriet i Tokyo RPG Factorys historie. Mens I am Setsuna kunne skimte med flere minneverdige rollefigurer og Lost Sphear i det minste hadde noen hovedpersoner man kunne like, har Oninaki svært lite å by på. Hovedpersonen Kagachi er tørr som om en pinne etter fjorårets rekordsommer hadde fått et barn med en utgått Marie-kjeks, og birollefigurene er ikke stort bedre de heller. De fleste kommer og går uten å gjøre noe særlig inntrykk, og et japansk rollespill uten gode rollefigurer er bare triste greier.

Hvis du er glad i rollespill med store, åpne verdener med kriker og kroker å utforske og flust av sideoppdrag på de merkeligste plasser, er Oninaki dessverre ikke noe for deg. Spillet har faktisk ikke noe åpent verdenskart som kan utforskes, og alle områdene man besøker er forholdsvis lineære. En viss dynamikk får man ved å veksle mellom lys- og skyggeverdenen, men siden disse i praksis ser like ut er det ikke så mye spennende å hente her heller. Omgivelsene i spillet ser imidlertid stort sett vakre ut, og spillet kan by på mange fine miljø å besøke. Rollefigurene er på sin side platte og uten detaljer, noe som ironisk nok passer med hvordan de er på innsiden.

Det Oninaki derimot kan skimte med er et kampsystem som faktisk klarer å underholde en stund. Som vokter kan Kagachi alliere seg med åndeskapninger kalt Daemons, som er avdøde sjeler uten minner om hvem de er eller hvorfor de ikke kan gå videre til reinkarnasjonen. Hver daemon har forskjellige angrepsmønste, og Kagachi kan til enhver tid ha fire daemons til rådighet som man veksler mellom ved hjelp av den ene analogspaken. Å veksle raskt mellom de fire ut ifra motstanderens angrepsmønster er viktig for å lykkes i kamp, og selv om det hele blir litt gjentakende i lengden er det et godt premiss for en action-RPG.

Det er derimot noe pussig at Tokyo RPG Factory valgte å konsentrere seg mest om å skape et nytt kampsystem, når kampsystemet er nettopp det som har fungert best i selskapets tidligere spill. Andre aspekter som variasjon, bedre rollefigurer, skapere historie og en grafisk overhaling har de derimot ikke klart å prioritere, og i det stedet peker pilene i motsatt retning. Selv musikken har blitt forglemmelig og uten sjel, noe som kanskje skyldes at Tomoki Miyoshi ikke har gjentatt komponistjobben denne gangen. Du finner et par gode spor, og særlig en av bosskamptemaene gir lettere assosiasjoner til musikken i animeserien Fairy Tail, men i det store og det hele er det ikke mye å rope hurra for her heller.

Oninaki kunne blitt et godt rollespill, men et tynt manus og kjedelige rollefigurer gjør det hele til en monoton og gjentakende affære. Som navnet indikerer er Tokyo RPG Factory i ferd med å bli en samlebåndprodusent av japanske rollespill, og kvaliteten er også deretter. Det er lite igjen av følelsen av moderne klassikerne de satte ut for å lage for fem år siden. Med tanke på at Oninaki er produsert av Takashi Tokita, regissøren bak selveste Chrono Trigger, er dette både uforståelig og trist på en og samme tid.