Mario er tilbake... i papirform! Det er ikke ofte vi får se Mario såpass slank så dette er virkelig en opplevelse fans bør unne seg. Da jeg satte meg ned med spillet og leste tittelen Paper Mario på coveret så visste jeg ikke helt hva jeg hadde i vente. Jeg har alltid vært litt anti RPG til konsoll fordi jeg synes det blir litt begrenset, men det vil ikke dermed si at jeg ikke liker det. Tvert imot. Jeg liker rollespill og det er jo bra. Jeg liker også Mario og det er jo også bra. Men hva skjer når man blander rollespill og Mario? Det er jo nødt til å bli sinnsykt bra!
Paper Mario The Thousand Year Door er ikke noe inovativt eller banebrytende når det gjelder gameplay, men det har sin helt egne Mario-sjarm. Så hva handler Paper Mario om? Princes Peach og hennes lille soppfølge har stoppet i en liten smålumsk by som heter Rougport. Det er et sagn som forteller at dypt under gatene til dette smålumske stedet, finnes det en begravet by med en skatt. For å finne denne skatten må man ha et magisk kart som skal vise veien til syv magiske krystaller som man trenger for å åpne The Thousan Year Door. Så, hvem er det som finner kartet? Jo så klart, Peach! på et helt annet sted i Nintendos magiske verden mottar Mario et telegram fra ingen ringere en Princes Peach. Hun har sendt det magiske kartet til Mario, for hun vil at han skal hjelpe henne og finne skatten. Mario drar til Rougport for å hjelpe Peach, Men når han ankommer Rougport viser det seg at Princes Peach er blitt borte. Siden Peach blir kidnappet i hvert eneste spill, trodde jeg virkelig at soppene, Mario og alle andre skulle skjønne at det kom til å skje igjen. Men akk nei, hun er borte vekk og de er like overrasket. Så nå blir det Mario’s oppgave å finne både henne og de syv krystallene.
Som navnet tilsier er alt flatt som papir. Men det vil ikke si at det ser ut som det er det. Kontrastene og fargene er flotte og alt er panne flatt. Hvis man har spillt Paper Mario som ble gitt ut på Nintendo 64 vil veldig mye av gameplayet virke kjent. Grafikken er cell shadet, så det vil se ut som det er 2D, men det er faktisk 3D grafikk. Historien kommer litt tregt igang, men etter et par timers spilling tar historien seg betraktelig opp. All dialog skjer ved hjelp av pratebobler, noe som både er positivt og negativt. Som i ett hvert rollespill må man jo prate med folk og skaffe informasjon. Karakterene i spillet har en del morsome kommentarer så det er vel verdt å prate med alle en møter underveis. Man møter også en del karakterer som blir med deg på ferden. Disse karakterene har alle hver sine unike egenskaper. Gombella som er en liten goomba student, kan gi deg informasjon og tips om de forskjellige områdene dere er i, pluss at hun kan gi deg status over fiender. Blant de andre man også møter bør både Koopa og en baby Yoshi nevnes.
Når du kommer utover i handlingen vil Mario kunne unleashe sine oregami powers - ta-da! Han kan brette seg om til papirfly, båter, spiraler eller han kan rett og slett gå sidelengs for å komme inn i smale passasjer, og det er jo dette som er morsomt. Combat systemet i spillet er også ganske genialt og morsomt. Selve spillet er realtime, men når man entrer en slosskamp så blir det turbasert. Kampene foregår akkurat som i det første Paper Mario til N64 og som i Superstar Saga til GBA. Det som er morsomt med combat scenene er at Mario og hjelperen hans denne gangen står på en scene og sloss med motstanderne. Siden kampene nå forgår på et teater-aktig sted så må du jo ha publikum. Jo flere som kommer og ser på jo bedre, for det er de som gir deg starpower, som igjen lader opp de forkskjellige super-angrepene. Super-angrep får du ved å kjøpe eller samle opp forskjellige gjenstander som du kan bruke. Riktig timing er også viktig under disse kampene. Det er nemlig om å gjøre å angripe og bruke de forkjellige kommandoene på riktig tidspunkt, for å gjøre mest mulig skade. Publikummet blir mer fornøyde jo bedre du gjør det, og de vil også kunne gi deg mer starpower. Hvis du gjør det dårlig kan det også hende at de vil sabotere ved å kaste gjenstander på deg eller får flere av de andre publikumerne til å forlate salen. Hvis man vil unngå en kamp kan man også løpe fra den, men hva er vel moroa med det?
Etter slossingen vil man kunne plukke opp gjenstander og penger fra fiendene. I spillet har man også muligheten til å kjøpe ting og f.eks. ta inn på et vertshus for å hvile. Det finnes til og med et trouble office der du kan gå og få oppdrag. Spillet består av syv kapitler og i hvert kapittel finnes det en rekke store og små oppdrag, så spillet blir ikke så lineært som man kunne tro.
Nå synes jeg denne anmeldelsen er alt for kort til å forklare hvor fantastisk flott jeg synes dette spillet er. Hvis du liker både Mario og rollespill, er dette tt spill som absolutt kommer til å falle i smak. Kjøp det!