Path of Neo

Kan du huske det? Suget i magen første gang du overvar den fantastiske første delen av Matrix-trilogien. Det var ren filmhistorie og et av de få tidspunkter hvor film blir til ren magi. At de to oppfølgerne gjorde deres beste for å forvirre, forpurre og avskrekke den forventningsfulle fansen var et uventet antiklimaks. Det faktum at det første spillet basert på filmen fulgte samme stilen gjorde heller ikke saken noe bedre. Trilogiens antiklimaks var dog småting i forhold til hva fans av det talentfulle utviklerlaget Shiny skulle dras med på.

Den lille amerikanske utvikleren med karismatiske Dave Perry i front hadde fra før filmen ble fortolket, utviklet alt fra suksesserien Earthworm Jim til et av spillhistoriens mest undervurderte strategispill, Sacrifice. Pressede deadlines og kravet om kreativ kontroll fra regissørbrødrene bak filmen, folk som aldri hadde jobbet med spill før, resulterte i et papirtynt actionspill som med rette ble begravd i banneord og forundring fra en samlet presse. Vel vitende om at det skulle skje noe radikalt annerledes har man derfor vært ekstremt sparsomme med informasjon fra Shiny de siste to årene. Langt bort fra pressens søkelys og til tider paparazzilignende nysgjerrighet har firmaet nemlig arbeidet på deres personlige fortolkning av hvordan trilogien i første omgang skulle bli presentert som spill.

Path of Neo er en nøye utvalgt sammensmelting av den samlede historien fra de tre spillene, delvis fortalt via filmklipp og scener der du får lov til å gjenleve de kjente actionscenene med kontroll over verdens siste håp, Neo. Med kameraet plassert i tredjeperson er det opp til deg å dele ut pryl til alle som måtte stå i din vei, og dette gjøres som i filmen best med en blanding av slag, spark, skytevåpen og slow-motion effekter.

Dessverre høres det ikke bare ut som det katastrofale spillet vi har prøvd å glemme fra tidligere; det både ligner og føles slik også, selv om det er tydelig at Shiny har prøvd å vri og vende på de skruer og bolter som utgjorde de mest fatale feilene ved det forrige spillet. Kampsystemet er blitt kraftig utbygget og byr nå på langt flere kombinasjoner og spesialtriks som både gir mer variasjon, og som i høyeste grad får kampene til å ligne på noe fra filmene. Dessverre har det utvidede sortimentet av bevegelser også betydd at du i enkelte situasjoner vil måtte bruke tre til fire knapper samtidig, noe som er altfor vanskelig i kampens hete. Kontrollen virker dessuten ulogisk oppbygget, og det gir en altfor dårlig smak i munnen når du er omringet av atskillige bevæpnede fiender og har vanskelig med å forsvare deg fordi du aldri helt vet hvor de forskjellige funksjonene ligger på kontrollen.

Selv med et rotete kontrollsystem var det absolutt mest frustrerende med den tidlige utgaven av spillet likevel at det simpelthen ikke virket som om den aldrende spillmaskinen kunne følge med. Min Playstation 2 hostet og harket mens den prøvde å pumpe bilder opp på skjermen i en rimelig grei fart, og problemene skyldes naturligvis at Shiny nok har prøvd å få for mye ut av konsollen.

Helt fra tiden med RT-DAT, grafikkmotoren som i sin tid var revolusjonerende og muliggjorde spill som Messiah og Sacrifice, har Shiny vært kjent for å tøye de tekniske grensene. Med Path of Neo har det betydd at spillet er et av de første som bruker Normal Mapping, som er den virkelighetstro måten å lage grafikk på som man blant annet har sett i Chronicles of Riddick på Xbox. I tillegg har man lagt til et utall effekter og avsluttet det hele med den forferdelige blur-teknikken spesielt kjent fra Metal Gear Solid-serien. Resultatet er et spill som skulle ha tøyd de tekniske grensene for plattformen, men som for å dømme ut fra min tidlige utgave ender i en haltende, hakkende, grafisk sølepytt vi kun kan håpe blir pusset atskillig opp før spillet kommer i butikkene.

Jeg hadde håpet på muligheten for at selektiv plukking av de beste scenene fra de tre filmene ville resultert i et originalt og gjennomarbeidet actionspill, men da jeg avsluttet forsmaken på spillet og ikke hadde gjort annet enn å banke et nesten uendelig antall soldater og agenter, ja da følte jeg meg en smule snytt. Hvor var spillet som skulle gi det samme suget i magen som det første kapittelet i filmtrilogien? Hvor var de overdådige effektene som gjorde filmens revolusjonerende actionscener? Hvor var kvaliteten Shiny en gang var kjent for? På min plate var det ingenting av dette.

Det skulle ha resultert i et sant eventyr om den lille, dyktige utvikleren som endelig fikk sitt store gjennombrudd med en av tidenes største lisenser i ryggen, men inntil videre har jeg vanskelig for å se hvordan det skal ende lykkelig. Det er mulig at min tidlige utgave ennå står overfor en finpussing av episke proporsjoner, og vi har ennå ikke glemt hva Shiny er i stand til, men det hele ser unektelig mørkt ut akkurat nå.