Perfect Dark Zero

Verdens mest pressede spillstudio for tiden må uten tvil være britiske Rare. Ikke nok med at de leverte bare to Xboxspill på tre år, mot de fem de lovet, Microsoft har lagt mye av ansvaret for den forhåpentlige premieresuksessen til Xbox 360 på Rare. Microsofts Peter Moores ord veier sikkert tungt som bly på Rares skuldre når han sier at Perfect Dark Zero skal bli for Xbox 360 det Bungies Halo var for Xbox. Etter det dårlige Grabbed by the Ghoulies og det temmelig oppskrytte Conker Live and Reloaded er det på tide at Rare gir valuta for de tre milliardene Microsoft betalte for studioet...det er på tide at Joanna Dark gjør et storslagent comeback!

Bilen jeg sitter i stopper en kort stund foran det elektriske gjerdet mens sjåføren forvirret ser seg rundt etter en måte å komme seg gjennom på. Man kan fristes til å tro at dette er inngangen til den britiske etterretningstjenesten, eller til en forhistorisk park med forvokste øgler. Midt ute på den øde engelske landsbygden har den legendariske utvikleren Rare forskanset seg. Høsten står i technicolorfarger rundt oss. Klare gule og røde farger står i brann, og maler løvet som virvler ned mot bakken. Den påtrengende duften av råtnende planteliv som er så typisk for høsten krydrer luften.

Dette er karer som vet hvordan man gjør et inntrykk på folk, og hjertet mitt pumper nesten urovekkende fort når porten endelig åpner seg, og bilen langsomt kjører inn på den svingete veien. Med hundrevis av uvanlige dyrearter og Zen-inspirerte hager overalt i et enormt kontorkompleks nyter Rare total atskillelse fra samfunnet. Men når man har et spill som Perfect Dark Zero under utvikling, er nok ro og fred det siste de kan forvente seg. Oppfølgeren til Nintendo 64-spillet er antakeligvis den mest avgjørende tittelen Rare har jobbet med i løpet av selskapets levetid. Presset ble ikke mindre etter stormen av kritikk som gikk verden over etter den høyst tvilsomme Xbox 360-visningen på MTV i begynnelsen av mai tidligere i år, kun et halvt år før den planlagte premieren av spillet. Rare har mye å bevise, men kan den legendariske utvikleren takle det hurtig økende presset?
- Alt vi er opptatt av er å lage et bra spill, sier Chris Tilston som i løpet av de siste fire og et halvt årene har arbeidet intensivt med å designe Perfect Dark Zero. Det er mulig at spillet vil få samme effekt på spillverdenen som Halo hadde, men skal vi være helt ærlige er det ikke det vi tenker på akkurat.

Noe nervøsitet merker man ikke i det hele tatt, til tross for at dette er første gangen Rare presenterer en ny versjon av kjærlighetsbarnet sitt for omverdenen siden den lunkne mottakelsen etter MTV-visningen. Spillet begynte sin eksistens på Gamecube, for så å bli flyttet over til Xbox i og med at Microsoft kjøpte opp utviklerstudioet. For ca. ett og et halvt år siden tok Joanna det siste spranget til Xbox 360. Overgangen resulterte både i endeløse timer med å skrive om koder, og ikke minst på å utvide spillet til den nye plattformens muligheter slik at Perfect Dark Zero kunne nå sitt fulle potensial. Men på grunn av alle disse mulighetene har spillet blitt kraftig kritisert flere ganger, noe som fører tankene mot et noe merkelig spørsmål: Har Rares enorme tilgang til både tid og penger kanskje gjort mer skade enn nytte? Mitt førsteinntrykk er i alle fall fortsatt litt tvilende mot spillselskapet som de siste årene har brukt lengre og lengre tid på å levere middelmådige spill. Det leder til mistanken om at noe er galt hos Rare. Stammen av teamet som skapte Goldeneye brøt tidlig ut og startet Free Radical Design, med Timesplitters-spillene som spydspiss. Produsenten for Goldeneye, Martin Hollis, hoppet av for å starte Zoonami, som bare har produsert musikkspillet Funkydilla til nå, selv om ryktene om Game Zero har vært en populær nettføljetong de siste årene. Utover disse oppsiktsvekkende avhoppene har det i tillegg vært stor personalutskiftning hos utvikleren de siste årene. Det ville derfor vært feil å si at det er samme gamle Rare som jobber med Perfect Dark Zero, selv om det fortsatt eksisterer mye kompetanse i teamet.

Men jeg skal ikke nekte for at mine forventninger til Perfect Dark Zero - til tross for dette - er skyhøye. Jeg rangerer fortsatt Perfect Dark som en av de beste actionopplevelsene jeg noensinne har hatt, selv om det ikke nådde helt opp til samme skyhøye kvalitet som Goldeneye 007. Når spillets første bane startet opp, fant jeg tilbake til samme gamle følelsene nesten med en gang, og en yngre og vakrere utgave av heltinnen Joanna Dark presenterte seg for meg. Ettersom handlingen i Perfect Dark Zero utspiller seg et par år før originalen, har frøken Dark gjennomgått en ordentlig makeover som sikkert vil dra betydelig mer oppmerksomhet mot henne enn hun kanskje hadde villet. Med hennes korte, ville hår, karakteristiske utstråling og tettsittende drakt som fører tankene mot Catwoman inntok hun fort førsteplassen på min liste over kvinnelige spillhelter. Enkelte vil nok sikkert rynke på nesen over det fjortislignende designet, som lukter overdrevet tyggegummitygging og navlepiercing, men for meg føles det like naturlig som når Jennifer Garner redder verden i Alias med høyhælte lærstøvler. Hvem har sagt at heltinner ikke kan ha fjorten plastarmbånd på hvert håndledd og samtidig sette en kule midt mellom øynene på en utplassert krypskytter?

De følgende timene i Joannas selskap viste meg også at hun kan mye mer enn å bare se bra ut. Spillet starter i det enorme Trinity Complex som, nesten som en mektig oljeplattform, er plassert midt ute på havet med over halvparten av bygningene sine skjult under overflaten. Innrammet i 80-tallsinspirerte toner får skjønne Joanna Dark oppdraget med å ødelegge en datakjerne som naturligvis befinner seg dypt inne i basen. Man merker med en gang Perfect Dark Zeros spesielle stil med den unike kombinasjonen av myke former og harde kanter. Fornøyd overbevises jeg om at jeg har inntatt rollen som fremtidens feminine svar på James Bond mens jeg tar meg frem gjennom nivåene. Perfect Dark Zero er mye mer en evolusjon enn en revolusjon, og Rare har tydelig studert den mengden av actiontitler som ble sluppet i kjølevannet av originalen. Dette gir en herlig blanding av lett gjenkjennelige spillmekanismer med innslag av nytenking. Perfect Dark Zero har mange glidende overganger mellom første- og tredjepersonsperspektiv, når du for eksempel tar dekning, kaster deg eller manøvrerer et kjøretøy. Overraskende nok ødelegger dette verken tempoet eller identitetsfølelsen, og selv om kameraskiftingen når man kaster seg noen ganger kan virke litt forvirrende er den ikke noe jeg ville vært foruten. Det føles ganske naturlig at Rare har inkludert dette for å gjøre spilleren mer bevisst på at det er Joanna Dark man kontrollerer, ikke en navnløs, generisk marinesoldat. Rare har også valgt å bruke separate mindre bilderuter for å eksempelvis følge Joanna når hun firer seg mellom to hustak på en line, nesten på samme måte som handlingen vises i små ruter i TV-serien 24. Men en topptrent superagent kan bare gjøre en begrenset mengde akrobatiske manøvrer, og derfor har Rare utrustet henne med et massivt arsenal av våpen. Vi snakker om intet mindre enn 26 ulike våpen, alle med sekundære(og i blant tertiære) funksjoner som for eksempel røntgenskanning og illusjonsfremkallende ammunisjon. Og man kan også selvfølgelig, som i Halo 2, ha to mindre våpen oppe samtidig.

Men selv om Perfect Dark Zero på papiret ser ut som et virkelig omfangsrikt og nytenkende spill i en ellers mettet sjanger, fikk jeg ikke helt det førsteinntrykket jeg hadde håpet. Det er fremfor alt spillets grafiske aspekt som ble møtt med skepsis av mange. Spillet er absolutt ikke stygt, men det finnes heller ikke så mange imponerende element, samtidig som bildeoppdateringen ofte "lagget" og skyggene så kantete ut. Det fantes likevel enkeltsekvenser der jeg mistet pusten, spesielt de større slagene der eksplosjoner og lekre partikkeleffekter fylte skjermen med grafiske godbiter i et forrykende tempo. Dette kan vi takke utviklerens danske programmerer av spesialeffekter, Bjørn Madsen, for. Han syns for øvrig ikke at Perfect Dark Zero har blitt like bra behandlet som andre spill.
- Om vi ser på det som de andre (les: Sony) har vist frem, har det stort sett vært et kjempestort trylletriks, sier han ivrig. Vi har utelukkende vist frem spillet i dets nåværende form. Det er en vanskelig og urettferdig kamp, men vi er sikre på at spillet vil imponere alle når det er ferdig.

Men det grafiske er dessverre ikke det eneste som gav næring til min skepsis når det gjaldt spillets endelige kvalitet. Den versjonen av Perfect Dark Zero som vi fikk i hendene svømte i et hav av dumme feil, der fysikken ofte feilet, og den kunstige intelligensen lå på nivå med hjernekapasiteten hos en hamster. Og da mener jeg ikke de mer intelligente hamsterne jeg har truffet. Problemene gjaldt både enspiller- og flerspillerdelene der spesielt den sistnevnte ofte var helt uspillbar med feilaktig registrering av antall døde og forsinkede dødsanimasjoner. Dette er naturligvis feil som kan forventes i en tidlig versjon av spillet, og selv om min spilletid med det velpolerte Kameo sikkert ødela mitt standardnivå, gjorde disse feilene at man ikke fikk det beste inntrykket av Perfect Dark Zero. Rare har tross alt bare litt over en måned igjen, og la meg si det veldig enkelt; de har forferdelig mye å gjøre.

Tidspresset har i løpet av arbeidets gang påvirket innholdet i Perfect Dark Zero. Den meget viktige flerspillerdelen har blitt skrudd ned fra 50 til 32 personer, mens det såkalte Kill TV, som skulle la publikum se verdens beste superagenter nedlegge hverandre på de virtuelle arenaene, er tatt bort. Spillets kooperative del har heldigvis hengt med, og de onlinemessige spillmulighetene kommer til å bli en utrolig viktig kjerne for Perfect Dark Zeros eventuelle framgang.
- Det har vært et teknisk helvete å få det i gang, forteller Bjørn Madsen, og med en fullstendig innebygd Havok 3 fysikkmotor, enorme baner og tonnevis av fiender, er utsagnet ikke spesielt overraskende. Selv om Rare grunnla trenden med kooperative spill i førstepersons-skytesjangeren var det Bungie som gjorde det til en forutsetning for at et FPS på konsoll skal lykkes. Nå er det opp til den britiske utvikleren å vise på alvor hvordan denne populære modusen kan utnyttes til sitt fulle potensial, en utfordring man ikke fnyser av i første omgang. Majoriteten av spillets 13 enspillerbaner er skreddersydde for kooperativt spill der den andre spilleren overtar en ellers datastyrt person. Det beste eksempelet foregikk i den futuristiske storbyen der Joanna Dark skal beskytte sin far, Jack Dark, fra taket mens Jack selv skyter seg gjennom fiender flere etasjer nede. Den ene spilleren tar altså rollen som Jack og sammen kan man da ta utfordringen. Med mange ulike muligheter og strategier å velge mellom skal nok dette gi de mer blodtørstige tilhengerne av sjangeren noe å gjøre, men hvor langt spillets normale flerspillerdel når, virker foreløpig veldig usikkert.

Med to helt ulike moduser, den sedvanlige deathmatchdelen og den Counter Strike-inspirerte Dark Ops, burde Perfect Dark Zero kunne tilfredsstille alles behov. Men selv følte jeg ingenting av det normale adrenalinrushet som det hederlige Counter Strike pleier å levere i blodårene. Hvorvidt dette skyldes den overveldende mengden småfeil eller om det helt enkelt er et spørsmål om dårlig design, er umulig å si med såpass begrenset spilletid. Jeg kan likevel med sikkerhet si at feilene naturligvis har gjort sitt til å gjøre mitt inntrykk av den etterlengtede tittelen dårligere.

Men nå skal jeg ikke ta rollen som dommedagsprofet, Rare har tross alt kommet langt etter den ustabile MTV-presentasjonen. Det er ofte i innspurten at et spillprosjekt løsner de største, hardeste og vanskeligste knutene. Det er heller ikke uvanlig at et spill på kort tid forvandler seg fra noe halvveis til noe makeløst, noe som i ekstra høy utstrekning gjelder for spill til nye konsoller. Men jeg kan bare konstatere at det ligger en hel del press på den britiske utvikleren som etter en generasjon men skuffelser nå har sjansen til å bevise sin fordums stolthet. Den kommende måneden vil innebære massevis av blod, svette og tårer for Rare. Perfect Dark Zero har massevis av potensiale, ingen diskusjon der, og med en god dose hardt arbeid har spillet muligheten for å kunne forvandle seg fra den stygge andungen til en vakker og grasiøs svane. Vakker og grasiøs er i det minste heltinnen, og det er bare å håpe på at spillet blir henne verdig.