Peter Pan & Wendy

Disneys Peter Pan var en av de mest betydningsfulle filmene for meg som barn. Den mystiske åpningen, den magiske presentasjonen og den fantastiske musikken var et av mange lanseringspunkter for denne fremtidige filmelskeren, og den dag i dag holder jeg den i høyeste respekt. Nå som klassikeren fra 1953 er nok et offer for Disney-nyinnspillingsfabrikken, er det igjen på tide å bestemme om dette er et tilfelle av vandalisert kultur eller et forbedret verk? Ingen av delene, viser det seg. Det er ikke imponerende, men det er heller ikke den totale katastrofen du forventer etter, for eksempel, den forferdelige nytolkningen av Pinocchio. Jeg har faktisk ikke noe imot å se forskjellige versjoner av J.M. Barries fortellinger, og det er noen gode øyeblikk i David Lowerys nye versjon.

Det er en spektakulær siste akt som faktisk fanget min interesse, og Daniel Harts musikk er fantastisk eventyrlig. Barna i husholdningen vil imidlertid mest sannsynlig miste interessen for de kjedelige fargene og rare vendinger som historien tar. De voksne vil derimot sikkert bli fascinert av noen nye elementer som gjør handlingen litt rikere: her henter filmskaperne litt inspirasjon fra de mørkere hjørnene i historien og leker med teorier som interessant nok får Peter Pan til å se litt mer ut som en potensiell antagonist i historien. Den utspekulerte kaptein Krok får til og med en hulkende historie for å gjøre ham mer sympatisk, men disse bakgrunnshistoriene gjør også historien mindre leken og mer ujevn i tonen enn originalen. Krokodillescenen er et godt eksempel på dette.

Jude Law gjør sitt beste for å gi sin onde kaptein litt mer dimensjon, men det er ganske kjedelig skuespill generelt. Alexander Molony er dessverre ekstremt blek og tørr som vår nye Peter Pan, og Yara Shahidi er veldig anonym som den ellers enstonige lille Tingeling. Merkelig nok gir Ever Anderson voldsomheten i rollen som Wendy. Filmskaperne har tatt karakteren lenger bort fra morsrollen for å gjøre henne mer rampete som guttene, noe som gjør henne mer til en aktiv sverdsvingende heltinne, men også gjør henne til en mer spredt karakter. Hun mangler rett og slett originalens vidd, og samspillet mellom henne og Pan er i beste fall flatt.

Imidlertid klarer Peter Pan & Wendy å fortelle sin egen versjon av frykten og fordelene ved å vokse opp, selv om den er mer utvannet enn filmen fra 1953. Det føles som David Lowery faktisk hadde noe mer å si med sin godnatthistorie enn resten av Disneys andpustne nyinnspillingskatalog, og det er noen severdige øyeblikk som prøver å bryte seg bort fra Disneys animasjonsfilm. Det er bare det at det ikke helt går hele veien ettersom det mangler mer av sitt eget eventyrstøv. Vel, det er i det minste ikke den verste Peter Pan-tolkningen der ute. Ikke sant, 2015 er Pan?