Pillars of Eternity

Jeg var 9 år gammel da det første Baldur's Gate ble gitt ut. Etter mye mas fikk jeg lov til å spille det på søskenbarnet mitt sin PC, og det forandret alt. Valgfriheten til å spille den typen figur jeg ville, den rike historien, alle de interessante figurene jeg møtte på, følelsen av en tilnærmet åpen verden. Fra den dagen var jeg solgt på isometriske rollespill.

Sytten år senere sitter jeg med Pillars of Eternity, og ingenting har forandret seg. Det var ikke bare nostalgi som gjorde at jeg elsket isometriske spill som liten, det har noe for seg. Det er en tanke jeg tror jeg deler med de 77 000 menneskene som var med å støtte Obsidian Entertainment da de lanserte ideen om rollespillet Project Eternity på Kickstarter. De mente at den typen spill fortsatt kunne være relevant for dagens spillmarked, men ingen utgivere var enig. Project Eternity endte opp med å bli det mest innbringende Kickstarter-prosjektet på den tiden med nesten fire millioner dollar innsamlet. Det virket ikke som at fansen lot seg avskrekke av at alt Obsidian egentlig hadde var en idé. Jeg var selv med å støtte Project Eternity med det lille jeg kunne avse for tre år siden. Det jeg og de 77 000 andre håpet på var et spill som kunne måle seg med de store isometriske spillene vi elsket.

Etter tre år med utvikling blir Pillars of Eternity lansert og det er alt vi har håpet på. Stemningen, gameplay og den dype historien, alt er der. Pillars of Eternity lever opp til forventningene, men det overgår dem ikke. De klassiske isometriske formlene er fulgt men ikke forsøkt nyskapt. Gameplay er smidig og balansert, men tilfører ikke noe nytt. Historien er deilig komplisert og fortelles i små drypp, men av og til skinner inspirasjonskildene gjennom.

Ikke misforstå, jeg storkoser meg med Pillars of Eternity og jeg ønsker å rose det opp i skyene, så la meg fortelle hva jeg elsker og ikke elsker med spillet.

Først og fremst så elsker jeg grafikken. De nydelige håndtegnede bakgrunnene blander seg perfekt med de animerte 3D-figurene og byr på en visuell stil med skarpe farger og en detaljrikdom andre stiler kan se langt etter. Som en forlengelse av dette er banedesignet utrolig bra med interaktive elementer sømløst integrert i bakgrunnen. Ofte fører dette til at man må bedrive litt pixelhunting for å finne ut hva man kan åpne og hva som er pynt, men det bryr meg ikke så mye. Det jeg synes er et større minus er at banene ofte føles veldig kompakte. Spesielt uteområdene føles som om de bare eksisterer for å reises gjennom, med kanskje en eller tre fiendeklynger man kan drepe på veien.

Gameplay er hektisk og tilfredstillende. Man skulle trodd at muligheten for å pause kamp når som helst ville gjøre spillet for enkelt, men det er ikke alltid tilfellet. Idet man starter en kamp igjen føles det som om alt skjer på en gang, og møysommelige planer kan rakne på få sekunder. Denne start/stopp-mekanikken fungerer like godt i Pillars of Eternity som det gjorde i de opprinnelige isometriske rollespillene, med mange verktøy man kan bruke til å styre kampene. Det har derimot ikke blitt gjort noen forsøk på å fornye formelen. Muligheten til å sette egenskaper eller magi i kø hadde vært kjekt, slik at figurene ikke bare gjør en og en ting av gangen.

Historien er utrolig godt fortalt og byr på et originalt univers med steder, raser og kultur som det er fornøyelig å fordype seg i. Pillars of Eternity utspiller seg i landet Dyrwood og byr på en mytologi som omhandler sjeler og reinkarnasjon. Alt fra hvilke guder som blir tilbedt til vitenskap knyttes på en eller annen måte opp mot dette med sjeler. Hovedhistorien blir fortalt gradvis på en slik måte at man får de svarene man trenger helt naturlig. Samtaler føles aldri som ren informasjonsdumping og mye av bakgrunnshistorien er såpass interessant at jeg skulle ønske det fantes et eget spill eller kampanje om det også. Hele Pillars of Eternity renner over av Obsidian Entertainment sin karakteristiske sjarm når det kommer til fortellerteknikk og alt fra figurene man møter til samtaler mellom tilfeldige statister er godt skrevet. Det eneste jeg kan trekke ned på er at enkelte ting er veldig tydelig inspirert av tidligere isometriske spill, på en slik måte at jeg føler det er mer kopiering enn hyllest. Hovedbyen Defiance, for eksempel, har så lik layout og tematikk til Athkatla fra Baldur's Gate 2 at jeg syns det egentlig blir litt rart.

Når det kommer til innhold har Pillars of Eternity mye å tilby. Ved siden av hovedhistorien er Dyrwood fylt av sideoppdrag som ofte er like interessante, om noe kortere, enn de større oppdragene man får. Alle figurene man kan ha med på laget sitt har også noe å tilby og det skal godt gjøres å kjede seg i Pillars of Eternity. Ganske tidlig i spillet arver man et nedsarvet slott som man kan pusse opp igjen og bruke som base. Dette er noe fansen etterspurte tidlig, men jeg synes ikke det er gjennomført så veldig bra. Måten man får slottet føles påtvunget og ettersom all interaksjon med slottet kan skje telepatisk via en meny så er det ikke ofte man trenger å fysisk dra tilbake dit, som fjerner en god del av poenget med å ha en slik base. Det jeg tror fansen ønsket seg var noe lignende slottet man kan styre i Baldur's Gate 2. I stedet fikk vi et veldig upersonlig pengesug.

Utover det er jeg strålende fornøyd med spillet. Musikken og stemmeskuespillet er på topp, monstrene man møter på er gøy å slåss mot og mange av kampene krever en god del tenking og strategi for at man skal overleve. Klassene er godt balanserte og idet man går opp i nivå kan man differensiere klassene med hvilke talenter man velger. Min tyv, for eksempel, har endt opp med å bli en fekter som mer enn måler seg i tvekamp med selv de mektigste motstanderne.

Jeg har veldig lyst til å gi Pillars of Eternity full pott. Jeg elsker det like mye som jeg har elsket tidligere isometriske rollespill. Nettopp derfor føler jeg at jeg ikke kan kalle Pillars of Eternity for et perfekt rollespill. Det er minst like bra som rollespillene som kom ut for sytten år siden, men ikke bedre. En liten del av meg ønsker at den ventetiden som har vært hadde gitt Obsidian noen nye ideer. I stedet blir Pillars of Eternity et kjærlighetsbarn. Vi får akkurat det vi har savnet fra de gamle isometriske rollespillene, og i den forstand er det vellykket. Jeg ønsker meg likevel noe mer, det lille ekstra. Det kommer derimot ikke til å stoppe meg fra å spille Pillars of Eternity til jeg har melket det for alt av innhold, og deretter gå tilbake til Baldur's Gate-serien for tusenene gang.