Plants vs Zombies: Garden Warfare 2

Braaaains! Jeg hører ropene fra buskene, og skynder meg med å lade opp våpenet mitt. Sekundet senere er jeg omringet av mumlende, grå zombier på alle kanter. Jeg lar meg likevel ikke stresse og går til motangrep. TV-skjermen fylles med farger og jeg glemmer med ett hverdagens bekymringer og utfordringer. Jeg sitter helt oppslukt i sofaen med Xbox One-kontrolleren i hendene. Jeg er full av adrenalin og ser meg rundt etter flere fiender å knekken på, vill i blikket. Velkommen til en skikkelig tidstyv. Velkommen til Plants vs Zombies: Garden Warfare 2.

At jeg kom til å like dette spillet var jeg forberedt på. Jeg digget nemlig forgjengeren. Med barnlig glede klarte den første Garden Warfare-spillet å tilføre skytesjangeren noe nytt, samtidig som lange killstreaks og balanserte klasser gjorde opplevelsen både dyp og avhengighetsskapende. Det var både overraskende og imponerende, med tanke på at serien er basert på et tower defence-spill de fleste forbinder med mobiltelefonen. Det hadde ingen intrekat sci-fi-historie eller terrorister som skulle fanges. Ingen lange cutscenes eller politiske undertoner. Det var heller fargerikt og uhøytidelig, og skikkelig morsomt.

Det første spillet var riktig nok bygget som et rent mulitplayer-spill, og i lys av dette starter oppfølgeren på et annet vis. Du kastes rett ut i det her også, men du er ikke online helt på starten. Du har inntatt rollen som den velkjente Solsikke-blomsten, som må rømme gjennom byen med zombier i hælene. Du ender opp fanget i en sirkel, og blir i siste liten reddet av Dave og hans flyvende trailer. Deretter fraktes du til "Battleyard Battleground" og spillet starter for alvor.

Battleyard Battleground er plassen der krigen mellom plantene og zombiene utspiller seg. En slagmark kan man vel kalle det. I den ene enden finner man blomstenes base, og i den andre zombienes. Du slippes ned i blomsterbasen, og du skjønner raskt at dette er noe mer enn en oppusset versjon av forgjengeren. Her får du ikke bare en flerspiller, men også solo-oppdrag. Etter hvert som man jobber seg fremover åpnes nye deler av leirene, og du får flere oppdrag å bryne seg på. Du øker i level, tjener penger til oppgraderinger og lærer det de ulike figurene å kjenne.

I tillegg har naturligvis rollegalleriet vokst. Både plantene og zombiene har fått tre nye medlemmer, og de fyller alle sin egen rolle i universet. Blant plantene ble Kernel Corn raskt en favoritt. Fyren er en diger maisplante, som har et imponerende arsenal av våpen. I likhet med de andre figurene har dessuten Kernel Corn flere spesialegenskaper og oppgraderinger knyttet til seg, og en masse forskjellige kostymer. Disse kan låser du opp underveis, men du kan også være heldig å få dem i sticker packs du kjøper med opptjent valuta. Ellers har plantenes hær fått tilskudd av Rose og Citron. Førstnevnte er en feminin rose med gode evner innenfor langskudd, mens sistnevnte er en slags krabbelignende appelsin.

På zombienes side er nykommerne Pylon Imp, Super Brainz og Captain Deadbeard. Her falt førstnevnte mest i smak hos meg. Hr. Imp har hendige bomber og kan hoppe som agentene i The Matrix og skyte rundt seg i sirkler. Han kan også tilkalle en råtøff robotdrakt fra himmelen, som i Titanfall. Denne kraftige drakten gjorde ham til min favoritt, men i likhet med alle klassene har også de nye figurene både fordeler og svakheter. Derfor gjelder det å finne figurene som passer akkurat din spillestil, og utviklerne hos Popcap har vært flinke med balansen. Så langt har i hvert fall ikke jeg sett noen klare tendenser til at enkelte figurer er mer populære enn andre, og dét er imponerende at de har fått til.

For når solo-oppdragene er unnagjort er det jo over nett moroa skjer. Det er støtte for split-screen hvis dere er flere, og alle de typiske spillmoduser for skytespill er representer. De har alternative navn som Team Vanquish", "Turf Takeover", "Gnome Bomb" og " Vanquish Confirmed, men de fungerer på samme gode måte som i CoD og lignende titler. På toppen av dette finnes det hele tolv forskjellige kart å spille på, som alle er varierte og nokså store.

Brettdesignet er for øvrig gjennomtenkt og gjennomgående bra. Man har kart som innbyr til totalt kaos, såvel som mer strategiske kart der man med fordel samarbeider med hverandre. Utover de klassiske modusene har man også "Garden Ops", kjent fra det første spillet, som går ut på å forsvare en sone mot bølge etter bølge av fiender. Het kan man sette ut vakttårn og den slags, slik at modusen på mange måter minner om Horde fra Gears of War-serien. Det er skikkelig avhengighetsskapende, og man kan til og med spille solo om man vil. Flere av solo-oppdragene på zombie-siden er nemlig Garden Ops-oppdrag, der man spiller med datastyrte medspillere som bruker dine egne oppgraderte figurer.

Å hoppe mellom zombiene og planetene er nemlig såre enkelt. Hver av leirene har reklameplakater for motstanderne armé (utrolig nok), som lar deg skifte side etter eget ønske. Begge leirene har dessuten samme layout, selv om det visuelle designet og de forskjellige solo-oppdragene naturligvis er ulike. Du gjør definitivt lurt i å teste ut disse solo-oppdragene og ikke bare spille online, da oppdragene både er varierte og morsomme. De har ofte imponerende bosskamper på slutten og hvis du spiller med venner og skrur opp vanskelighetsgraden til "Hard" eller "CRRRAAAZY" har dere noe som vil holde dere opptatt og underholdt i lang tid fremover. På toppen av dette kommer altså online-spillingen, for ikke å snakke om alle de gjemte skattene du kan spore opp ute i ingenmannsland mellom basene.

Totalt sett kan man si at Plants vs Zombies: Garden Warfare 2 har alt som gjorde forgjengeren så bra, pluss en masse ekstra. Alt har dessuten en herlig, fargerik og sjarmerende innpakning, og både gameplay og spillbalanse sitter som et skudd. Dette er et spill som får tiden til å fly, og det skal godt gjøres å ikke finne en figur som passer din spillestil.

I det hele tatt er Plants vs Zombies: Garden Warfare 2 skikkelig fornøyelig. Med forgjengeren traff Popcap overraskende godt, og her beviser de at det ikke var en tilfeldighet. Det er ikke grensesprengene annerledes enn det første spillet, men det er raffinert og utbedret i alle ledd. Det er også veldig unikt hvis man bruker de andre skytespillene i bransjen til å sammenligne med, uten at kvaliteten har blitt ofret. Hvis du er på utkikk etter et lettbeint, fargerikt og sjarmerende skytespill, som har kvalitetene sjangeren krever selv om det ikke tar seg selv så alvorlig, er 25. februar en dato verdt å merke seg. Da kommer nemlig Plants vs Zombies: Garden Warfare 2 til både PC, PS4 og Xbox One.