Det var flere scenarioer jeg så for meg som mer sannsynlige enn at jeg noensinne skulle få en Nintendo Switch. En milliongevinst i Lotto. Et anerkjennende håndtrykk fra min far. Et hjerteinfarkt idet min far overrekker sin milliongevinst i Lotto gjennom et anerkjennende håndtrykk. Hva som helst, men aldri en Switch. Det er jo sånt som skjer med andre. Jeg er for gammel, eller for ung.
Jeg ble likevel positivt overrasket. Fra øyeblikket jeg startet maskinen og valgte et spill gikk det knapt et minutt før jeg kunne spille. Dette er hva alle konsoller burde være, og nøyaktig derfor konsollene var det foretrukne valget for folk som bare ville spille i utgangspunktet. For å innvie denne nye investeringen satt jeg meg ned med Pode, fra det norske utviklerlaget Henchman & Goon.
Pode er i all hovedsak et samarbeidsspill. Jeg er derimot av den oppfatning at ingenting ødelegger en spillopplevelse mer enn andre mennesker, og valgte å spille alene. Ikke at det så ut til å bety noe siden å spille selv ikke byr på noen ekstra utfordringer. Spillet har heller ikke noen dialog og man slipper et manus skrevet for to personer, og dermed den skuffende følelsen av å gå på restaurant alene.
Hvis man er kjent med plattformere er det ikke mye fremmed å finne her. Mange gåter involverer knapper og steiner, men også noen oppfinnsomme teleporteringsevner. I tråd med spillets tematikk er det noen soldrevne gåter å finne i den sentrale mekanikken. Hvert rom man trer inn i er tilsynelatende detaljfattig, og man bruker figurene til å puste liv i de stumme omgivelsene.
Det er svært tilfredsstillende å se det kirkegårdsdøde miljøet bli grønt og frodig, men dette fargerike spetakkelet har også noen torner. Selv om spillet er pent blir det stundom veldig visuelt travelt. Jeg opplevde ofte at veien videre var vanskelig å finne når skjermen ble fylt til randen av Ibsens buskevekster.
Den fastlåste kameravinkelen har også noen vorter. Man beveger seg oftest innover i rommet, og noen tilfeller krever at man beveger seg over plattformen mot kameraet, eller utover og diagonalt. Det er et sant ork å bedømme avstand på denne måten, og blir som å kaste dart baklengs.
Pode har også et forunderlig forhold til logikk. Nå er jeg smertelig klar over hvor subjektivt slike ting er, og spillet gjør en viss innsats for å hjelpe til med illustrerende hint, men de går rett over hodet mitt. Jeg vil mene at det siste tiåret med videospill og emojis har hardkodet de fleste av oss til å øyeblikkelig forstå billedlige instruksjoner, og jeg opplever Pode som svak på dette.
En verkebyll av en gåte satt meg fast i nærmere seks timer, hvor jeg var av den oppfatningen av at jeg holdt på med en musikkgåte. Det var det ikke, og jeg klandrer virkelig ikke meg selv for å tro det når måten å utforske denne på involverte noe som lignet et pipeorgel og forskjellige tonehøyder.
Jeg er aldri fremmed for muligheten om at jeg er en idiot. Det var flere tilfeller hvor jeg begynte å overtenke løsningene, og det er kanskje meningen at to hoder skal jobbe sammen. Jeg stiller meg derimot på single player-bakbeina mine og, likesom Per og Veronica Orderud, nekter straffeskyld. Heldigvis var utvikleren ikke vond å be om hjelp, og noen timer på Twitter og en walkthrough senere var jeg snart ute av gjørma.
Tross sitt svært barnevennlige utseende gjorde Pode et svært godt inntrykk på meg. Uten en eneste setning skrevet dialog klarer handlingen å danne en sammenhengende fortelling. Det er slikt Ernest Hemingway ville satt pris på - «vis, ikke fortell.» En stødig regisserende hånd har vært på ferde her, og tematikken rundt vekst og samarbeid er gjennomgående i spillet.
Om fortellingen er spennende er derimot en annen sak. Det er ikke noe preg av risiko eller odds over det hele, og personlig synes jeg det hadde gagnet figurene. Søte som de er, så opplever jeg figurene som bare det; figurer. Foruten evnene deres er det lite å si på dem, men når spillet var over ble jeg likevel litt rørt, og måtte på treningssenteret for å løfte vekter etterpå.
På tross av sitt tempodrepende forhold til logikk og frustrerende kameraarbeid, er Pode et kompetent strukturert plattformspill. Den sentrale mekanikken er like tilfredsstillende som å poppe bobleplast, og forener tema og gameplay i et velsignet ekteskap. Handling og følelser gjør seg forstått utelukkende gjennom bilder og kroppsspråk, og for en selverklært spillkritiker er dette nært en toppkarakter.