Jeg har alltid hatt et nærmere forhold til Pokémon-serien enn de fleste av mine bekjente. Da snakker jeg ikke om barneskoletiden, for da spilte alle Pokémon. Jeg har nemlig kost meg mye med rollespillene fra Nintendo i senere tid, selv om de siste spillene i serien ikke har hatt så mye nytt å by på. Så kommer Pokémon Conquest, en såkalt spin-off. Det betyr at selv om vi får gjensyn med både Pikachu og Piplup, får vi ikke det velkjente gameplayet fra for eksempel Pokémon Black/White
I Pokémon Conquest spiller du som en krigsherre. En krigsherre som kjemper med små søte dyr som gjemmer seg inne i røde og hvite baller. Dette er altså ingen realistisk tolkning av krig, og handlingen forblir meget simpel hele veien. Du er lederen over byen Aurora, og siden du er en krigsherre er din oppgave å erobre hele regionen Ransei. Men du er også den utvalgte, noe som betyr at kun du kan erobre alt og alle, så hvorfor alle de andre krigsherrene gidder å prøve engang vet ikke jeg.
Men hadde det ikke vært for dem, hadde det ikke vært mye til spill å snakke om. Gameplayet i Pokémon Conquest er delt opp i to deler: Kamper og verdenskart. I verdenskartet ser du hele Ransei-regionen ovenfra, og her kan du holde styr på byene dine, og fordele krigere for å beskytte dem. Når du har beseiret en ny by, kan du begynne å ta i bruk dens goder. For eksempel fant jeg en liten hule i Auroras naboby som inneholdt noen nye krigere jeg kunne rekruttere hvis jeg klarte å slå dem med mindre enn fire trekk.
Kampene minner om sjakk. Miljøene er formet som rutenett, og posisjonen på dine lommemonstre er minst like viktig som å dele ut mest skade. Charmander for eksempel, kan kun angripe to ruter foran seg. Dette betyr at det må være minst en rute mellom Charmander og motstanderen. Eevee derimot, vil angripe ruten direkte ovenfor seg, og alle de andre skapningene har også sine egne angrepstyper som gjør taktisk plassering på slagmarken til et must.
Når du overtar en by forandres kampene litt. Da ligger ikke lenger fokuset på kun å skulle ta ut alle av motstanderens Pokémon, og slagmarken får flere flagg som må overtas. Dette gjøres ved å stå i nærheten av dem, og du vinner når du har holdt flaggene i fem runder, eller når det kun er dine Pokémon som står igjen.
I originale Pokémon spiller elementene en stor rolle. Har du en ild-Pokémon har du overtaket på gress-typer, mens gress til gjengjeld gjør en enkel jobb ut av vann-Pokémon. Disse reglene gjelder fortsatt, men ikke i like stor grad. Det har ikke så mye å si hvilke Pokémon du tar med inn i kamp, i stedet ligger fokuset på antallet lommemonstre du har, og hvor høyt de har klatret på nivåstigen.
Spillet er relativt enkelt, og det skal godt gjøres å bli sittende fast. Likevel finnes det flere brett som tvinger deg å tenke taktisk - det er her spillet virkelig skinner. Det kunne gjerne vært fler av disse, og mens du venter på det neste utfordrende brettet, skal du kjempe deg gjennom utallige uinspirerte brett som ikke gir noen slags form for utfordring.
Handlingen i Pokémon Conquest er like tynn som flatbrød. Jeg klarer ikke bry meg om det faktum at jeg er den utvalgte, og i stedet for å kjede meg gjennom lange dialogsekvenser, har jeg heller lyst til å ta over enda en by. Til gjengjeld får du et spill stappet med så mye innhold at det skal godt gjøres å se alt. Til og med når du er ferdig med hovedhistorien, får du tilgang til rundt 30 ekstraoppdrag. Når disse er gjort får du et siste oppdrag som mer eller mindre fungerer som et helt nytt spill. Her får du mye for pengene.
Visuelt sett er ikke Pokémon Conquest en fryd for øynene. Det er ikke stygt, men pikselgrafikk er ikke laget for å fungere i 3D-miljøer. Når kameraet da zoomer inn og ut, og roterer rundt pikselgrafikken, blir den utydelig og rotete. Det samme gjaldt i Pokémon Black/White, men ikke i like stor grad. Spillet har også flere animasjoner som er altfor lange, og for ofte tvinges du til å sitte og vente til animasjonen er ferdig før du får fortsette spillet.
Alt i alt er Pokémon Conquest en artig spin-off med noen mindre problemer. Jeg liker en god historie, og selv om Pokémon-serien ikke pleier å vinne noen priser for handlingen, pleier jeg ikke å trykke meg gjennom teksten av den grunn. Det gjorde jeg her, men er du glad i å spille litt taktisk bør du kunne overse den tynne handlingen til fordel for en artig og taktisk spillopplevelse.