Pokémon: Let's Go Pikachu!/Let's Go Eevee!

For mange av oss utgjør Pokémon en bestemt del av vårt kulturelle DNA. Det lyder som en platthet, men det er så sant som det er sagt, hvorvidt det er å stå tidlig opp lørdags morgen for å se Ash Ketchums nyste eventyr i TV-serien, å bytte Pokémon-kort på skolen eller å sitte klistret til Gameboy-skjermen og se Dragonair langt om lenge utvikle seg, så har Pokémon erobret populærkulturen, og er blant de få fenomener som virkelig kan kalle seg selv "verdensomspennende". Til tross for dette dabbet interessen for lommemonstrene sakte men sikkert av... helt frem til sommeren 2016.

Pokémon Go tok verden med storm, og dermed var Pokémon overalt - igjen. For mange var det snakk om et allestedsnærværende déja vú, og plutselig fikk kortene nye ben å gå på, plutselig dukket TV-serien opp som fast inventar i helgene. Som den mystiske kjempen i Twin Peaks sier; "It's happening again". Og det er kun naturlig at Nintendo ønsker å sko seg på denne nyfunnede populariteten, og trekke til seg de nye spillerne som har dukket opp takket være Go. Sånn ble Pokémon Let's Go født, det første relativt tradisjonelle Pokémon-spillet til en hjemmekonsoll, men viktigst av alt er det et ekteskap mellom Pokémon Go sin tilgjengelighet og seriens tradisjonelle formel.

Og la oss egentlig bare starte der - fordi er Pokémon Let's Go (som fås i både Pikachu- og Eevee-form) egentlig et tradisjonelt Pokémon-spill? Se, det er nemlig et uhyre komplekst spørsmål, og det umiddelbare svaret er både ja og nei. Som du sikkert vet er spillet basert på Pokemon Yellow, og følger den gjenkjennelige formelen hvor du starter hjemme, og gradvis beveger deg på tvers av spillets verden samtidig med at du fanger Pokémon, kjemper mot trenere, løser enkle puslespill og gåter og ender til slutt opp i Pokémon-ligaen. Så langt så godt, men det er snarere mellom disse kjente strukturene at forskjellene gjør seg gjeldende.

Som Pokémon-trener er det naturligvis din jobb å stå klar med en ambisiøs og veltrent rekke med Pokémon, som kan kjempe mot og beseire andre trenere. Disse er plassert rundt omkring i spillets verden, og akkurat som før er visse elementer effektive mot andre, men samtlige andre statistikker som Strength, Agility, Special Defence osv har blitt samlet i Pokémon Go-statistikken "CP", som utgjør et vesens samlede kampstyrke. Du kjemper, du vinner, alt er ved det gamle, men det er måten du anskaffer deg dine Pokémon på som er markant annerledes, og som sannsynligvis blir det mest splittende aspektet i Let's Go. Pokémon dukker ikke opp tilfeldig i gresset, men manifesterer seg fysisk rundt omkring i verdenen, akkurat som i Go. Du kan dermed velge og vrake mellom de du har, og ser du en du vil ha, så er det bare å løpe bort til den for starte en kamp. Eller "kamp" er kanskje å overdrive, for selv det å møte en vill Pokémon er akkurat som i Pokémon Go snarere enn som i de tradisjonelle kapitler. Du kan kaste Poké Balls, gjøre de mer seiglivede og rebelske vesnene mer mottagelige for menneskelig dominans via en rekke bær og... ja, ikke mye annet enn det.

Det er viktig å forstå at Nintendo har designet dette spillet spesifikt som en slags introduksjon til Pokémon-seriens kjernestrukturer, og de segmenter og elementer de har følt har vært for vanskelige å forstå, ja de har blitt strømlinjeformet for å gjøre hele opplevelsen lettere. Er det noe som appellerer til oss i Gamereactor? Nei, men rent strategisk er det et ganske genialt trekk, for nettopp ved å introdusere Let's Go bygger Nintendo og The Pokémon Company bro mellom mobilen og konsollen. Lider spillet under det? Nei, egentlig ikke. Nettopp det å bevege sin Joy-Con og kaste en Poké Ball på en Pokémon er uhyre tilfredsstillende, og det at de fysisk dukker opp i verdenen gjør at mye av den kunstige forlengelsen av spillet forsvinner. Det som trekker ned derimot er at den XPen man vanligvis får for å beseire ville Pokémon naturligvis forsvinner, og i stedet får samtlige av de Pókemon man har i sitt Party masse av XP hver gang du fanger en ny. Det setter et merkelig press på spilleren om å fange stort sett alt i syne, og det roter til balansen i spillet. Der finnes trenere som ønsker å "catch 'em all", og de som metodisk velger seg ut et lag med all-stars, men trenere som har 76 Caterpie liggende som utelukkende har blitt fanget for at laget ens kan stige i nivå? Eeeh...

Kampsystemet er heldigvis intakt, og det, kombinert med den simple men tilfredsstillende gleden av å fange enkelte Pokémon, gir fansen en litt annerledes men fortsatt ganske gjenkjennelig opplevelse. Selve balansen og vanskelighetsgraden er senket en smule, men du kan fortsatt få en utfordring hvis du ønsker det, og at spillet er mer tilgjengelig betyr ikke at du bare kan seile gjennom det uten å bruke tid på å sette sammen et brukbart lag med Pokémon. Du får rikelig med utfordring i Pokémon-ligaen, og fra rivalene dine (en du selv navngir og "Blue"), og etter du har fullført ligaen kan du prøve deg på såkalte Masters, som det finnes 150 av og de mestrer alle én spesifikk Pokémon. Det er med andre ord masse å gjøre, og det er uten å berøre de sosiale funksjonene. Det er nemlig mulig å finne online-kamper mot én spiller, eller en double-kamp sammen med en venn. Du kan også motta Mystery Gifts ved å ta din Switch med til spesifikke steder, samt overføre dine Pokémon til Poké Ball Plus-kontrolleren, og ta den med deg ut. Dessuten kan du overføre alle monstrene dine fra Pokémon Go til en spesiell hage hvor du kan leke med dem. I tillegg er hele, og vi mener hele spillet tilgjengelig via lokal co-op, ved å plassere Switch-konsollen i dockingstasjonen (eller håndholdt) og så vifte med en Joy-Con introduseres en ny spiller automatisk, og selv om de er tvunget til å følge med den originale spilleren, og "deler" ét sett Pokémon, så kan du i prinsippet spille hele spillet sammen med et barn, barnebarn, en partner eller en venn.

At tilgjengeligheten har vært i høysetet er tydelig fra start til slutt, og nettopp fordi Nintendo har satset så helhjertet på dette konseptet så føles det ganske vidunderlig, man vet hva man får, og spillet vet hva det er og hva det skal kunne - det er ganske lett å sette pris på, også hvis man er en garvet entusiast. Det som ikke er lett å forstå derimot, er at Nintendo har valgt å sette ganske avgjørende begrensninger for hvordan man kan styre Pokémon Let's Go. Som et av de absolutt eneste spillene på konsollen kan du slettes ikke bruke en Pro-kontroller, og ei heller to Joy-Cons - nei Let's Go kan kun styres med én enkelt enhet hvis konsollen er i dokket modus. Det vil si at du blir nødt til å sitte med én enkelt Joy-Con, også når du er alene, og dette ødelegger ikke bare innlevelsen, det er direkte fysisk slitsomt over tid. Nintendo har lansert en Poké Ball Plus-kontroller som leverer ytterligere innlevelse når du skal kaste en Poké Ball på Pokémon i villmarken, men den kan også brukes til å styre hele spillet. Du kan dermed velge mellom én Joy Con, én Poké Ball Plus eller å spille spillet i håndholdt modus. Det er ikke bare rigid, det hemmer muligheten for at alle slags spillere skal kunne nyte Let's Go, noe som er et merkverdig paradoks til hele konseptet bak.

Likevel greier Let's Go å overvinne selv disse praktiske irritasjonsmomentene med overskudd og sjarm, og mye av dette er takket være estetikken. Spillet basert på Pokemon Yellow, men verdenen er i 3D, den er detaljert og enormt fargerik. Det deler i virkeligheten estetisk identitet med nyere kapitler i den vanlige serien som Pokémon Sun/Moon, men takket være Switch-konsollens hestekrefter er det hele knivskarpt, også på en flott LG E8 der hjemme. Samtidig er kameraet fortsatt en smule isometrisk, som gir litt ekstra oversikt, og dette er nødvendig når man skal fange ville Pokémon. Samtidig er det mulig å komme tettere på grafikken enn noensinne før, for du kan nemlig interagere med dine Pokémon tett på, som å klappe dem, fore dem og kle dem ut. Hvis dette er sånn fremtidige Pokémon-spill ser ut, kommer ikke Nintendo til å høre en klage herfra i hvert fall. I tillegg er alle de klassiske Pokémon-melodiene tilstede, og de høres bedre ut enn noen gang før.

Så har Pokémon Let's Go overlevd dette ganske bestemte fokuset på tilgjengelighet og barnevennlighet? Så sannelig! Via lekker grafikk, fin online-integrasjon og lokal co-op, og en fantastisk underholdende struktur greier Let's Go å være et solid kapittel som meget vel kan introdusere et hav av nye spillere til hvordan de mer tradisjonelle spillene i serien fungerer. Som introduserende kapittel er det fabelaktig, og nettopp derfor blir de små feilene som er der - overfokuset på å fange enorme kvantiteter av Pokémon og det at man ikke kan spille nøyaktig som man vil - virkelig irriterende.