Predator: Hunting Grounds

Klokken er ti på kvelden, og jeg går inn i mitt første oppdrag som elitesoldat sammen med tre andre. Vi plasseres i utkanten av en frodig jungel hvor en gruppe fiender har satt opp baser mens de utvikler farlige gasser og gjør andre ting man ikke bør sette på CVen sin. Først blir vi satt til å finne en datamaskin for å finne ut hvor noen av fiendenes ledere er. Enkle saker når disse slemmingene ikke akkurat kan skryte av enorm intelligens heller. En helt middels opplevelse som nok vil gå raskt i glemmeboken min. Så hører jeg det. Den ikoniske klikkelyden mange Predator-fan nærmest får frysninger av. Jeg rekker nesten ikke å tenke tilbake til noen av de beste scenene fra filmene engang før et velkjent, trekantet lasersikte plutselig skinner i øynene mine. Men hvor kommer det fra? Øynene mine følger laserstrålen til opphavsstedet, og der - høyt oppe i det ene treet - blir det som frem til da bare har vært en slags bølgete uklarhet gradvis erstattet av en skikkelse både mennesker og xenomorpher har lært å frykte i over tretti år. Jeg spurter bak et tre millisekundet før en glødende kule ville smeltet seg rett gjennom hodet mitt. En av de andre på laget sier "Well, this mission certainly became much more interesting". Hun tok ordene ut av munnen min, for jeg sluttet ikke å spille før klokken ti morgenen etter.

Illfonic gjør nemlig ikke ting akkurat ekstremt annerledes fra Friday the 13th: The Game. Da snakker jeg ikke bare om at det atter en gang er snakk om et spill hvor fire personer samarbeider for å overleve i kamp mot en femte som kontrollerer en av filmhistoriens mest kjente figurer. Det vesle utviklerstudioet lykkes igjen med å levere en veldig enkel, men uansett utrolig underholdende, gameplaysyklus. Ender du opp med å spille som en av de fire vanlige soldatene blir du satt til å løse oppgaver alle som ikke har bodd i en hule de siste tretti årene har fått flere ganger før i spill. Enten det er å finne en bestemt gjenstand, beskytte et område over tid eller sprenge noe i fillebiter mens fiender som tydeligvis skyter gummikuler og kunne vært byttet ut med pappfigurer prøver å stoppe laget ditt. Og folk sier såkalte AA-spill (et sted mellom småspill og gigantene) ikke finnes lenger. Så hvordan i alle dager klarer Predator: Hunting Grounds å gripe såpass godt tak i meg at timene flyr? Hovedfiguren selv selvsagt.

For du kan nemlig aldri føle deg helt trygg i Predator: Hunting Grounds når du vet at det eneste oppdraget en person med digital kamuflasje, en laserkanon på skulderen, et spyd, sylskarpe kniver festet på armene, en dødelig frisbee og mer har er å jakte deg ned og rive ut ryggraden din. På den andre siden er det ekstremt kult å føle at du leker en slags kattens lek med musen som Predator, eller Yautja som skapningen kalles. Om du føler de fire andre virker litt for trygge kan du bruke stemmeimitatoren til å herme etter dem, legge ut bjørnefellelignende gjenstander eller bare deaktivere kamuflasjen i noen sekunder for å minne dem på at du fortsatt er der. Bare ikke bli altfor overmodig. Schwarzenegger og Glover er ikke de eneste som kan få det til å sprute grønt blod.

Uansett hvilken side du ender opp på får du etter hvert tilgang til et relativt imponerende våpenarsenal takket være et ganske gavmildt erfaringssystem som stadig åpner opp nytt skyts og nye ferdigheter. Hvor Predator-spilleren får leke seg med de aller fleste av franchisens utallige våpen og teknologier kan elitesoldatene utstyres med både automatrifler, hagler, skarpskytterrifler, SMGer, mitraljøser og granater som virkelig vil kunne skade den stygge mammapu...skapningen om man bruker dem riktig og samarbeider.

Det er tross alt en grunn til at man spiller fire mot en. Når solospilleren er veldig sterk, kan hoppe fra tre til tre takket være det meget flytende og lette parkoursystemet og har en rekke muligheter for å spre motstanderne på sier det seg selv at dette ikke er et spill for personer som ikke kan bli enige eller beskytte andre. Samtidig er Predator som regel sjanseløs om tre eller fire spillere er samlet. Begge sider kan velge mellom fire ulike klasser som har ulike helse-, utholdenhets- og hurtighets-nivåer, men uansett hvilken du velger skal det ikke ekstremt mye til for at angrep fra motparten dreper deg. Å vite at motstanderen ikke trenger mange sekundene på å sprenge eller kutte deg i småbiter får virkelig hjertet til å pumpe, mens å være denne trusselen skaper en maktfølelse få andre multiplayerspill kan levere.

Enkelte vil kanskje si at spillet er ubalansert når de taper, men etter over tjue timer med spillet vil jeg si at de to sidene er relativt jevne om de brukes riktig. Et tap skyldes som regel enten dårlig samarbeid mellom elitesoldatene eller dårlige vurderinger fra mannen eller kvinnen med rastafletter. Sistnevnte kan for eksempel være at det frister altfor mye å drepe skadede spillere med de meget voldelige og kule henrettelsesekvensene som lar deg henge et hode (med en ryggrad om du velger den måten som tar lengst tid og gir flest erfaringspoeng) mens resten av gruppen er i nærmeten, eller at du rett og slett ikke finner dem siden du ikke legger merke til tegnene fra naturen. Dere starter tross alt ikke ved siden av hverandre. Predator må se hvor skremte dyr kommer flyvende eller løpende fra, høre etter spillere som snakker sammen eller skudd, eller selvsagt bruke den infrarøde modusen på hjelmen med mindre den er skutt av tidligere eller soldatene har smurt seg inn med gjørme. Jeg har flere ganger klart å fullføre en kamp uten å møte på solospilleren engang, og som sagt er spillet langt fra like moro da, men dette blir stadig sjeldnere etter hvert som folk får mer erfaring.

Denne erfaringen gjør også opplevelsen generelt mye bedre siden det å spille mot et lag som virkelig vet hva de gjør eller en solospiller som vet akkurat hvordan man kan lykkes skaper uforglemmelige opplevelser. Verken jeg eller motstanderne mine vil nok glemme den gangen da bjørnefellen min bet seg fast i den ene elitesoldaten sekundet før jeg skjøt hodet av en annen med laserkanonen og fanget en tredje med det sammentrekkende nettet mens fjerdemann kom løpende fra den andre delen av basen uten noe håp om å rekke frem i tid. Stakkaren rakk akkurat å se meg rive ryggraden ut den siste partneren før jeg kastet meg over han også. Ellers har vi de gangene jeg har holdt pusten etter at Predator har aktivert selvmordsbomben sekundet før vi satte inn nådestøtet. Å høre den onde latteren spre seg gjennom jungelen mens atombomben teller ned og en av soldatene kanskje blir inne i faresirkelen i håp om å matche fire symboler og deaktivere den før store deler av kartet blir svøpt i flammer og dreper alt som er i nærheten slutter aldri å øke pulsen til et farlig nivå.

Eller..aldri er en overdrivelse, for Illfonic sliter dessverre med de samme problemene som gjorde sitt for at mange ga opp Friday the 13th. Selv om Sony er utgiver av dette spillet snakker vi fortsatt ikke om et spill som lever helt opp til dagens standard når det gjelder nærmest alt det tekniske. Visuelt kan Predator: Hunting Grounds lett kunne forveksles med et spill fra slutten av PS3-generasjonen til tider, mens bildeoppdateringen fortsatt sliter en del til tider selv om den nyeste oppdateringen gjorde det litt bedre. Dette kan også sies om matchmakingen. De første tre dagene måtte jeg vente i minst ett minutt om jeg ville være en elitesoldat, og jeg mistet tellingen på antall ganger det tok ti minutter før en åpning som Predator dukket opp. På toppen av det hele har jeg lidd meg gjennom lagproblemer på serversiden, visuelle glitcher, problemer i menyene og ikke minst at vi i skrivende stund fortsatt ikke kan danne et party på tvers av PC og PS4 på tross av lovnader om det.

Sistnevnte er bare ett eksempel på at Predator: Hunting Grounds oser av hastverksarbeid. Noe annet er at spillet ikke akkurat har mye innhold og har et lootsystem som nærmest føles som unødvendig fyll med kosmetiske endringer som i mange tilfeller nesten ikke vises engang. Med kun tre ganske like kart og få ulike oppdrag å veksle mellom avhenger nesten all moroa av de man spiller med og mot etter de første timene. Personlig har jeg vært heldig nok til å for det meste være sammen med kreative og dyktige personer som altså har klart å underholde meg dag etter dag, men med mindre Illfonic leverer jevnlige utvidelser som lovet frykter jeg at Predator: Hunting Grounds forsvinner like raskt fra radaren som filmene de siste tjue årene.

Dette ville vært utrolig synd også, for Predator: Hunting Grounds får meg stadig til å le, juble og rive meg i håret av egne feil eller lagkamerater som ikke vil samarbeide. Når ting sitter som de skal klarer den intense atmosfæren, de kule møtene mellom mennesker og Predator, samt de utallige referansene både visuelt og lydmessig å skape en unik opplevelse som både fans av franchisen og de som liker B-filmer bare må få med seg. Dessverre er det et stort men inkludert her siden lanseringen har vært røff med urovekkende mange tekniske problemer, lite variasjon og et tynt lootsystem som gjør sitt for at et fremragende grunnlag ikke lever helt opp til potensialet. Slike ting ville fått meg til å slette de fleste spill relativt raskt fra en overfylt harddisk, men selve gameplay og opplevelsen Predator: Hunting Grounds tilbyr de første ti+ timene er overraskende underholdende og engasjerende, så du kan banne på at jeg vil fortsette å spille i månedene fremover etter hvert som oppdateringene og utvidelsene forhåpentligvis kommer.