Preview av Steel Battalion

Vi var ikke sene med å slå til da vi fikk tilbud om å sjekke ut Capcoms Monster-Mech-Simulator, Steel Battalion. Spillet, som leveres med et monster av en joystick er allerede utsolgt i både Japan og USA, og det slippes i et begrenset opplag. Spillet og stikka selges som en pakke og den norske prisen ligger på rundt 2000 kr. Konseptet er sært, ja, men ikke desto mindre fett. Det er myntet på hardcore Mech-fans, noe som er tydelig fra første sekund.

Ilddåpen
Dette er uten tvil det mest gjennomførte Mech-spillet noensinne. Det er umulig å spille uten den enorme joysticken (egentlig er dashbord en mer korrekt betegnelse...), og den er også kun kompatibel med Steel Battalion. Vidunderet må ses på som en langtids investering med andre ord. Og lang tid trenger du, for det er nemlig sinnsykt omfattende og vanskelig. Bare oppstarten av Mech’en involverer 8 av dashbordets over 40 knapper, og timingen av disse. I tillegg har du tre pedaler å forholde deg til. Det bør nevnes at dette spillet bør nytes på en relativt stor TV (min. 28" eller storskjerm, for å få full oversikt.

Historien starter da du som fersk rekrutt ankommer basen og skal i gang med en 8 mnd. lang trening i simulatoren, før du får lov til å manøvre den ekte varen. "Dessverre" angripes basen umiddelbart etter din ankomst, sjefen din blir skadet, og du blir nødt til å hopp rett inn i en Mech - uten trening. Det første oppdraget er temmelig simpelt og det er bare to andre mech’er og et par puny tankser som skal tilintetgjøres. De neste oppdragene derimot, skulle vise seg å være alt annet enn en lek. Som sagt er det veldig mye å forholde seg til og det finnes ingen tutorial i spillet. Det faktum at det ikke var noen manual i den pakken vi fikk gjorde ikke saken bedre. Men, etter noen timers trening begynte vi å få litt bedre snøring.

Oscar1! I am under heavy fire...
Før hvert oppdrag får du muligheten til å rekvirere nye mech’er, våpen og utstyr til disse. Bl.a. kan du skaffe deg en boombox, eller kassettspiller som det heter på norsk. Denne lar deg velge mellom 8 forskjellige supersære japanske soundtracks. Det var veldig suffende at det ikke var mulig å spille av den musikken vi allerede hadde lastet inn på Xboxens harddisk. Skjerp dere Capcom! En annen massiv skuffelse var det faktum at det ikke er implementert noen som helst form for force feedback i selve dashbordet. Det kunne virkelig ha løftet opplevelsen og ikke minst innlevelsen, enda noen hakk.

Vel, tilbake til selve spillet. Etter et par runder i det som virkelig betonet seg som en blind manns forsøk på å kjøre moped i Oslo sentrum, hadde vi forstått noe mer av opplegget. I tillegg til en rekke forskjellige våpen, har man et hav av forskjellige funksjoner å forholde seg til i spillet. I de første oppdragene konsentreres det mest på våpenbruken og kommunikasjon med andre allierte Mech’er og sentralen. Dette foregår via et toveis kommunikasjonssystem, basert på en rekke knapper med forespørsler og kommandoer, samt et frekvens-hjul med 6 forskjellige frekvenser. Her er det viktig å ha oversikt over hvilke knapper som gjør hva og selvfølgelig hvem som befinner seg på de forskjellige frekvensene. Det blir presentert en oversikt over dette i forkant av hvert brett, men under spillets gang må du stole på hukommelsen. Det er ingen muligheter for å pause spillet under et oppdrag og blir Mech’en din utsatt for nok skade, må du skyte deg ut før den eksploderer. Rekker du ikke å skyte deg ut blir det Game Over og hele profilen din slettes. Du er død og må starte fra begynnelsen igjen. Hardcore? Ja, men det passer også veldig bra inn i konseptet.

Dilldall ad mas
For å unngå å bli truffet for mye har du en rekke hjelpemidler. Du kan låse deg på fiender og ved å kunne snu pilotkapselen 180 grader samtidig med at du kan bevege deg frem og tilbake, kan du unnvike innkommende prosjektiler, samtidig med at du hele tiden bombarderer fienden. I tillegg har du også en Chaff-knapp som sender ut en rekke eksplosiver for å avlede og detonere fiendens søkende raketter før de treffer deg. Brukes denne settes radaren din ut av spill en kort periode. Den siste muligheten er den ene pedalen. Pedalen helt til venstre er en boost-pedal, eller "speed-og-vill-fart-pedal" som vi liker å kalle den her på huset. Denne lar deg øke hastigheten markant over kort tid og kan brukes til såvel angrep som unnvikelsesmanøvre. Du har også en girspak med 7 ulike gir (inkludert revers og fri). Man må passe på når man gir litt guffe, for det skal ikke så mye til før Mech’en din velter ved høye hastigheter.

Når alt dette er sagt er det fortsatt et par knapper vi ikke skjønner en dritt av. Vi fikk riktignok tilsendt en manual og noen knappefunksjoner (alle er visst ennå ikke oversatt...) i siste liten, men fire dager er bare ikke nok til å få full oversikt.

Grafisk er spillet en temmelig lekker affære, men pop-up grafikken kan være temmelig frustrerende til tider. Ofte ser du markeringen av en fiende (en grønn firkant) lenge før du ser selve fienden eller kanonen som beskyter deg. Dette gjør selvfølgelig at du kan låse deg på og besvare ilden, men det føkker litt med innlevelsen. Lyden, bortsett fra musikken, er flott og det er lagt mye jobb i både lyden fra dine forskjellige våpen og fiendens. Stemmeskuespillet er heller ikke værst, men det blir litt ensformig å høre de samme meldingene om og om igjen. Her skulle det vært litt mer variasjon. Spillbarheten og holdbarheten er utvilsomt meget høy og det kreves virkelig at du "tar sertifikat" på monsteret. Spørsmålet er om du gidder. Spillet er som sagt myntet på Hardcore Mech-fans og er du det, har du noe skikkelig stort i vente. Er du ikke noen stor mech- eller simulator-fan bør du heller bruke spenna noen andre titler. Vi i GameReactor gleder oss i hvertfall til å tilbringe mange timer på frontlinjen når vi mottar vår egen versjon av Steel Battalion! Vi avslutter med et bilde av dashbordet, som du kan sikle litt på (P.S. Det ser en del fetere ut i virkeligheten, da knappene har forskjellige farger og lys):