Preview - Call of Duty

Flere medlemmer av teamet bak det framgangsrike Medal of Honour, jobber nå under Activisions vinger. Call of Duty heter prosjektet som spontant ser ut til å kunne leverere den kanskje ypperste opplevelsen av krigens faser, noen sinne sett i et spill. GameReactor var eksklusivt på plass for Danmark og Norge når Activision lot pressen se spillet for første gang.

Spillende som enten briter, russere eller amerikanere, handler det uansett om å bekjempe deres felles fiende, tyskerne. I den første banen som ble vist handlet det om å slå ut tysk luftartilleri. Det hele foregikk i mørket med flammer og tyskernes luftvern som de eneste egentlige lyskildene. Et usannsynlig imponerende og tungt lydbilde gjør at følelsen av krigens vanvidd formidles på en måte som bare veldig
påkostede krigsfilmer har klart hittils.

Spillet er oppdragsbasert og hvor manga soldater man er i gruppen, hva man skal gjøre og hvor man befinner seg, er helt avhengig av hvilket land man spiller som. Engelsmennene har fler oppdrag, der man som mindre patruljer må forårsake stor skade, eksempelvis stjele dokumenter og ødelegge et slagskip. Russerne på sin side, ha et stort antall menn, men er ofte dårligere bevæpnet. Flere kjente slag er med, som f.eks. verdens antagelig største enkeltkamp, nemlig slaget om Stalingrad. Sistnevnte imponerte stort, spesielt når man sittende i en pram, ble flottert frem over Volga og til stranden av det tysker beleirede Stalingrad. Granater slo ned overalt og vannet slo over båten, mens befalet holdt en oppmuntringstale til sine menn. Vanviddet ble ytterligere forsterket av den arme stakkaren som fikk panikk av en granat og deretter kastet seg i elven, hvorpå han raskt ble skutt av befalet som brølte forræder etter ham. Når man så la til ved stranden ble man tildelt ett gevær og måtte løpe opp mot Stalingrad, alt midt under et bombardement som får Saving Private Ryans tolkning av D dagen (D dagen er forøvrig også spillbar) til å virke som våpenhvile. Ufattelig tight både dramaturgisk og spillmessig.

Landkampene får flere ekstra dimensjoner av at man faktiskt bare er en vanlig menig soldat og ingen superkriger. Man må konstant samarbeide slik at så store deler som mulig av gruppen overlever. Til tross for flere realistiske innslag råder det ingen tvil om at spelet allikevel er ett actionspill. Enkeltskudd dreper sjelden eller aldri og man kan alltid fylla på sitt tapte liv, ved å springe over noen av de pakkene med førstehjelp som ligger på utvalgte steder. Blandingen av realisme/ren action er bra blandet og egentlig ganske logisk. Skjer realismen på bekostning av spillbarheten blir jo helhetsopplevelsen allikevel ganske dårlig. Noe som derimot imponerer er hvordan man oppfatter omgivelsene, etter å ha stått for nær trykkbølgen fra en granat. Alt blir uskarpt, man mister deler av hørselen og oppfatter omgivelsene i et slags ultrarapid. Utrolig forseggjort og en skikkelig stemningsbygger.

I utgangspunktet er Call of Duty basert på grafikkmotoren fra Return to Castle Wolfenstein. Spillet hører ikke inn under det absolutte toppskiktet rent grafisk, men lykkes allikevel i å formidle sterke følelser. Kanskje først og fremst takket være intensiteten i kampen og det lydmessige samarbeidet mellom det som skjer på skjermen og det man hører men ikke ser. Spillet ser ut til å kunna leverere en gjennomført opplevelse for de som fascineres av krig, eller som bare vil ha en bra
actionopplevelse. Senere i år er det planlagt at Call of Duty skal slippes til PC for deretter å komme til samtlige konsoller.