Prey

Spillverdenen anno 2006 flommer ikke over av gode ideer og originale spill, men tingenes tilstand er likevel bedre enn på mange år. Den gang de første tankene rundt Prey ble unnfanget i 1994 var verden et bedre sted å leve, alle spill var grense-sprengende nyskapende og Apogee var blant verdens mest respekterte utviklere.

Vel, vi har vel egentlig bare glemt alle de dårlige spillene fra forrige årtusen, men Apogee var et artig selskap med mange spennende spill på tegnebrettet. Ett av disse var Prey, men spillet forsvant like raskt som det hadde dukket opp. Men like raskt som det forsvant, dukket det opp - igjen - i fjor.

Å gjenfortelle historien i Prey skal vi ikke gjøre, men du starter som cherokeeindianeren Tommy som lever et streit liv som mekaniker. Så blir dama hans plaga av noen kjipinger, og mens Tommy rydder opp med skiftenøkkelen sin, blir han som så ofte ellers i slike situasjoner, bortført av aliens. Med andre ord en helt typisk start på dagen.

Som alle indianere kan Tommy en rekke praktiske spirituelle triks som kommer godt med når han skal ta opp kampene med romvesen med store fancy pistoler. Den mest interessante er Death Walk, som gjør at hvis du skulle daue så får du 15 sekunder på å skyte Death Wraiths, og klarer du dette, vips: Tommy’s back!

Det mest interessante med Prey er måten du navigerer i de forskjellige nivåene. Gå på veggene, i taket og plutselig kommer det fiender på gulvet - eller var det taket. Eller en vegg. Etter hvert blir det hele som et forvirrende Salvador Dalí-helvete, og hadde det ikke vært for et forutsigbart design ville man vært sjøsyk i løpet av et kvarter.

Human Heads skip er uten tvil lastet med portaler. Det er selvsagt morsomt å herje rundt med disse, man kan plutselig se seg selv bakfra, men som regel flytter de deg til et annet sted i spillet. Praktisk i noen tilfeller, men heller ikke noe mer etter de tre-fire første forsøkene.

Man forventer noe spektakulært etter så mange års utvikling. Det får man ikke og dermed fremstår spillet som et ganske ordinært FPS, riktig nok i en meget lekker innpakning. Dem finnes det imidlertid fryktelig mange av.