Prince of Persia: Rival Swords

Prince of Persia: Rival Swords er en bærbar variant av det tredje kapittelet om den persiske prinsen, først fortalt i Prince of Persia: The Two Thrones. Prinsen reiser tilbake til Babylon med sin kjæreste Kaileena og finner til sin forskrekkelse et ødelagt hjemland. Tidens Sand spres ut igjen, og det er ikke mye prinsen kan gjøre foruten å svinge sverdet og spole tilbake tiden enda en gang.

Personlig har jeg litt vanskelig for konverteringer av tredimensjonale action- og eventyrspill til de bærbare konsollene, ettersom man i bakhodet vet at et bedre alternativ, det "skikkelige" spillet så å si, finnes i hyllen og lokker med bedre grafikk og spillkontroll. "Kompromiss" har aldri vært et særskilt godt ord i noen sammenheng og kompromisser finnes det mange av i de konverterte, bærbare titlene. Missforstå meg ikke, Rival Swords er en veldig stabil konvertering, men problemet er at den bærbare action/eventyrsjangeren har et relativt lavt kvalitetsnivå og det kommer ingen tittel utenfor det.

Det grafiske er kanskje det første man tenker på og selvsagt ser vi på det i Rival Swords, men her er det ikke til å skryte av. Jeg kan leve med dårlige teksturer og færre polygoner, ettersom de ikke påvirker spillfølelsen i så stor grad. Derimot har jeg vanskelig for å komme over den litt dårlige oversikten man har i spill som dette. Om man for eksempel vil plassere kameraet bak seg må man slippe styrespaken (som forflytter prinsen) og trykke på høyre styrekorsknappen. For å rotere kameraet må man holde inn venstre akselknappen samtidig som man rører på den analoge styrespaken. Det høres ut som småting, men de blir store i lengden.

En stor del av spilltiden i Prince of Persia-spillene egnes jo tross alt å se seg rundt; å lete etter påler, stiger eller vegger som man hoppe, klatre på, eller bare løpe langsmed. I de stasjonære versjonene har dette alltid vært artige utfordringer - ofte spillenes høydepunkter. I Rival Swords, der kameraet er en anelse vanskelig å rotere og der dybden i bildene er begrenset, lokkes jeg dessverre ofte til å skru av min Playstation Portable. Problemer med kameraet og oversikten i spillet er altså det største minustegnet.

Med unntak av det litt for hardkokte Warrior Within så har Prince of Persia-spillene alltid lykkes med å unngå dårlige presentasjoner. Man har siktet høyt og truffet bra, mye takket være god musikk og skikkelige stemmeskuespillere som har gitt eventyrene en spennende mystikk. Selv i Rival Swords er atmosfæren imponerende. I en tidlig del av spillet ser prinsen utover sin krigsherjede hjemby og drar ned for å lete etter en torghandlerdame hvor han igjen spør seg selv hvor hun er. Det finnes flere slike innslag i spillet og de bidrar til en eventyrstemning uten å bli alt for innviklet. Den dynamiske musikken er også gjennomarbeidet, men dessverre litt fraværende ettersom den i blant bare helt plutselig blir stille.

Spillets kamper med sandfiendene er jeg litt skuffet over. I blant føles de bare som øvelser i hjernedød knappetrykking, og i blant som nervepirrende, dødelige danser som skal koreograferes rett. Her finnes kombos å lære seg og smygangrep å taime inn. Prinsen kaster sverd og flyr fra vegger på sin egen spesielle måte og når man får sjansen til å spille som den mørke prinsen kommer det flere muligheter.

Blir man lei av hovedeventyret kan man roe ned med et hest og vogn-minispill. I sann Ben Hur-ånd kan man i kappløp kjempe med andre vognførere og fekte bort fiender mens man klynger seg fast i vognen. Det er et ganske artig innslag dette, men etter å ha ødelagt kjerra si noen ganger blir det fort kjedelig Det finnes også en trådløs flerspillerdel der man skal ta seg frem gjennom ulike baner og aktivere feller. I flerspillerdelen kan man spille prinsen eller hans mørke alter ego. Det er en litt dypere idé enn hest og vognspillet, men ikke direkte revolusjonerende.

Om man har tilgang til en stasjonær konsoll utover sin Playstation Portable kan jeg ikke direkte se hvordan noen ville kjøpe Prince of Persia: Rival Swords fremfor The Two Thrones.