Prince of Persia: The Two Thrones

"Siden Prince of Persia 3 er slutten på den episke historien om den tidsreisende prinsen, og da det ikke kommer flere spill i serien, var det viktig for meg å avslutte Sands of Time-trilogien med et øredøvende brak. Two Thrones er braket." Ben Mattes, spillets producer, lyser opp i et enormt smil. Der han sitter foran den flimrende skjermen og guider prinsens alter ego Dark Prince gjennom en bane, legger jeg for første gang merke til hvor mye han brenner for sitt skaperverk. Han må ha spilt, snakket og fortalt om Two Thrones så lenge at han har det langt oppe i halsen, men det synes ikke. Han viser med glede baner og design, og avslører kjapt plottet i treeren uten så mye som å nøle en eneste gang. Mannen er engasjert, og han virker som den rette til å finne frem seriens unike atmosfære fra Sands of Time. Den eventyrlysten, de makeløse gylne nyansene og de østlige palassene jeg falt for i 2003 og som jeg har savnet siden.

Det tredje spillet begynner der Warrior Within sluttet. Prinsen og Kaileena vender tilbake til Babylon, men på vei til byen rammes skipet deres av en mystisk kraft som splintrer fartøyet og sender prinsen ut i havet. Han skylles opp på en strand utenfor byen, bevisstløs og uvitende om hans hjembys massive problemer. Her begynner det tredje, og i følge Ben Mattes det siste eventyret om den tidsreisende prinsen. Jeg får joypad`en i hånda og beveger meg gjennom introen, som også fungerer som spillets tutorial. Hans akrobatiske evner har ikke minsket siden fjorårets kjempetunge toer, men Two Thrones virker innledningsvis mye mer innbydende, ikke minst på grunn av den tydelige visuelle endringen og de mørke tonene i bakgrunnen.

Det går ikke lenge før de første patruljerende fiendene kommer til syne på en balkong i det nedre Babylon. Jeg sniker meg inn på en av de intetanende vaktene, og da jeg er ca en knivlengde fra ham, aktiveres en av Two Thrones nye tiltak: snikmordet. Dødsens stille og ekstremt elegant borer jeg kniven inn i ryggen på vakten og etterlater ham død på den kalde, hvite balkongen. Ben Mattes forklarer hvordan systemet virker:

"Snikmordet gav oss muligheten for å tilføye litt mer dybde i det avsluttende kapittelet ved å gi spilleren valget mellom å hoppe hodeløst ut i kampene eller snike seg inn på fienden, og dermed unngå de ellers hektiske konfrontasjonene. Går det galt, er du uten tvil ille ute, så man skal trå forsiktig. I begynnelsen vil det kun være et enkelt knappetrykk som utgjør et snikmord, men ettersom fiendene blir mer intelligente og langt mer strategisk plasserte, krever det også mer og mer av spilleren. Vi kaller det et høyrisiko - høy belønnings-system - og det virker strålende."

Jeg prøver meg på et par vakter til, men da jeg i min iver etter å få drept en annen vakt treffer veggen med kniven min, er fanden plutselig løs. Før jeg vet ordet av det er jeg omringet av blodtørstige, kampdyktige sandsoldater som kun er ute etter å sende meg i graven. AIen er nemlig langt mer dreven i Two Thrones, og derfor vil et feilaktig mordforsøk resultere i at de både ser og hører meg. Ben Mattes laster en annen bane, og for første gang introduseres jeg for Dark Prince, Prinsens mørke alter ego. Hans moralske kompass fungerer overhodet ikke og han har absolutt ingen skrupler. Jeg gir ham en sjanse med et snikmord, og oppdager umiddelbart den store forskjellen. Den mørke utgaven av prinsen kverker sine motstandere med en kjetting, og når han kaster den, river den med seg hoder. Hans akrobatiske evner er også en smule annerledes. Som en Bionic Commando-soldat bruker han kjettingen til å svinge seg rundt. Steder som Prinsen aldri kan nå, selv med sitt superatletiske spekter, er ingen hindring for Dark Prince. Dessuten bruker han den i kamp til å sette seg i respekt hos byens okkupasjonsmakt, så det er en betydelig forskjell mellom de to karakterene.

Jeg avslutter med å se litt mer av det enorme Babylon. Til forskjell fra enerens gullbelagte persiske haller og toerens dunkle huler, foregår treeren over flere dager i Babylon med massevis av muligheter for å hoppe over de flate hustakene med en oransje sol som eneste tilskuer. Det er en viss frihet i å krype gjennom vinduer, over balkonger og ned fra falleferdige avløpsrør. Noe av den mystikken, magien og den vidunderlige eventyrstemningen som var i Sands of Time er definitivt til stede i Two Thrones. Om det er nok til å gjøre treeren til det eventyret toeren skulle ha vært, er vanskelig å svare på nå. Til gjengjeld er Ben Mattes ikke i tvil om spillets kvaliteter, og da jeg pakker bort skriveblokken og blyanten sier han med stor overbevisning: "Two Thrones er klimakset i serien. Det er eventyret som avslutter en av verdens beste actionfabler, og en gang for alle syr historien sammen. Det er et veldig bra spill." Jeg håper inderlig at han har rett, for jeg vil så gjerne tilbake til det østlige eventyret jeg forelsket meg i for et par år siden.