Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Prison Break: The Conspiracy

Prison Break: The Conspiracy

TV-serier er den nye filmen, sies det. Det er derfor treffende at spill basert på TV-serier nå overtar stafettpinnen etter en årrekke med horrible spillmatiseringer av Hollywood-filmer.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Prison Break: The Conspiracy baserer seg på første sesong av TV-serien av Prison Break. Om du ikke har sett denne, er det null poeng å lese videre. For om du ikke allerede kjenner hendelsesforløpet er det umulig å henge med i spillet. Historien fra første sesong blir fortalt på samme måte som en sukkergira og overstimulert 7-åring vil oppsummere en dag på tivoli. Usammenhengende, kaotisk og fullt av hull.

Som i det tilsvarende elendige spillet basert på Lost får vi handlingen presentert gjennom øynene til en kar som ikke er kjent fra serien, men som har fått utdelt en minihistorie hvis hovedoppgave ser ut til å være å ikke kræsje med den originale handlingen. Hemmelig agent Tom Paxton har fått i oppdrag fra organisasjonen The Company å infiltrere fengselet som drapsdømt innsatt for å avsløre og forhindre Michael Scofields planer om å hjelpe storebroren Lincoln Burrows å rømme fra dødscellen.

Dette innebærer at Paxton bruker hele spillet på å finne ut ting om planene vi som allerede har sett serien vet alt om, noe han til stadighet rapporterer til enten sjefen sin i The Company eller til diktafonen han på en eller annen måte fikk smuglet med seg inn i fengselet. At han står kun et par meter unna vakter eller andre innsatte når han dokumenterer planene sine høylydt, ser ikke ut til å sjenere noen.

Utformingen av fengselet er nok spillets sterkeste kort. Hvert rom er gjengitt i detalj, og det er i begynnelsen ganske morsomt å utforske disse i sitt eget tempo. Også hovedpersonene er gjengitt med en temmelig bra likhet, selv om ansiktene sjelden tilbyr mer mimikk enn en gjennomsnittlig Ivo Caprino-film.

Dette er en annonse:

I løpet av spillets gang får vi møte en bråte av de mest profilerte figurene fra TV-serien, og de originale skuespillerne har bidratt med stemmene sine. T-Bag blir raskt din største fiende, mafiabossen Abruzzi bidrar med informasjon om Scofield og C-Note hjelper deg med småting. Men de skal selvfølgelig har noe igjen for det, og det innebærer neste utelukkende å snike seg inn på et område, stjele noe, snike seg ut og - om du er heldig - avslutte med en klein nevekamp hvor du febrilsk trykker på et par knapper for å vinne.

Det er ikke noen valgfri rekkefølge på oppdragene, og du har alltid bare èn ting å ta deg til. Belønningen er en fryktelig animasjonssekvens med pinlig dialog og krampaktig handlingsprogresjon, før man nok en gang blir sendt ut på et nytt forutsigbart budoppdrag. Et fengselsspill er som skapt for åpent gameplay, hvor man oppsøker forskjellige innsatte for småoppdrag, blir medlem av gjenger, fikser smuglervarer og lignende. I stedet blir man ledet bestemt fra punkt til punkt gjennom hele spillet.

Det vil si; det finnes et par-tre aktiviteter man kan ta seg til om man unnlater å følge kartet slavisk fra sjekkpunkt til sjekkpunkt. For det første går det an å starte slåsskamper med en rekke innsatte. Det er totalt meningsløst, ettersom man etter endt kamp bare fortsetter å vime rundt som om ingenting hadde skjedd. Slåssingen foregår ved å velge mellom raske slag og trege, ublokkerbare kilevinker. Høyre skulderknapp lar deg blokke, og om du beregner blokkingen perfekt er det mulig du blir belønnet med et motangrep, men jeg lærte raskt at angrep var det beste forsvar. Animasjonene er uvanlig klossete, og det er ingen tilfredsstillelse å hente i å vinne en kamp.

Noe som tar meg til aktivitet nummer to: Slåssarenaen. Akkurat som i forrige eksempel handler dette om nevekamp på Commodore 64-nivå, men denne gangen kan du velge hvem du vil slåss mot, og du tjener penger på å vinne. Penger du utelukkende kan bruke på et svært begrenset utvalg av tatoveringer. Og hvem vil vel ikke kaste bort timesvis med monoton knappetrykking for å pryde seg med funksjonsløse tatoveringer?

Dette er en annonse:

Den tredje, og kanskje mest formålsrettede, fritidsaktiviteten er å trene, enten med benkpress eller punching bag. Førstnevnte innebærer å trykke frenetisk på èn knapp mens man bruker en analog stikke til å balansere vektene, og boksingen skjer ved hjelp av ufattelig enkle knappekommandoer man skal utføre i løpet av et gitt tidsrom. Grunnen til at disse er formålsrettede er absolutt ikke fordi de er morsomme eller bidrar til historien, men man blir større og sterkere av det, noe som er praktisk med tanke på en rekke historierelaterte slåsskamper som skal finne sted senere i spillet.

For å variere spillbarheten har Zootfly inkludert en rekke sekvenser hvor man raskt må trykke på riktig knapp for å unnvike slag, hoppe fra et takpanel som holder på å rase og lignende. Disse er velkjente for oss som har timesvis med spill som God of War under beltet, men i motsetning til disse er det ingen direkte relasjon mellom hvilke knapper man trykker på og handlingene som utføres på skjermen. Og når man først blir bedt om å trykke raskt og lenge på samme knapp, bare for å måtte trykke på en helt annen uten forvarsel, og dermed måtte gjenta hele sekvensen, er det vanskelig å ikke pelme kontrolleren i veggen.

Å lage en spillversjon som tar for seg samme tidsrom som handlingen i serien åpner vanligvis for at skaperne får muligheten til å bygge ut historien, bidra med bakgrunnshistorier som forklarer fenomener i serien og rett og slett tilføre mer kjøtt på beinet for serien. Dette ser ikke ut til å være formålet i Prison Break: The Conspiracy i det hele tatt. Det virker som om utvikler Zootfly har saumfart første sesong etter små lommer hvor de kan få plass til en tannløs historie, og derfra satset alt på å unngå å tråkke den betraktelig bedre originalhandlingen på tærne. Så lenge spillet følger TV-serien er handlingen helt overkommelig, men det sekundet de tilfører noe på egenhånd grenser det til det pinlige, både konsept- og skuespillmessig.

Blodfans av Prison Break har ingenting å tjene i form av ny informasjon eller underholdning, og de som ikke har sett serien kommer heller ikke til å skjønne bæret av handlingen. Dette er med andre ord et spill for målgruppen "ingen".

Men om du ser etter et lettspilt og kortvarig tidsfordriv som regelrett kaster achievements etter deg, er kanskje dette noe å sjekke ut da spillet garantert dukker opp i tilbudskurvene i løpet av et par måneder.

Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
Prison Break: The Conspiracy
03 Gamereactor Norge
3 / 10
+
Ok grafikk, originale stemmer
-
Overflødig, tilfører ingenting nytt til franchisen, totalt lineært, identiske oppdrag, elendig historiefortelling, kjedelige minispill
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content