Prisoner of War

De smågutta, som får tårer i øynene av å se på Kellys Helter, Ørneredet, og den slags filmer, må nok gi fra seg enda en tåre til Prisoner of War. Codemasters har tidligere lansert spillet på PC og PS2, men nå kan altså Xbox eiere være med. Spillet starter i et amerikansk rekognoseringsfly på vei gjennom flak-ilden over Tyskland. Flyet blir skutt ned og piloten Lewis Stone havner i en fangeleir, som i første omgang er en gjennomgangsleir på vei til Stalag Luft.

Hverdag i Hotel Gitterly
Stone må nå prøve å komme inn i rutinene i leiren. Det gjelder bare å møte opp til parade morgen og kveld - og selvfølgelig ikke klatre over piggtråden. Men Prisoner of War ville vært ganske kjedelig, hvis du bare skulle sitte på plassen din og bare vente på at krigen er ferdig. Stone må også oppleve at det blant medfangene er noen du kan stole på og noen som ville solgt han for en flaggermus, hvis de kunne. I det fulle og hele, har man forsøkt å skape et så detaljert og realistisk leirliv som mulig.

Dessuten har Stone en lengsel etter å komme ut og mangel på respekt for autoriteter i leiren, noe som kjapt bringer han i selskap med folk som for eksempel har brukt for forbudte varer, som kan hentes på lazaretten. Hvis Stone henter disse tingene vinner han fortrolighet - og ikke minst, han kan tjene noen småslanter som kan gjøre livet hans enklere i leiren. De gjenstandene som han samler til seg selv, kan han gjemme i en kasse på fangebrakken. Som merkelig nok, aldri vekker vaktenes interesse. En ganske urealistisk detalj, som oppveies av Stones vanskeligheter med å smugle tingene, som ikke kan skjules i en lomme, gjennom leiren og inn i brakken til sikkerheten.

Hvis Stone blir oppdaget på vei over et gjerde, i dead man zone ved ytterkanten - eller bare på feil plass til feil tid, skjer enda en urealistisk detalj. Han blir satt i en enecelle, etterfulgt av den samme spydige bemerkningen HVER eneste gang. Men det er ikke det helt store problemet å unngå vaktene, for de går samme runde i same mønster dag etter dag. Så Stone klarer ganske raskt å flykte fra leiren. Hvorpå han så fortsetter mot selve Stalag Luft og Colditz Castle. Med andre ord, han drar ut på et egen "redd verden" oppdrag, hvor han skal bringe informasjon om tyskernes meget hemmelige V2-raketter tilbake til de allierte.

Triviell lydside og frustrerende styring
Et av de større irritasjonsmomentene ved Prisoner of War er lydsiden, som har et svært begrenset utvalg av fraser som hovedpersonen og andre han møter på veien bruker. I første oppdrag holder den tyske kommandanten på å drive deg gal, med nøyaktig de samme setningene - og for øvrig, de nøyaktig samme cut-scenene - dag etter dag. Det er ikke rart at Stone setter alt inn på å flykte. I tillegg så er dialogene innspilt uten særlig engasjement - som høytlesninger av fiskerinoteringer - så dialogen virker unødvendig treg. Det verste er allikevel styringen, hvor man ofte opplever at Stone slingrer av sted, når man som mest har brukt for at han beveger seg diskre og målrettet fra et punkt til et annet. Det er mer enn bare irriterende når det er på det mest hektiske.

Til slutt kan vi ikke forbigå grafikken helt heller. Stemningen er stort sett i orden, lyset er dunkelt og sparsomt. Vakttårnene, vaktene og piggtråden danner en konstant skremmende bakgrunn. Dessverre holder ikke stemningen når man kommer nærmere personene. Ansiktstrekkene er som oftest utydelige og forvrengte, som om ansiktene er satt sammen av flere forskjellige personer. Men man skal heller ikke frata spillet det faktum at det inneholder en god porsjon elementær spenning og en klassisk "de-gode-mot-de-onde" historie. For oss drittunger som er flasket opp med de klassiske krigsfilmene, er det et nostalgien som preger opplevelsen. Dette skal nok bli i Xbox`en min - det er jo tross alt verdensfreden som står på spill.