For det mainstream orienterte publikum, kan det være vanskelig å skjelne mellom det endeløse havet av fotballspil, som hvert år sendes ut på markedet. Fra de helt horrible spilla som f.eks. David Beckham Soccer til Sony’s kompetente This is Football 2003, kan det være vanskelig å finne et spill som har det som skal til. En sterk visuell side, en dyp forståelse for sporten, og sist men ikke minst et spill som vokser, ettersom man blir kjent med det. Pro Evolution Soccer serien er inkarnasjonen av alt dette og litt til. Serien som første gang dukket opp på PS2 i fjor, har fått en oppfølger og den er stort sett forbedret på samtlige punkter.
Har det noe nytt?
Mens nybegynnere vil ha problemer med å peke på direkte forbedringer, kan det trente øye finne adskillige endringer. Alle sammen er med på å gjøre PES2 til det definitive svaret på digital fotball. Borte er først og fremst den lange loadetiden. Der spilleren tidligere ventet evigheter på å komme inn på matta, trer stadion, gresset og spillerne frem, så snart gameren har gjort sitt siste valg av lag, vanskelighetsgrad osv.
En mye bedre flyt
Animasjonene har også fått en boost, hvilket betyr at det er et mye mer flytende spill som møter en. Passninger foretas uproblematisk og raskt, mens en taklinger ikke lengere belastes med flere sekunders inaktivitet hos dine kostbare spillere. Skudd på mål er også blitt lettere, men det betyr lite, da forvaret nå kan organiseres bedre. Derfor vil nok selv de største talenter få problemer med å treffe nettet. Legg til et generelt bedre passningsspill og en mulighet for å skli med de langsommere og mer klumsete forsvarerne, så har man essensen av Pro Evolution Soccer 2.
Visuelt er spillet blitt penere, men uten at denne anmelder faller av stolen. Det er fortsatt snakk om hissig bruk av Criterions Renderware, hvilket gir seg uttrykk i uendelig gjennomførte stadion, realistiske representasjoner av mange av verdens største spillere, samt dessverre et livløst og flatt publikum. Nå er naturligvis ikke diverse frådende Vålerenga fans det viktigste elementet i et fotballspill, men det er unektelig usjarmerende og kjedelig å inntage en gigantisk stadion, for bare å innse, at publikum består av papskiver som er masseproduserte. Til gjengjeld har de enkelte storspillerne i hver enkelt klubb eller landslag fått med sine såkalte ’signature moves’, hvilket betyr at Roberto Carlos tar sitt lange løp mot en dødball, mens David Beckham sleper foten mot ballen, når der skal skytes på mål.
Nå holder du kjeft!
Dessverre er ikke lyden videre imponerende. Mens tilskuernes hujing, tilrop og generelle summing fungerer bra, så er ikke den evinnelige pjattingen fra de nyansatte mikrofonidiotene Peter Brackley og Trevor Brooking, mye bedre enn fjorårets Chris James og Terry Butcher. Spilleren må overvære gjentakelse på gjentakelse, mens kampen om verdensmesterskapet eller en turnering vinnes. En analytisk gjennomgang av nettopp nevnte kamper, byr ikke på mye mer enn lommefilosofiske uttalelser, som stort sett ikke høres ferdig.
For nybegynnere er det blitt plass til en grundig treningsdel, hvor alle spillets fasetter gjennomgås, og evt. teknikker og angrep kan trenes på til hudløshet. Selv en garva fan som denne anmelderen fikk litt ut av å gjennomgå den grundige opplæringen. På lag siden er det blitt plass til en tredje division i den såkalte Master League, som har fått åtte nye klubblag, der i blant skotske Celtic og Rangers.
Pro Evolution Soccer er ikke et kvantesprang i forhold til fjorårets utgivelse, men det er lyttet til fansens klager og forslag, og dermed er serien blitt mye mer polert og fornøyelig. Allikevel kan ikke GameReactor dy seg med å kreve større og mer omfattende forbedringer i en evt. neste utgave. Konamis japanske vidunder team har satt seg fast på kartet som kyndige fotballkjennere, men med det ansvaret kommer det også et krav om fornyelse. Vil vi se det i Pro Evolution Soccer 3?